Overstått.....på hengende håret

Endelig! Vi kom oss gjennom det tyngste verket på lenge, Brahms Requiem, men det var kun på hengende håret. Igår besvimte folk og idag var det på nære nippet at undertegnede ikke gikk i bakken. Men tilbake til hva som skjedde i forkant av denne pompøse, storslåtte forestillingen. Vi varmet opp som vanlig, og Juanjo Mena skulle komme nedom for å gi oss noen tips om hvordan vi kunne forbedre oss. Men før mannen får sagt et eneste ord, ringer brannalarmen. Full evakuering av huset, dvs fullsatt Griegsal (1200 mennesker ++) Men alt gikk rolig for seg, og folk kom seg på plass igjen, etter ca 20 minutter venting utenfor.
Dette verket krever sin mann, eller kvinne, fordi man må stå i ro i nærmere 75 min. Og det skal synges med trøkk og overbevisning HELE tiden. Det skal synges kjempesterkt og ekstremt svakt, på linje med hvisking. Juanjo Mena er en mann som vet hva han vil, og vet og hvordan han skal få det til. Men han har en tendens til å stoppe å dirigere, og skifter tempo fortere enn svint. Så man MÅ følge med. Notene er fulle av merkelige uttalelser fra både Håkon Matti Skrede og Juanjo Mena
Et lite utdrag:
*Bassenes klang virker litt brødristeraktig
*Det å synge kor, er kunnskapen om å jukse
*Vær bedøvet
* Som dere driver ned en stille elv en vakker sommerdag
*det høres ut som dere kaver i et gjørmebad
* tenorene høres ut som utbrukte stress-lesser
*Dere høres ut som dere er på whiskey-fylla

så det har blitt både latter og gråt denne uken. Men nå er den endelig over :)
Kjenner det fremdeles i beina, de skjelver.

Ellers var solistene sublime:
Peter Mattei passet utrolig bra til barytonsoloen, for han formidlet teksten med slik overbevisning at alle damene i koret ble mo i knærne av beundring.
Ann-Helen Moen fikk nakkehårene til å reise seg hos ALLE, med sin solo i 5. sats. Det er hva jeg kaller magi
så nå skal det hviles på noen velfortjente laubær