Hvor går kunsten

I dagens samfunn er kunnskap det ytterste godet. Alt skal ha en mening, ingenting blir overlatt til tilfeldighetene lenger. Dette har også rammet kunstens domene, det være seg musikk, diktning eller malerkunst. Det er ikke lenger øyeblikkets opplevelse av kunsten som gjelder. Man må grave seg ned i materien, forstå noe som tilsynelatende ikke er der, og kunne uttale seg med stor dyktighet om emnet etterpå. Et dikt skal analyseres ned til siste bokstav, hvert malerstrøk har en skjult betydning og når det kommer en A-moll akkord i et verk, det må jo ha en høyere betydning...? All denne fortolkningen er med på å stenge svært mange ute fra en magisk opplevelse, fordi det eneste de ønsker er å oppleve kunsten på kunstens premisser. Ikke et sammensurium av fortolkninger, som leter etter mening der det ikke er noen utenfor seg selv.
Ofte kan kunsten miste noe av sin overjordiske skjønnhet og magi ved å bli forstått. Som magikerens tryllekunst, som bare er av verdi når dem som ser, ser på i uvitenhet.
Så la akademikerne ha sin kunnskap, men ikke la kunsten og dens venner lide på grunnlag av det.

La musica