Primadonnaens vrede

På verdens operascene flommer det nesten over av gode sangere. Det alle har til felles er sine minneverdige stemmer, men ikke alle er det vi kaller en primadonna (første dame). Vel, egentlig ble uttrykket brukt om stykkets ’leading lady’, heltinnen. Men i senere tid har flere av disse blitt husket for sine idiotiske krav til andre sangere, dirigent og orkester.

For å sette det på spissen, så trodde de at verden dreide seg rundt dem. Og tror du kanskje at dette var noe man bare kunne treffe på i gamledager, tar du skikkelig feil. For selv i dag finnes det slike mennesker rundt om på verdens operascener og gjør livet surt for alle rundt seg. Men ingen kan stå opp til dem, for da kan de uten problemer bare forlate stedet uten å spille en eneste forestilling. De ser på alle andre solister som sine svorne fiender, og går ikke av veien for å lage et helvetes spetakkel hvis det er noe som ikke passer dem, eller de får muligheten til å gjøre helvete hett for de andre involverte. I mange tilfeller virker disse menneske særs hårsåre og tåler INGENTING

Og det verserer grusomme historier om flere av dem. De ville ikke dele scenen med noen, de mobbet og sutret om hverandre.

Her kommer noen små historier jeg plukket opp

Nellie Melba var en stor sopran på slutten av 1800-tallet. Hun var en nett dame, med et temperament som en pitbull. Til stadighet ødela hun for de andre sopran-solistene på scenen, ved å avbryte dem i det de skulle opp på høye toner og stjele oppmerksomheten. Ved en anledning fikk hun en annen sopransolist til å løpe skrikende ut av operahuset, og de kunne dermed ikke fremføre operaen. For å vise hvor ”godhjertet” Melba var, tilbød hun sin egen sang recital. I et tilfelle hadde en ung aspirerende tenor hatt sitt store gjennombrudd i London, og Melba hadde også sunget. Da tenoren (John McCormack) ville gå inn og bukke sammen med henne, dyttet hun ham hardt bak scenen igjen, og nærmest snerret: ”INGEN bukker sammen med Nellie Melba!”

En annen heks var Adelina Patti, hvis kallenavn var Sangens Dronning (da har man noe å leve opp til). Hun simpelthen elsket å sabotere for andre sangere. En gang stirret hun stygt på den andre sopransolisten til denne spurte hva som var galt. ”Ditt høyre, falske øyebryn har falt av!” hvisket Patti tilbake. Den ulykksalige sopran snudde seg vekk fra publikum, og rev det av. Men Patti hadde løyet, ingenting var gale, og nå så den andre sopranen helt grusom ut, vindskjev. Ondskapsfullt!

Men finnes slike mennesker selv i dag? O’yes, men de tar andre midler ibruk. Mye sutring…

Blant dagens aspirerende sopraner vil jeg trekke frem Angela Gheorghiu, gift med Robert Alagna. Hun har en flott stemme, som minner til tider om Maria Callas. Men på scenen svinger det i skuespillerprestasjonene, og hun er en av de virkelige primadonnaene i dag. Hennes manager sa opp jobben, og uttalte at ”jeg jobber bare med normale folk” Hun er kjent for sitt temperament og liker å få det som hun vil. Blant annet har hun uttalt at hun ikke vil ha sollys på seg. Her vil jeg nok si at hun ikke er riktig inne i topplokket sitt, men men…. Primadonnaer får det som de vil

Mange synes nesten synd på Alagna som er gift med henne. Men hvis vi tar en titt på ham, er han ikke mye bedre. Da han ble buet på i La Scala, da han sang Radames, reagerte han slik en primadonna kan gjøre: gå rett av scenen. Flaks at det fantes en stand in…

Så primadonnaen vil fortsette å eksistere så lenge det finnes sangere som vet at stemmen deres er verdt enorme summer, og dermed slik at de kan oppføre seg som drittsekker