Utdrag fra La Boheme

For lenge, lenge siden levde det noen bohemer i Paris. De var meget fattige, og nå som vinteren nærmet seg med stormskritt, hadde de det ganske miserabelt. Rodolfo, som var dikter, foreslo for Colline og Marcello at de likegodt kunne brenne hans nye skuespill slik at de ikke frøs i hjel.

Men da kom det en mann inn fra kulden, helt dekket av snø, med en kurv i armene. De andre lyste opp da de fikk se ham, for han var en kjær venn.

«Schaunard, så godt å se deg» utbrøt Colline mens han romsterte gjennom kurven vennen hadde med seg. Der fant han både mat og vin, men da han skulle til å sette tennene i en fristende baguett, fikk han en saftig reprimande fra Schaunard:

«Fydda Colline, eier du ikke folkeskikk? Du vet jo at det er juleaften, og på en slik dag spiser man ute.» Etter en liten tenkepause kom Colline frem til at Schaunard sannsynligvis hadde rett, og han la brødet tilbake i kurven.

Da banket det på døren. Hvem kunne det vel være?

Bohemene fikk sitt svare strev med å skjule maten, for det var Benoit som kom. Og han var ganske så sinna. «Dere har ikke betalt husleien» tordnet han før han var innenfor døren. Og han hadde rett. De få myntene Rodolfo hadde fått for sitt siste dikt, var oppbrukt for lenge siden.

«Har dere penger eller ikke» knurret Benoit faretruende. «Vi har…» begynte Marcello, men da Colline dultet til ham så hardt at han nesten ramlet, holdt han kjeft.’

Rodolfo, som til nå hadde vært stille, og kanskje litt fraværende hadde kommet på en god idé. Hvis Benoit kom i litt bedre humør, ville de kanskje slippe å betale. Han hvisket noe til Marcello, som nikket og fisket vinflasken opp fra kurven. «Ærede herr Benoit, vil De være så elskverdig å ta en skål med oss for Deres helse?» Jo da, Benoit var glad i vin, men ett glass ble fort til to, og tilslutt greide han ikke lenger å stå på sine egne bein. Nå ville Schaunard også være med på leken, og litt etter litt fikk han Benoit til å fortelle de mest utrolige historier om seg selv og verdens vakreste kvinner.

Benoit lot seg lede, og historiene ble villere og villere. «En kvinne bør være snill og snakke med myk stemme” hvisket han til Colline som da hadde lent seg frem for å høre bedre. «Men kvinner med skarpe, sinte stemmer er det verste jeg vet.” bekjente han, «som min kone…» Colline rygget tilbake med et forferdet uttrykk i det ellers så milde ansiktet. «Hvordan våger du? I dette hus er ekteskapet hellig!»

De fire vennene tok da Benoit mellom seg, og hev ham ut i kulden. Etter at sjokket hadde lagt seg, tuslet han hjem mens han forbannet Colline etter alle kunstens regler.