Irer, populærkultur og mye rart...

Hvor ville populærkulturen gått uten den irske påvirkningen? Jeg vil ikke påstå at alt hviler på de irske skuldrene, men de har nok hatt en finger med i spillet, dette folket i vest. Skal man være ærlig må man innrømme at irene virkelig har hatt sin del av faenskap opp gjennom tidene. Har de noensinne fått lov til å drive med seg selv, eller være frie? Nei, for det har sett ut til at Irland har hatt samme innvirkning på kolonimakten England som til en person som lider av kleptomani eller hvordan skjærer reagerer på blanke gjenstander; de må bare ta det.
Og vi kan ikke anklage irene for å ha sittet med hendene foldet og tvunnet tommeltotter. De har reist seg om og om igjen, markert seg på alle mulige vis, med det klare budskapet: DETTE FINNER VI OSS IKKE I! De har tatt til våpnene når ikke ord hjalp, de har sultet og kjempet, vekket verden opp fra dvalen med et så stort smell at det fremdeles er etterskjelv rundt om i den engelske verden. For når ikke ord rekker til, må man ta i bruk hardere skyts, det har irene skjønt for leenge siden. Jeg er ikke tilhenger av vold, men når man ser på hvordan England behandlet irene i århundreder, så kan man lett konkludere med at "vold avler vold".
Men hvordan har all denne faenskapen med dagens sterke interesse for irsk kultur, både hjemme i Irland, og i USA? Under den store utvandringstiden på 1800-tallet utvandret et svært stort antall irer over "dammen", til det lovede landet Amerika. Langt bort fra all elendighet, med potethøsten som slo så til de grader feil flere år på rad (1845-52), at livsgrunnlaget ble revet bort under føttene deres. Bort fra en undertrykkelse man ikke så noen ende på, og bort fra en manglende fremtid. I Amerika kunne man starte med blanke ark, og leve det livet man alltid hadde drømt om. Irland ble den store utfartsnasjonen, og når det hele var overstått hadde den irske befolkning sunket fra ca 8,1 mill til 4,2 (1700-1900).

Ca 3,5 mill dro over i perioden 1820 til 1880. Og i deres nye hjemland har deres antall økt betraktelig siden den gang. I år 2000 ble det gjennomført en undersøkelse ang hvor ens forfedre kom fra, og det ble estimert at de ca 4 millionene med irske emigranter på 1800-tallet hadde vokst til utrolige 40 millioner(!). Og er det noe de er flinke til, så er det å holde på sin identitet. Og det er vel den gjeldende regel at med en gang man kommer i utlendighet, så spiller man ut alle de nasjonale klisjéene.
Til forskjell fra enkelte andre folkegrupper som utvandret til Amerika, har irene ikke mistet særpreget. Det kan virke til tider at de ikke vil bli gjennomsnittelige amerikanere, de vil være IRER. Dette ser man spesielt godt den 17. mars hvert år, da irer over hele verden feirer St Patricks Day. Spesielt i de nord-østlige statene går man mann av huse, man ser leprechauns og grønne alver OVERALT. De tar til og med og farger elven grønn i Chicago...

Innen populærkulturen ser vi også tydelige spor etter irene, både i billedkunst, dans, film og ikke minst musikk. Aldri har vel det irske vært mer populært. Keltiske motiver som  tattoveringer går ikke av moten med det første, Riverdance går sin seiersgang rundt om i verden (surt at jeg ikke får opplevd det når det kommer til Oslo førstkommende helg...).

Filmer både fra Irland, og med irske temaer har fått en solid fanskare... Kan nevne i fleng; Boondock Saints, The wind thats shakes the barley, Inside I'm dancing, Bloody Sunday, Titanic, Gangs of New York, My left foot...Listen blir bare lenger og lenger; og tematikkvalg er uendelige.

Men hva er det som for alvor får førsteplass for å ha skapt en ire i hjertene til millioner av mennesker, som ikke engang har irske røtter? Jo, MUSIKKEN. Men hva er så spesielt med den irske musikken, som kan hende mangler i andre musikkformer? For meg betyr irsk musikk utrolig mye, fordi den er som en kameleon. Den kan beskrive alt fra dyp sorg, opprørstrang, ekstatisk glede og savn. Den irske sangskatten er nærmest uuttømmelig, og svært mye av musikken ble (dessverre) aldri skrevet ned, for den irske kulturen hviler på muntlig overlevering. Så når irene dro over havet hadde de med seg en kulturell skatt som de har vært flinke til å holde vedlike. Sang og dans ble med på å definere det voksende irske samfunnet i den unge staten USA. Man sang om savnet etter fedrelandet og om den voksende skare av helter som døde for "saken" hjemme i Irland. Man forble irsk helt inn til roten.

Og selv om man ikke har irske forfedre, som foreks undertegnede, er det noe som trekker og lokker en. Jeg kan nok skrive under på at det sannsynligvis finnes like mange skap-irer som det er irsk-ættede mennesker i USA. Og irer, irsk-ættede og skap-irer møtes under samme flagg hver 17. mars, til sang, mimring og store mengder Guinness...

Slainté!