1 September 2019

Får jeg være vennen din?

Slutten på en helg, arbeidsdagen kaller om noen timer og batteriet i kroppen er tomt. Hodet er tomt etter en dag full av skriving og planlegging av både undervisning og kommende foreldresamtaler. Livet som barneskolelærer er hektisk, men godt. Mye annet er også på plass; godt gift, hus, katt og bil. Men når det hektiske livet endelig får en pause, kommer usikkerheten snikende. Er jeg egentlig fornøyd, lykkelig, på plass?

Siden jeg gikk ut fra videregående i 2007, har livet ført meg til mange ulike steder i dette langstrakte landet. Jeg fikk oppleve de utroligste ting, både faglig, sosialt og ikke minst musikalsk. Men hver gang jeg brøt opp fra et sted, pakket flytteeskene og satte kompasskursen, så mistet jeg noe. Det ble enda lengre hjem - ikke til familien, men til vennene. Venner fra videregående, fra studiene og koret.

Jovisst traff jeg fantastiske mennesker på min vei, men for hvert nytt veikryss ble denne sosialiseringsprosessen vanskeligere. Vonde tanker kom sigende, usikkerheten økte og dørstokkmila ble stadig vanskeligere å overstige. Så når helgen endelig stod for døren, så gjorde det litt vondt i hjertet. For utenom kollegaer står jeg nå uten noen nære venner som ikke bor på andre siden av landet. Dette er et savn og frykten for å slite ut de få relasjonene jeg har er overveldende. Så jeg trekker meg tilbake, våger ikke å spørre om noen vil finne på noe, vil ikke være til bry.

Jeg savner noen å drikke te med, å prate skit med, å være meg selv med, noen som er like kørka som meg, noen som har tid til meg (sånn innimellom)

Og slik går no dagan...

Her fant jeg inspirasjon

25 September 2017

The little lost girl

I have reached my 29th year on this planet and I keep telling myself that it is time to grow up - but I "fail" over and over again. I am not saying that staying young at mind is a bad thing - but one thing I still fear in this chaos of delayed childhood: the moment when I start to fear myself and I am left in the corner feeling like a frightened, little girl.
And this weekend it happened again - a weekend I had looked forward to for weeks, yes months. It was supposed to be a weekend filled with the things I love the most - a chance to live my life freely with wonderful,  accepting friends all around. One weekend without the mask I wear daily - a weekend of fun, kink and awesomeness. But things never turned out the way I hoped it would - and all I can do is to blame myself, my foolish fear - and the little, frightened girl hidden within my frail being.
All I wanted was to be strong and free - and when I finally let my guard down ⬇ was rewarded with all the beauty of the entire universe. And I broke - I shattered like a piece of glass smashed with a baseball bat. The utter loss of control frightened me more than I can explain - and after a sensual explosion,  I imploded and turned into a black hole filled to the brim of numbness and fear. My darling was there for me - but what I truly needed was to be surrounded. I needed more than he could give, and I was ashamed of feeling so. I wanted to show my vulnerability to everyone - but the little girl within stopped me, choked me, made me sob and cry. I was ashamed of how weak I looked, all I wanted was to disappear and never to feel again. Or maybe go too far to even feel at all...

29 May 2016

En søvnløs natt

Ligger her i min egen seng og stirrer på taket som besatt. Jeg får ikke sove! Hodet bare kverner rundt på alle slags tanker, men den som stadig dukker opp igjen er denne: vi må flytte igjen.
Jeg vet i mitt stille sinn at det problemet er lite på verdens målestokk, men for meg snur det opp ned på alt...igjen.
Jeg har etter 28 år på planeten kommet frem til at jeg trives best når ting er oversiktlige,  forutsigbare og vel planlagt. Og jeg vet likesågodt at brytes dette mønsteret, går verden i knas. Små filleting kan få meg til å bryte sammen og alt går da inn på meg. Jeg blir hypersensitiv.

Noen lurer på hva som er galt med meg - og når jeg tar meg selv i nærmere ettersyn, så lurer jeg på det samme selv.
ADHD? Asperger? Posttraumatisk stress?

Så her ligger jeg og får ikke sove. Det er snart morgen,  men jeg vil være utmattet av enda en søvnløs natt.

1 November 2015

That's life

Frank Sinatra once sang a song with that title, and those words have got stuck in my mind. It reminds me of not giving up on yourself z even when life is as cruel as life can be.

I struggle every day. With thoughts and words drifting through my mind, trying to break me. I have nightmares nearly every night and I wake up screaming - oh how I wish the pain would go away.  That kind of pain that doesn't have a cure. Ripped apart inside, a soul in pieces. I want to cry, but I can't.

Please, give me some relief from life. To be able to enjoy the silence once more.

9 April 2015

Du må ikke sove



Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm
-og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite,
hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro,
hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod
!Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater
,og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære
-du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

19 March 2015

Taxtime

2 days away from my 27th birthday, and I'm flabbergasted and a bit spooked. Not about the upcoming day, but another step into adulthood: tax
Yup, I have seriously no idea how to fill in the different boxes in the form, and that's why I'm spooked: What if I make a terrible mistake??
Hopefully my wonderful boyfriend, parents and friends can help me, because when I see anything resembling bureaucracy, I get week in my knees and I get totally lost.
Fingers crossed....

28 January 2015

The life of the teacher

It has been a long time since I wrote something here, and I've felt a bit guilty not doing so.
There are two reasons for this:

  1. Writing is my form of therapy when I have no one else to turn to. So quite a bit has been bottled up since my last post...not at all healthy
  2. I don't have many readers, and it was never my intention to have so. But those who know and then stumble upon my blog deserves something new now and then.
The first few months as a teacher has been tough. Yup, I admit it. But they have also been rewarding in the most peculiar ways. 
I'm in charge for 11 pupils between 11 and 13 years old, and some of them struggle in different subjects. It is my job and and my privilege to show  them a different way to knowledge. Every child learn in its own specialized way, and my it's hard to accommodate that sometimes. I've been sleepless several nights pondering the different difficulties and trouble in my class. I've been running breathless, and may I say: unprepared, to class and still being able to smile and give them a good time. 
Sometimes being a teacher is like being an improvisational actor...you have to react there and then...a second later will be to late.

So I think this picture sums it all up...


12 October 2014

To you

One moment I feel like a balloon ready to burst, and in the next I feel as empty as empty as emptiness itself. Alive and dead at the same time, hot and cold. But all I know within this mixture of sensations is that I love you more dearly than anything or anyone I have ever loved before. You make me feel whole, like you were the last piece of the puzzle they call "Life".
Thank you for being who you are, thank you for being mine.

23 July 2014

Back in business

Long time no see...but now I'm back to conquer the world.
Moved into my new apartment yesterday after a long and tedious busdrive from Bergen where I have spent my vacation this year. I have so much to do before I start work in August at the sweetest Waldorf School; Aalesund Waldorf School. Plenty of furniture to click back together, so when I'm finished and settled I can finally be a couchsurferhost again. Really missed it.

But it's time for an update. In the last 2 months I've passed all my exams with flying colors nonetheless, spent the summer with my familiy and not in Ireland, and moved to Aalesund to start my new life here. Going to be a norwegian-, english-, history and religion-teacher....big butterflies are flying around in my mind, and I'm a tiny bit scared too....A big change in my life is about to happen: I'm turning from student into an independent, adult, responsible woman. Hopefully it will bring many wonderful things into my life.

And now: I'm going to explore my new hometown