En bortførelse med stil

Huhei! Har nettopp sett en svært god opera; nemlig "Bortførelsen fra Serailet". Vel, en opera gjør ikke seg selv, den må bygges stein på stein av dirigent, orkester, statister og ikke minst solister. I denne fremføringen jeg fikk fatt i var det selveste Kurt Moll i rollen som Osmin, pasjaens best betrodde harem/fangevokter. Og for en spillestil denne mannen har. Enkelte ganger virker det som om mannen er høy på noe, for man kan ikke annet enn å le når du ser hvordan han løper rundt på scenen og forsøker å stoppe hendelsenes gang. Og hans arie i 2. akt ( O, wie will ich triumphiren) er noe av det sykeste jeg har hørt av en operasanger. For det første er det klassisk Mozart-fremvisning, raske opp- og nedganger, en god del forsiringer og ikke minst en utrolig stor D, som vil si en sykt dyp tone, og den holdes i noen slag.



Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet.
I tillegg til Osmin har vi to par; Constanza og Belmonte, som var som de fleste andre forelskede par villig til å gå i døden for hverandre. Det ble VELDIG mye kjærlighetserklæringer fra den kanten, og for en med maur i baken som meg, kan dette blir litt vel mye. Det andre paret, derimot, var mye livligere. Det bestod av Pedrillo, som Osmin ikke kan fordra og Blonde, som pasjaen gav til Osmin. Hun snurrer ham rundt lillefingeren til stadighet, og ler av ham når han forsøker å gjøre kur til henne på den tyrkiske måten.



Padrillo er vel stykkets spilloppmaker, minner meget om Papageno, som dukker opp i Mozarts siste opera Tryllefløyten.
Men jeg vil virkelig anbefale denne operaen, for den er lett tilgjengelig, lydmessig. Morsomme figurer, smårart plot og flotte kulisser. Hva mer kan du vel kreve hvis du kun er på besøk i operaens verden?