Bloody Sunday; we will never forget

Well it was Sunday bloody Sunday
When they shot the people there
The cries of thirteen martyrs
Filled the Free Derry air
Is there any one amongst you
Dare to blame it on the kids?
Not a soldier boy was bleeding
When they nailed the coffin lids!

Sunday Bloody Sunday
Bloody Sunday's the day!

You claim to be majority
Well you know that it's a lie
You're really a minority
On this sweet emerald isle
When Stormont bans our marches
They've got a lot to learn
Internment is no answer
It's those mothers' turn to burn!

Sunday Bloody Sunday
Bloody Sunday's the day!

You Anglo pigs and Scotties
Sent to colonize the North
You wave your bloody Union Jack
And you know what it's worth!
How dare you hold to ransom
A people proud and free
Keep Ireland for the Irish
Put the English back to sea!

Sunday Bloody Sunday
Bloody Sunday's the day!

Well, it's always Bloody Sunday
In the concentration camps
Keep Falls Road free forever
From the bloody English hands
Repatriate to Britain
All of you who call it home
Leave Ireland to the Irish
Not for London or for Rome!

Sunday Bloody Sunday
Bloody Sunday's the day!

30. january 1972

Today is a day of remembrance. The history goes on, but certain things are still unchanged.
We say we live in a free world, but is that the truth? Even in the western world, people are being silenced and pushed to believe in a system who only push them down, make them sheeps in need of a strong shepherd. Why am I talking about this? It is to show that the history never really changes, we do the same "mistakes" over and over.
Did the people, who died by the hands of the English soldiers on this day in Derry, really had a choice?
They had felt discrimination every day, being the scapegoat and the one to blame for everything. their words were in vain, but their action showed us who they really was.
They chose to believe in something better than what they had, a divided land where the hate was growing in every garden and heart. They believed that there could be change, even in those dark days.
We must not forget, for if we do, those who died on this cursed day, died for no reason whatsoever.

So here's to the fallen...

REST IN PEACE

I DID IT!

Yes, I did it. I've eaten haggis for the first time in my life and it was MARVELLOUS! Well the whole thing was just amazing, and I like the scots more and more. and as you know, I become speechless everytime I see a man in a kilt ^^ I have a vivid imagination....
Anyway, Burns Night was almost magical, I haven't had so much fun in a long time. I got complimented on wearing a kilt, and how I spoke. People thought that I was english by birth ^^
I also did something I haven't done in a VERY long time; dance. I cannot dance, so therefor I've been avoiding it for quite some time. I was best in my class in Eurythmy (read more here), but that wasn't dancing in my eyes. What I did on Saturday, was dancing some traditional Scottish folkdances. It was fun, but hard.
So next year, if anybody arrange Burns Night, I'd like to come:)

Burn's night

Yes, I've done something stupid AGAIN, but nothing do about it. I'm going to attend Burn's Night this coming saturday, for the first time in my life. Don't you what what Burn's Night/Burn's supper is? Well shame on you! It's a commemorative dinner for the great scottish poet Robert Burns, and the night is almost like a scottish national day. People in kilts, haggis on the table, whisky in the glass and lots of SCOTS! The evening will be filled with toast to lassies and laddies, Burn's poetry, and let's not forget: The toast to the HAGGIS :p

Fair fa' your honest, sonsie face,
Great chieftain o' the puddin-race!
Aboon them a' ye tak your place,
Painch, tripe, or thairm:
Weel are ye wordy of a grace
As lang's my arm.

The groaning trencher there ye fill,
Your hudies like a distant hill,
Your pin wad help to mend a mill
In time o' need,
While thro' your pores the dews distil
Like amber bead.

His knife see rustic Labour dight,
An' cut ye up wi' ready slight,
Trenching your gushing entrails bright,
Like onie ditch;
And then, O what a glorious sight,
Warm-reeking, rich!

Then horn for horn, they stretch an' strive:
Deil tak the hindmost, on they drive,
Till a' their weel-swall'd kytes belyve
Are bent like drums;
Then auld Guidman, maist like to rive,
'Bethankit!' hums.

Is there that owre his French ragout,
Or olio that wad staw a sow,
Or fricassee wad mak her spew
Wi perfect scunner,
Looks down wi' sneering, scornfu' view
On sic a dinner?

Poor devil! see him owre his trash,
As fecl;ess as a wither'd rash,
His spindle shank a guid whip-lash,
His nieve a nit;
Tho' bluidy flood or field to dash,
O how unfit.

But mark the Rustic, haggis-fed,
The trembling earth resounds his tread,
Clap in his walie nieve a blade,
He'll make it whistle;
An' legs, an' arms, an' heads will sned
Like taps o' thrissle. 

Ye pow'rs, wha mak mankind your care,
And dish them out their bill o' fare,
Auld Scotland wants nae skinking ware,
That jaups in luggies;
But if ye wish her gratfu' prayer,
Gie her a Haggis! 

So I hope it will be fun, and of course will I rapport the next day....

Read more about Burns Night HERE

"A little bit of heaven"

This is a beautiful poem I found in my search for some irish immigrant-song. The irish culture is filled with stories about mythical creatures and brave men. And in this poem you can really imagine the grandmother telling the children about the home beyond the Atlantic ocean, making every word and picture vivid

Fog at the Giant's Causeway, county Antrim

Have you ever heard the story of how Ireland got it's name?
I'll tell you, so you'll understand from where old Ireland came.
No wonder that we're proud of that dear land across the sea,
For here's the way me dear old mother told the tale to me.

Shure, a little bit of Heaven fell from out of the sky one day,
And nestled on the ocean in a spot so far away;
And when the Angels found it,
Shure it looked so sweet and fair.
They said, "Suppose we leave it, for it looks so peaceful there."

So they sprinkled it with star dust just to make the shamrocks grow;
'Tis the only place you'll find them no matter where you go;
Then they dotted it with silver to make it's lakes so grand,
And when they had if finished, shure they called it Ireland.

'Tis a dear old land of fairies and of wondrous wishing wells;
And nowhere else on God's green earth have they such lakes and dells!
No wonder that the Angles loved it's shamrock bordered shore.
'Tis a little bit of Heaven and I love it more and more.

Irer, populærkultur og mye rart...

Hvor ville populærkulturen gått uten den irske påvirkningen? Jeg vil ikke påstå at alt hviler på de irske skuldrene, men de har nok hatt en finger med i spillet, dette folket i vest. Skal man være ærlig må man innrømme at irene virkelig har hatt sin del av faenskap opp gjennom tidene. Har de noensinne fått lov til å drive med seg selv, eller være frie? Nei, for det har sett ut til at Irland har hatt samme innvirkning på kolonimakten England som til en person som lider av kleptomani eller hvordan skjærer reagerer på blanke gjenstander; de må bare ta det.
Og vi kan ikke anklage irene for å ha sittet med hendene foldet og tvunnet tommeltotter. De har reist seg om og om igjen, markert seg på alle mulige vis, med det klare budskapet: DETTE FINNER VI OSS IKKE I! De har tatt til våpnene når ikke ord hjalp, de har sultet og kjempet, vekket verden opp fra dvalen med et så stort smell at det fremdeles er etterskjelv rundt om i den engelske verden. For når ikke ord rekker til, må man ta i bruk hardere skyts, det har irene skjønt for leenge siden. Jeg er ikke tilhenger av vold, men når man ser på hvordan England behandlet irene i århundreder, så kan man lett konkludere med at "vold avler vold".
Men hvordan har all denne faenskapen med dagens sterke interesse for irsk kultur, både hjemme i Irland, og i USA? Under den store utvandringstiden på 1800-tallet utvandret et svært stort antall irer over "dammen", til det lovede landet Amerika. Langt bort fra all elendighet, med potethøsten som slo så til de grader feil flere år på rad (1845-52), at livsgrunnlaget ble revet bort under føttene deres. Bort fra en undertrykkelse man ikke så noen ende på, og bort fra en manglende fremtid. I Amerika kunne man starte med blanke ark, og leve det livet man alltid hadde drømt om. Irland ble den store utfartsnasjonen, og når det hele var overstått hadde den irske befolkning sunket fra ca 8,1 mill til 4,2 (1700-1900).

Ca 3,5 mill dro over i perioden 1820 til 1880. Og i deres nye hjemland har deres antall økt betraktelig siden den gang. I år 2000 ble det gjennomført en undersøkelse ang hvor ens forfedre kom fra, og det ble estimert at de ca 4 millionene med irske emigranter på 1800-tallet hadde vokst til utrolige 40 millioner(!). Og er det noe de er flinke til, så er det å holde på sin identitet. Og det er vel den gjeldende regel at med en gang man kommer i utlendighet, så spiller man ut alle de nasjonale klisjéene.
Til forskjell fra enkelte andre folkegrupper som utvandret til Amerika, har irene ikke mistet særpreget. Det kan virke til tider at de ikke vil bli gjennomsnittelige amerikanere, de vil være IRER. Dette ser man spesielt godt den 17. mars hvert år, da irer over hele verden feirer St Patricks Day. Spesielt i de nord-østlige statene går man mann av huse, man ser leprechauns og grønne alver OVERALT. De tar til og med og farger elven grønn i Chicago...

Innen populærkulturen ser vi også tydelige spor etter irene, både i billedkunst, dans, film og ikke minst musikk. Aldri har vel det irske vært mer populært. Keltiske motiver som  tattoveringer går ikke av moten med det første, Riverdance går sin seiersgang rundt om i verden (surt at jeg ikke får opplevd det når det kommer til Oslo førstkommende helg...).

Filmer både fra Irland, og med irske temaer har fått en solid fanskare... Kan nevne i fleng; Boondock Saints, The wind thats shakes the barley, Inside I'm dancing, Bloody Sunday, Titanic, Gangs of New York, My left foot...Listen blir bare lenger og lenger; og tematikkvalg er uendelige.

Men hva er det som for alvor får førsteplass for å ha skapt en ire i hjertene til millioner av mennesker, som ikke engang har irske røtter? Jo, MUSIKKEN. Men hva er så spesielt med den irske musikken, som kan hende mangler i andre musikkformer? For meg betyr irsk musikk utrolig mye, fordi den er som en kameleon. Den kan beskrive alt fra dyp sorg, opprørstrang, ekstatisk glede og savn. Den irske sangskatten er nærmest uuttømmelig, og svært mye av musikken ble (dessverre) aldri skrevet ned, for den irske kulturen hviler på muntlig overlevering. Så når irene dro over havet hadde de med seg en kulturell skatt som de har vært flinke til å holde vedlike. Sang og dans ble med på å definere det voksende irske samfunnet i den unge staten USA. Man sang om savnet etter fedrelandet og om den voksende skare av helter som døde for "saken" hjemme i Irland. Man forble irsk helt inn til roten.

Og selv om man ikke har irske forfedre, som foreks undertegnede, er det noe som trekker og lokker en. Jeg kan nok skrive under på at det sannsynligvis finnes like mange skap-irer som det er irsk-ættede mennesker i USA. Og irer, irsk-ættede og skap-irer møtes under samme flagg hver 17. mars, til sang, mimring og store mengder Guinness...

Slainté!

Skal freden falle?

Det rører seg på den nord-irske politiske arenaen. En skandale av temmelig store proposjoner har kommet til overflaten, og truer visstnok den skjøre freden mellom katolikkene og prostantene, den såkalte "Langfredagsavtalen. det som har kommet til overflaten er følgende. Statsministerens kone hadde for 2 år siden en affære med en 19-år gammel gutt som hun hadde tatt på seg ansvaret for etter at hans far døde (statsministerfruen og han var gode venner). I tillegg skal hun ha underslått en pengesum for å finansiere et byggeprosjekt for denne elskeren. Utroskapet fant hennes ektemann ut om i juni 2008, og da forsøkte Iris Robinson å begå selvmord. Det gikk ikke, og nå rulles alt opp foran nasjonens øyne. Hun har ikke bare vært utro mot sin mann, men også satt hele den politiske balansen i  fare. Som fortjent ble hun kastet på hodet ut av UUP (Ulster Unionist Party) og det kan hende (hvem vet) at hun tar med seg ektemannen i fallet. Dette vil forrykke den balansen som holder Nord-Irland i sammen politisk, for med henne ut av bildet, kan det åpne opp for en styrking av Sinn Fein's maktbase. Og hvis det er noe som UUP frykter, så er det nettopp dette, og de er beredt på å bryte fredsavtalen for å holde Sinn Fein i kne

Les mer:

• "Sexskandale kan velte fredsavtale" - Aftenposten 10. januar 2010
• "Robinson allegations - who's involved" - BBC News 8. januar 2010
  

"Lover's wreck", my new favourite song

A hundred days at sea, A wretch away from misery

Rummies and rats and tarry jacks my only family

The island of salvation is still a scream a way

As the lungs of the night blow out the light my heart kneels down to pray

Lord why did you take her

She meant so much to me

Now I’m a wretched soul on a privateer drowning out at sea

I’m killing and I’m drinking my blue heart to black

But I swear, oh Lord, I’ll never sin again if you bring her back

Gypsy was a siren, Dripping with desire

Her moonless hair and skin so fair as warm as frozen fire

She had the loyalty of a cat, behind those pale green eyes

And through her cherry lips the devil slipped, a thousand lies

A clan of rogues and vagabonds occupied her head

That thieving band took her pale white hand and stole her from my bed

And like a ghost ship in the night she drifted out once more

To land upon the sand of another lover’s shore

Lord why did you take her

she meant so much to me

Now I’m a wretched soul on a privateer

drowning out at sea

I’m killing and I’m drinking my blue heart to black

But I swear, oh Lord, I’ll never sin again

If you bring her back

In my sleeping mind she sings a sad and lonely lullabye

When I wake there’s just the ache it will haunt me till I die

When those winds of vanity no longer blow her west

I pray they’ll guide her home (across the foam) and put my heart to rest

Press gang filled this Man-o-War

To make the black mouthed cannon roar

Now all my trade is ball and blade, 

and blood forever more

And the sting of salt and spray,

the ocean’s howl and squall

A stumbling wreck, I roam the deck,

at the devil’s beck and call.. at the devil’s beck and call

Oh, Lord, why did you take her

She meant so much to me

Now I’m a wretched soul on a privateer

Drowning out at sea

I’m killing and I’m drinking my blue heart to black

But I swear, oh Lord, I’ll never sin again

if you bring her back

Filmgleder

Ordtaket sier at den som venter på noe godt, venter ei forgjeves. Og slik ser det ut for oss filmelskere i året 2010. Enkelte filmer har vært etterlengtet leenge, mens andre blir positive overraskelser. Og jeg kommer nok til å besøke Bergen Kino et par ganger de kommende månedene for å si det sånn.
Vampyrfilmene fortsetter sin seiersgang, og i februar kommer to nye skudd på stammen: Daybreakers og Thirst. I begge tilfeller treffer vi på vampyrer så langt fra Twilight-universets som overhode mulig. Disse er HARDCORE.

Begge filmene har premiere 5. februar, så kanskje det blir vampyr-maraton....

Men trodde du det var slutt på moroa da? Da tar du alvorlig feil, for dette er bare begynnelse.

For det kommer mer fra den overnaturlige delen av filmindustrien. Denne gangen er det noe jeg kjenner meg godt igjen i, med mine fullmåneturer og instinkter: Varulver.
Det er dessverre sørgelig få gode varulvfilmer opp gjennom filmhistorien; kan nok telle alle på én hånd... Ihvertfall ser det ut til at lidelsen er over for oss som liker lukten av våt hund, for 12. februar står "Wolfman" for døren, med stjerner som Benicio del Toro (Snatch, Che) Anthony Hopkins (Hannibal, Zorro) og Hugo Weaving (LOTR, Matrix) på rollelisten. Dette kan bli en skikkelig godbit, for utfra traileren har vi noe å glede oss til...

Trailer

Masse å glede seg til med andre ord, and there's more to come...

Kunstnerkaos

Jeg har i det siste funnet frem pensler og malingstuber igjen, og gått på med ny frisk innenfor malekunsten. Noen ganger blir resultatet bra, andre ganger helt for jævlige. Det står lerreter rundt om i hele rommet mitt, halvferdige arbeider som kun mangler the Final Touch. Men inspirasjonen er lunefull. Enkelte ganger bare flommer det over, mens andre ganger stanger jeg hodet mot veggen og vet hverken ut eller inn. Akkurat nå er det ganske ille, for hadde en plan, men verken lerret eller maling vil samarbeide. Det hjelper ikke at humøret er som en jojo, og tankene svirrer som sinte ildfluer rundt i hodet.
Jeg finner inspirasjon i det meste, alt fra ord og lyder til temaer som vampyrer, seksualitet og drømmer, alt mellom himmel og jord....

Disse to bildene er som du kan se stappfull med symbolikk, og ved å gå rundt grøten kan jeg beskrive ting som ikke tåler dagens lys i konkret form. Og hvis du virkelig vil ha det moro, så bare grav frem til drømmetydningsbøkene fra den støvbefengte bokhyllen, og grav nesen ned i Sigmund Freud's "interessante" teorier...

Tilbake til hverdagen

Så var ferien over for denne gang, og jeg sitter på Bergen Kulturskole, i påvente av årets første sangtime. for å være helt ærlig skal det bli godt å komme igang igjen, både med studeringen og sangen. Jeg har tatt meg permisjon fra BFK dette semesteret på grunn av min til nå aller viktigste akademiske oppgave; BACHELOROPPGAVEN. Regner med at det kommer til å gå bra, såfremt jeg greier å holde nervene under kontroll hele veien. Men selv om koret er lagt på is for en stund, betyr det ikke at jeg kommer til å holde nebbet mitt lukket. Fortsetter med suksessoppskriften fra forrige semester; irske viser i bøtter og spann. Først ut er "Patriot Game" som jeg fikk anbefalt av en god venn. Etter noen gjennomhøringer av sangen, med både Clancy Brothers og Dubliners, ble eg fast bestem på at den skulle innlemmes i mitt repertoar. Teksten varierer litt, for den originale teksten av Brendan Behan beskrev ikke Eamon de Valeras rolle i noen rosende ordelag, tvert imot...

This Ireland of mine  has for long been half-free,

six counties are still under John Bull's monarchy,

but still DeValera is greatly to blame,

for shirking his part in the patriot game.

Det er en spennende sang å tolke, så vi får se hvordan det går