Carmen; isdronning eller ildfull furie?

Da var Carmen overstått, og det var et slag i magen av dimensjoner. Her er alt; kjærlighet, uskyld, sjalusi, blod og mord. Historien går inn på alle som noensinne har hørt den, og hvorfor fenger Carmen slik? Hva skiller Carmen fra andre operaer og andre historier?
Dette har vært heftig debattert i vennegjengen av operainteresserte, og det er kommet frem til forskjellige tolkninger.
Men først må vi stille oss noen fundamentale spørsmål:
*Hvem er Carmen?
*Hvorfor tar hun for seg Don Jose som virker som et lite englebarn, pliktoppfyllende og lydig?
*Hvorfor gjør Carmen og Don Jose det de gjør og kunne veien blitt annerledes?


Som tittelen på innlegget indikerer, kan man oppfatte Carmen på flere måter. Ved første øyekast er hun som ilden selv, varmende, intens og livsfarlig. Hun lever hvert sekund og nekter å la seg fange av verken tid eller menneske. Hun sier selv at hun er som en vill fugl, umulig å fange. Hun ler av mennenes forsøk, men er det ikke litt merkelig at den eneste hun fatter interesse for er den mannen som ikke begjærer henne? Er han annerledes enn andre menn?
Det virker ihvertfall som at Carmen ser en utfordring i Don Jose, kan hun greie å trekke ham ned på den 'dødelige' mannens felt; med begjær og sjalusi som hovedingredienser?
Grunnen til at jeg sier dette er fordi det ser ut til at Don Jose har fått en streng, katolsk utdanning; han skulle jo bli prest (som han sier i 1. akt) og påpeker at han har mistet sin frelse på grunn av Carmen i finalen i 4. akt. For ham har Carmen blitt som et dødbringende narkotikum, han kan ikke leve uten henne.
Men er Don Jose en svekling? Vil ikke si det, for ingen kan styre slike følelser, den sterkeste kjærlighet. Men den kjærlighet gjør ham eiesyk, han må ha Carmen innenfor rekkevidde HELE tiden. Man ser hvor desperat han blir utover, når Carmen avfeier ham kontant. Hun føler seg fanget, i et bur. Hun trenger luft under vingene og tror at hun kan få det med Escamillo. Her kan man jo fabulere videre; hvis Carmen IKKE hadde blitt drept av Don Jose, ville hun da forblitt trofast mot Escamillo? Ville hun lagt til side sitt vandrerinstinkt? Jeg tror nok ikke det, for det er en vane hun har, og som vi alle vet er vaner vanskelig å kvitte seg med.
Men tilbake til hvorfor Carmen kaster vrak på Don Jose. Når han ikke bryr seg om henne, provoserer hun ham slik at han gjør det. Etter det er det rake veien mot avgrunnen, og det kan virke som det er det eneste målet Carmen ønsker for denne mønstergutten Don Jose. Eller bringer han seg selv i kne?
Var det dømt til å gå slik og Carmen kun er en passiv tilskuer, eller begynner snøballen å rulle på grunn av henne?
Gjennom operaen blir vi kjent med to forskjellige Carmen; den ildfulle som ser på livet som en lek, og den iskalde, kyniske Carmen, som vet hvordan hun skal spille kortene til sin fordel. Og til tider blandes de. Hun vet hvordan hun skal bruke sin sensualitet til å få det som hun vil, og det ligger nok haugevis med menn strødd hvor enn hun har gått før denne historien tar til.
Likevel er hun standhaftig, inntil døden. Hun sier tydelig ifra når noe ikke passer henne, og hun lar seg ikke affisere av Don Joses gråtkvalte bønn om at hun må vende tilbake til ham.
Hun har en manns selvtillit, og når hun da tråkker inn på mennenes arena, som en slags predator istedetfor offer, det er da blir fatalt. På den andre siden, hvis Carmen hadde portrettert slik en kvinne var på den tiden, ville hun neppe hatt den appellen hun har idag, 134 år etter premieren. Hun ville gått inn i glemselen med mange andre operaer.
På ett vis er hun en skikkelig tøffing, på den andre siden en kyniker som bruker dem rundt seg.
Hun bøyer seg ikke for noen, ikke engang i dødens time