Utdrag fra La Boheme

For lenge, lenge siden levde det noen bohemer i Paris. De var meget fattige, og nå som vinteren nærmet seg med stormskritt, hadde de det ganske miserabelt. Rodolfo, som var dikter, foreslo for Colline og Marcello at de likegodt kunne brenne hans nye skuespill slik at de ikke frøs i hjel.

Men da kom det en mann inn fra kulden, helt dekket av snø, med en kurv i armene. De andre lyste opp da de fikk se ham, for han var en kjær venn.

«Schaunard, så godt å se deg» utbrøt Colline mens han romsterte gjennom kurven vennen hadde med seg. Der fant han både mat og vin, men da han skulle til å sette tennene i en fristende baguett, fikk han en saftig reprimande fra Schaunard:

«Fydda Colline, eier du ikke folkeskikk? Du vet jo at det er juleaften, og på en slik dag spiser man ute.» Etter en liten tenkepause kom Colline frem til at Schaunard sannsynligvis hadde rett, og han la brødet tilbake i kurven.

Da banket det på døren. Hvem kunne det vel være?

Bohemene fikk sitt svare strev med å skjule maten, for det var Benoit som kom. Og han var ganske så sinna. «Dere har ikke betalt husleien» tordnet han før han var innenfor døren. Og han hadde rett. De få myntene Rodolfo hadde fått for sitt siste dikt, var oppbrukt for lenge siden.

«Har dere penger eller ikke» knurret Benoit faretruende. «Vi har…» begynte Marcello, men da Colline dultet til ham så hardt at han nesten ramlet, holdt han kjeft.’

Rodolfo, som til nå hadde vært stille, og kanskje litt fraværende hadde kommet på en god idé. Hvis Benoit kom i litt bedre humør, ville de kanskje slippe å betale. Han hvisket noe til Marcello, som nikket og fisket vinflasken opp fra kurven. «Ærede herr Benoit, vil De være så elskverdig å ta en skål med oss for Deres helse?» Jo da, Benoit var glad i vin, men ett glass ble fort til to, og tilslutt greide han ikke lenger å stå på sine egne bein. Nå ville Schaunard også være med på leken, og litt etter litt fikk han Benoit til å fortelle de mest utrolige historier om seg selv og verdens vakreste kvinner.

Benoit lot seg lede, og historiene ble villere og villere. «En kvinne bør være snill og snakke med myk stemme” hvisket han til Colline som da hadde lent seg frem for å høre bedre. «Men kvinner med skarpe, sinte stemmer er det verste jeg vet.” bekjente han, «som min kone…» Colline rygget tilbake med et forferdet uttrykk i det ellers så milde ansiktet. «Hvordan våger du? I dette hus er ekteskapet hellig!»

De fire vennene tok da Benoit mellom seg, og hev ham ut i kulden. Etter at sjokket hadde lagt seg, tuslet han hjem mens han forbannet Colline etter alle kunstens regler.

En bortførelse med stil

Huhei! Har nettopp sett en svært god opera; nemlig "Bortførelsen fra Serailet". Vel, en opera gjør ikke seg selv, den må bygges stein på stein av dirigent, orkester, statister og ikke minst solister. I denne fremføringen jeg fikk fatt i var det selveste Kurt Moll i rollen som Osmin, pasjaens best betrodde harem/fangevokter. Og for en spillestil denne mannen har. Enkelte ganger virker det som om mannen er høy på noe, for man kan ikke annet enn å le når du ser hvordan han løper rundt på scenen og forsøker å stoppe hendelsenes gang. Og hans arie i 2. akt ( O, wie will ich triumphiren) er noe av det sykeste jeg har hørt av en operasanger. For det første er det klassisk Mozart-fremvisning, raske opp- og nedganger, en god del forsiringer og ikke minst en utrolig stor D, som vil si en sykt dyp tone, og den holdes i noen slag.



Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet.
I tillegg til Osmin har vi to par; Constanza og Belmonte, som var som de fleste andre forelskede par villig til å gå i døden for hverandre. Det ble VELDIG mye kjærlighetserklæringer fra den kanten, og for en med maur i baken som meg, kan dette blir litt vel mye. Det andre paret, derimot, var mye livligere. Det bestod av Pedrillo, som Osmin ikke kan fordra og Blonde, som pasjaen gav til Osmin. Hun snurrer ham rundt lillefingeren til stadighet, og ler av ham når han forsøker å gjøre kur til henne på den tyrkiske måten.



Padrillo er vel stykkets spilloppmaker, minner meget om Papageno, som dukker opp i Mozarts siste opera Tryllefløyten.
Men jeg vil virkelig anbefale denne operaen, for den er lett tilgjengelig, lydmessig. Morsomme figurer, smårart plot og flotte kulisser. Hva mer kan du vel kreve hvis du kun er på besøk i operaens verden?

Sette operaer per 27. april

Nå har jeg sett 3 operaer på like mange dager, så listen begynner å fylles opp.
Lurer på om det er sunt med så mye kulturell input før man er fylt 25...
Ihvertfall her er listen:

Mozart:
Don Giovanni - så den live i 8 kl, har+ sett den på DVD med Gilles Cachemaille som Don Giovanni
Figaros Bryllup - DVDx2 a) med Dorothea Röschmann og Gerald Finley, b) Ildebrando d'Arcangelo, Anna Netrebko, Dorothea Röschmann og Christine Schäfer
Die Schauspieldirektör - Min bror var med på den i 2006
Cosi van tutte - DVD
Bastian & Bastienne - oppført på skolen da jeg gikk på barnetrinnet
Tryllefløyten - har sunget den i 2004 i Grieghallen og i 2005 i Järna

Rossini:
La Cenerentola - DVD med Maxim Mironov som Ramiro
Barbereren i Seville - DVD med Cecilia Bartoli og Gino Quilico
Il Turco in Italia - DVD med Cecilia Bartoli

Wagner:
Der Fliegende Holländer - live i Grieghallen, storebror og mange venner var med + DVD x2 a) Med Matti Salminen som Hollenderen, b) Simon Estes som Hollenderen
Die Meistersinger von Nürnberg - DVD med Rene Papé og Thomas Allen bl.a.

Richard Strauss:
Rosenkavaleren - TV-overføring påsken 2007 med bl.a Randi Stene
Salome - DVD med bl.a. Bryn Terfel som Jochanaan

Puccini:
La Boheme - var med i korskirken februar 2009, og så den live på samme sted 2007 + DVD med Pavarotti og Freni
Tosca - så live i 2006
Fanciulla del West - DVD med Placido Domingo som Jack Johnson/ Ramirez

Donizetti:
L'elisir d'amore - DVD x2 : 1) med Roberto Alagna og Angela Gheorghiu, 2) Anna Netrebko og Rolando Villazon

Bizet:
Carmen - så live i 2007 + DVD med Jose Carreras som Don Jose og Samuel Ramey som Escamillo

Monteverdi:
Orfeo - utgangsklassen spilte den på Teatergarasjen i 2005

Gluck:
Orfeo & Euridice - DVD

Offenbach:
Orfeus i underverdenen - DVD

Humperdinck:
Hansel und Gretel - DVD med Christine Schäfer som Gretel

Verdi:
Falstaff - DVD med Bryn Terfel som Falstaff
La Traviata - DVD med Anna Netrebko som Violetta og Rolando Villazon som Alfredo
Maskeballet - DVD med Pavarotti som Gustav III

Johann Strauss d.y.
Die Fledermaus - DVD med Brigitte Fassbaender som prins Orlofsky

Massenet:
Manon - DVD med Anna Netrebko som Manon og Rolando Villazon som des Grieux

Britten:
A midsummernights dream - DVD med David Daniels som Oberon (kanskje den bestekontratenoren i våre dager)

Menotti:
Amahl and the nightvisitors - Spilt i Domkirken julen 2006, har også sett den live i Domkirken i 1999

Haas :
Melancholia - live i Grieghallen, basert på bok av Jon Fosse (grusom by the way :p)

Mitt livs sangtime

Dagens sangtime var den beste noensinne, alt stemte :) Har for tiden en meget god vikar i Synnøve Nordbakken, og hun vet hvor skoen trykker på stemmen min. De to viktigste tingene er å bruke støtten, som ligger i mellomgulvet (diafragma), og det er jo ikke alltid like lett. Men man gjør da så godt man kan. Ellers er det å slippe kjeven i MYE større grad enn tidligere. Det er vel det aller vanskeligste, for når man skal økonomisere luften og synge lange fraser, har munnen en tendens til å snurpe seg igjen. Dermed blir tonen presset, og høres grusom ut.
Fikk mer skryt enn noen gang tidligere, så ble jo helt på gråten. Sammen holder vi på å oppdage nøkkelen til stemmen min, og jeg er svært takknemlig for det.
Er stum av beundring for min vikar, og kommer til å savne henne. Har lærte så utrolig masse på disse få ukene. Hun er den mest inspirerende sanglæreren jeg noensinne har hatt :)

Hvem er Manon?

Manon Lescaut har blitt portrettert 2 ganger på operaens scene; først Jules Massenet i 1884 og Giacomo Puccini i 1893. Men historien var eldre enn som så; disse to operaene er basert på boken L'histoire du chavalier des Grieux et de Manon Lescaut av Abbé Prévost, skrevet i 1731.
Uansett, det er Massenet sin karakteristikk jeg vil ta for meg idag.
Manon er en særdeles vakker pike, som enhver mann snur seg etter på gaten. Hun skal til et nonnekloster, men slik går det jo ikke. Når vi første gang møter henne er hun 15, og hun står med et ben i de voksnes verden, men samtidig i barnas. Hun spiller naiv, men vet nok hvordan hun skal sno en mann rundt sin lillefinger. Når hun møter des Grieux, er det kjærlighet ved første blikk. Men hennes søken etter et liv i luksus bringer dem begge ut på ville veier. Hvor enn hun snur seg har hun beundrere, og kan dermed velge og vrake.



Er hun et dårlig menneske? Viser hun ikke ekte kjærlighet ovenfor des Grieux? Søker hun kun den grunne lykken som ligger i penger, berømthet og skjønnhet? Jeg vil si at hun ikke ser hvor dypt des Grieux elsker henne i begynnelsen, og blir blendet av det magiske "samfunnet" der ute som tilbyr lett tilgjengelig lykke. Men når hun mister ham forstår hun. Man kan både hate og elske henne, og som des Grieux kan vi ikke annet enn å tilgi henne når hun dør.




Og kanskje det er bra å la henne være en slik mystisk figur, som gjør det som virker logisk for henne. Hun vet kanskje ikke bedre...

En oppdagelse

Nå har jeg søren meg også sett en opera av Benjamin Britten, og jeg likte det!
"En midtsommernatts drøm" med David Daniels som Oberon er en RÅ opplevelse. Han er kontratenor, som er et temmelig sjeldent yrke, og han tilfører denne karakteren noe jeg ikke helt kan sette fingeren på; nesten magisk. Han har upåklagelig diksjon, og med rollens grønne hår og skjegg kan man ikke annet enn å like ham. Tonen er klinkende klar, som glass, og skiller seg ut fra de andre karakterene ved denne touchen av noe ikke-menneskelig. Håper å høre mer til ham...

Ellers vil jeg trekke frem et guttekor som spilte rollen som Titanias små alver. Alle hadde irrgrønn dress, rosa hansker og blått hår. En skikkelig fargepalett med andre ord. Titania, alvedronningen var gjennomført kongeblå, og Ofelia Sala sang rollen med stor autoritet.



Så har vi Puck, den lille skøyeren, spilt av Emil Wolk. Han ser på handlingen med skråblikk, og morer seg kostelig når ikke alt går som det skal. Du vet aldri hvor du har ham, et øyeblikk er han her, og i det neste er han borte

Jeg har jo selv spilt dette skuespillet da jeg gikk på Steinerskolen, så det betyr en del at humoren og glimtet i øyet beholdes. Og håndverkerne, blant dem den selvhøytidelige Bottom, gjør en svært god jobb. Spesielt i den siste scenen, hvor de spiller for Thesevs og Hippolyta. Som bildet viser, så spilles Muren med bravur. Tror ikke jeg har ledd så hjertelig av en operascene tidligere, så all ære til kombinasjonen Shakespeare og Britten.
Kommer nok til å se mer opera av Britten og først ut blir vel Peter Grimes :)
Gleder meg allerede

Et barndomsminne

Denne filmen var den første Disneyfilmen som fenget meg musikalsk. Spesielt har dette klippet har imponert meg og inspirert meg. Gribbene er fantastiske, men det er Shere Kahn som virkelig tar kaken med sin bunntone. George Sanders gjør en rå jobb som stemmen til denne skurken man bare elsker å hate :)
Noen som vet hvilken tone den dypeste er?

En avhengighet?

Vel, så sitter jeg her igjen, med enda en opera innabords. Denne gangen var det "Hansel und Gretel" av Engelbert Humperdinck (ja, jeg vet. Morsomste navnet i musikkhistorien...) Uansett, det var en meget god opplevelse. Det ble sunget på engelsk og rollebesetningen passet så inderlig godt til stykket. Som Hans fant vi Alice Coote og som Grete spilte Christine Schäfer meget overbevisende. Dette er den første operaen jeg har sett hvor fantasien nærmest tar overhånd, med dette var både en glede for øret men og for øyet. For dette var surrealistisk kunst helt ut til fingerspissene. Og mye kakesøl. Hovedrolleinnehaverne å ut til å kose seg i rollene som to 10-åringer. Men de karakterene jeg falt mest for var Sandman (du vet han som får oss til å sove...?) og de levende trærne. Og butleren som fisk, som tatt ut av Alice i Eventyrland.
Dette er en opera jeg anbefaler for alle som drømmer tilbake til sin egen barndom fylt med eventyr og fantasi. La deg flyte nedover drømmenes elv, og se deg ikke tilbake. Du vil ikke angre

Don Giovanni; mitt verste operamareritt

Dermed var det overstått, et av mine verste mareritt i operaens historie; Don Giovanni av Mozart
Grunnen til at jeg kaller det mitt verste operamareritt har en enkel årsak: Dette var den første operaen jeg noensinne så, men den oppsetningen var så elendig og ikke-barnevennlig at følelsene etter den forestillingen har hengt igjen i hodet og kroppen i 7 lange år. Jeg har med vilje unngått den, for å unngå å bringe marerittet tilbake. Men for 3 dager siden innså jeg at min frykt for dette stykket var idiotisk, så jeg lånte en innspilling fra Glyndebourne og satte meg godt tilrette. Det var en temmelig minimalistisk produksjon, men likevel appellerte den til de innestengte følelsene. Men jeg kunne aldri ha forutsett den effekten finalen ville ha på meg. Det var noe av det heftigste jeg har sett på lange tider, og da det hele var overstått skalv jeg som et aspeløv. Jeg kom meg levende gjennom hele operaen, men frykten har ikke sluppet taket, og det kan bli 7 år til neste gang.

Primadonnaens vrede

På verdens operascene flommer det nesten over av gode sangere. Det alle har til felles er sine minneverdige stemmer, men ikke alle er det vi kaller en primadonna (første dame). Vel, egentlig ble uttrykket brukt om stykkets ’leading lady’, heltinnen. Men i senere tid har flere av disse blitt husket for sine idiotiske krav til andre sangere, dirigent og orkester.

For å sette det på spissen, så trodde de at verden dreide seg rundt dem. Og tror du kanskje at dette var noe man bare kunne treffe på i gamledager, tar du skikkelig feil. For selv i dag finnes det slike mennesker rundt om på verdens operascener og gjør livet surt for alle rundt seg. Men ingen kan stå opp til dem, for da kan de uten problemer bare forlate stedet uten å spille en eneste forestilling. De ser på alle andre solister som sine svorne fiender, og går ikke av veien for å lage et helvetes spetakkel hvis det er noe som ikke passer dem, eller de får muligheten til å gjøre helvete hett for de andre involverte. I mange tilfeller virker disse menneske særs hårsåre og tåler INGENTING

Og det verserer grusomme historier om flere av dem. De ville ikke dele scenen med noen, de mobbet og sutret om hverandre.

Her kommer noen små historier jeg plukket opp

Nellie Melba var en stor sopran på slutten av 1800-tallet. Hun var en nett dame, med et temperament som en pitbull. Til stadighet ødela hun for de andre sopran-solistene på scenen, ved å avbryte dem i det de skulle opp på høye toner og stjele oppmerksomheten. Ved en anledning fikk hun en annen sopransolist til å løpe skrikende ut av operahuset, og de kunne dermed ikke fremføre operaen. For å vise hvor ”godhjertet” Melba var, tilbød hun sin egen sang recital. I et tilfelle hadde en ung aspirerende tenor hatt sitt store gjennombrudd i London, og Melba hadde også sunget. Da tenoren (John McCormack) ville gå inn og bukke sammen med henne, dyttet hun ham hardt bak scenen igjen, og nærmest snerret: ”INGEN bukker sammen med Nellie Melba!”

En annen heks var Adelina Patti, hvis kallenavn var Sangens Dronning (da har man noe å leve opp til). Hun simpelthen elsket å sabotere for andre sangere. En gang stirret hun stygt på den andre sopransolisten til denne spurte hva som var galt. ”Ditt høyre, falske øyebryn har falt av!” hvisket Patti tilbake. Den ulykksalige sopran snudde seg vekk fra publikum, og rev det av. Men Patti hadde løyet, ingenting var gale, og nå så den andre sopranen helt grusom ut, vindskjev. Ondskapsfullt!

Men finnes slike mennesker selv i dag? O’yes, men de tar andre midler ibruk. Mye sutring…

Blant dagens aspirerende sopraner vil jeg trekke frem Angela Gheorghiu, gift med Robert Alagna. Hun har en flott stemme, som minner til tider om Maria Callas. Men på scenen svinger det i skuespillerprestasjonene, og hun er en av de virkelige primadonnaene i dag. Hennes manager sa opp jobben, og uttalte at ”jeg jobber bare med normale folk” Hun er kjent for sitt temperament og liker å få det som hun vil. Blant annet har hun uttalt at hun ikke vil ha sollys på seg. Her vil jeg nok si at hun ikke er riktig inne i topplokket sitt, men men…. Primadonnaer får det som de vil

Mange synes nesten synd på Alagna som er gift med henne. Men hvis vi tar en titt på ham, er han ikke mye bedre. Da han ble buet på i La Scala, da han sang Radames, reagerte han slik en primadonna kan gjøre: gå rett av scenen. Flaks at det fantes en stand in…

Så primadonnaen vil fortsette å eksistere så lenge det finnes sangere som vet at stemmen deres er verdt enorme summer, og dermed slik at de kan oppføre seg som drittsekker

Litt Callas på lørdagskvelden

Anna Netrebko og Rolando Villazon

Stemmens mirakler

Blant alle verdens instrumenter, er det menneskets stemme som er det mest mystiske av dem alle. Det evner å skape følelser man forlengs trodde var utryddet fra det moderne menneskets oppfattelse, i en verden hvor tempo og effektivitet er ledestjerner. Og det fantastiske er at ingen stemmer er like. Jeg skal her ta for meg stemmen i sangens og kanskje mest operaens verden. For opera ville ikke vært opera uten sang, så enkelt er det.

Innenfor operatradisjonen finner man et utall av forskjellige stemmetyper, underdelinger på de fire kjente; sopran, alt, tenor og bass. For selv om roller kan virke like, så er de aldri det. Komponistene skrev gjerne for store sangere på sin egen tid og tilpasset rollene etter dem. Ofte var det sangeren og ikke komponisten som fikk siste ord med i laget når det gjaldt utformingen av en arie. Enkelte ganger har dette resultert i arier som er ren galskap, for eksempel Nattens Dronning- arien ”Die hölle Rache”Den første som sang den rollen var svigerinnen til Mozart og han skrev arien for å vise frem hennes teknikk og ikke minst hennes superbe kontroll i høyden. Den arien går jo helt opp til den trestrøkne F’en!

Det er stemmen som gjør at opera ofte fester seg på minnet, enten en melodi eller en spesifikk sanger. Noen operaer er fulle av slike melodier som man kan plystre når man skal hente posten. Andre ganger har en stemme en slik kvalitet og egenart slik at den blir udødeliggjort. Blant disse må man jo nevne Maria Callas, som for mange var den ypperste tolker av dramatiske roller som La Traviatas Violette, Tosca og Aida. Men hennes tilhengere er delt i to leire; de som mener at både stemme og skuespill var superb og de som mener at hun kun kunne spille. Jeg står på den siden, for når jeg hører henne føler det blir som brød med for mye smør på. Blant den nye generasjonen kan man kanskje sammenligne henne med den rumenske sopranen Angela Gheorghiu. Hennes stemme har et lag av noe ubestemmelig, nesten pompøst.

På den andre siden finner vi blant Anna Netrebko, som har en mye klarere tone når hun synger. Hun har en litt mindre primadonna-aktig holdning, nesten menneskelig.

Og det kan være så at Angela og andre gode sangere har primadonnanykker, men for å kunne bli tatt imot med åpne armer av min genrasjon, må man vise at man likevel er et menneske.

En liten sammenligning for dem som er interessant:

Angela som synger en arie fra Elskovdrikken

Netrebko med en annen arie fra samme opera

FØLG MED OG LEGG MERKE TIL FORSKJELLENE I STEMMEBRUK OG FORMIDLING

Don Jose vs Escamillo

Så nå var det herrenes tur. I den forrige artikkelen gikk jeg innpå Carmen med hud og hår. Men hun er ikke alene på scenen, blant sine "motstandere" finner vi to forskjellige herremenn; don Jose og Escamillo. Og man kan godt si at de symboliserer to forskjellige syn på det å være mann.
Ved første blikk virker Don Jose som en man kan stole på, som utfører sine plikter uten å mukke. Han er ikke typen til å lage drama og er fornøyd med livets gang. Dette er FØR Carmen legger merke til ham... da prøver Don Jose alt for å få hennes oppmerksomhet, han fornekter hæren og sin oppvekst og blir smugler, en kriminell kun for at hun skal se ham. Han er fanget i et miljø han aldri skulle vært i, men hva gjør man ikke for kjærligheten.
Carmen, derimot, synes forsøkene hans på å være en annen er patetiske. Han er ikke verdt fem øre for henne og man kan til en viss grad forstå hvorfor hun velger Escamillo fremfor ham
Så hva skiller Escamillo fra Don Jose?
Kanskje er det selvtilliten som gjør han mer manndig, eller...?
Tror svaret her ligger i at han som menneske er mer lik Carmen, nærmest født i ildens tegn. Kjærlighet, lidenskap og død. Det er matadoren som gir oksen det siste stikk, det dødelige.
Så man kan kanskje se det slik at Carmen bruker Escamillo på lik linje med Don Jose, som en matador. For det er Carmen som gir Don Jose det dødbringende såret, som sakte fylles av vrede og sjalusi. Escamillo fungerer kun i den kampen som en distraksjon som hun bruker, lik matadorens kappe på tyrefekterarenaen

Carmen; isdronning eller ildfull furie?

Da var Carmen overstått, og det var et slag i magen av dimensjoner. Her er alt; kjærlighet, uskyld, sjalusi, blod og mord. Historien går inn på alle som noensinne har hørt den, og hvorfor fenger Carmen slik? Hva skiller Carmen fra andre operaer og andre historier?
Dette har vært heftig debattert i vennegjengen av operainteresserte, og det er kommet frem til forskjellige tolkninger.
Men først må vi stille oss noen fundamentale spørsmål:
*Hvem er Carmen?
*Hvorfor tar hun for seg Don Jose som virker som et lite englebarn, pliktoppfyllende og lydig?
*Hvorfor gjør Carmen og Don Jose det de gjør og kunne veien blitt annerledes?


Som tittelen på innlegget indikerer, kan man oppfatte Carmen på flere måter. Ved første øyekast er hun som ilden selv, varmende, intens og livsfarlig. Hun lever hvert sekund og nekter å la seg fange av verken tid eller menneske. Hun sier selv at hun er som en vill fugl, umulig å fange. Hun ler av mennenes forsøk, men er det ikke litt merkelig at den eneste hun fatter interesse for er den mannen som ikke begjærer henne? Er han annerledes enn andre menn?
Det virker ihvertfall som at Carmen ser en utfordring i Don Jose, kan hun greie å trekke ham ned på den 'dødelige' mannens felt; med begjær og sjalusi som hovedingredienser?
Grunnen til at jeg sier dette er fordi det ser ut til at Don Jose har fått en streng, katolsk utdanning; han skulle jo bli prest (som han sier i 1. akt) og påpeker at han har mistet sin frelse på grunn av Carmen i finalen i 4. akt. For ham har Carmen blitt som et dødbringende narkotikum, han kan ikke leve uten henne.
Men er Don Jose en svekling? Vil ikke si det, for ingen kan styre slike følelser, den sterkeste kjærlighet. Men den kjærlighet gjør ham eiesyk, han må ha Carmen innenfor rekkevidde HELE tiden. Man ser hvor desperat han blir utover, når Carmen avfeier ham kontant. Hun føler seg fanget, i et bur. Hun trenger luft under vingene og tror at hun kan få det med Escamillo. Her kan man jo fabulere videre; hvis Carmen IKKE hadde blitt drept av Don Jose, ville hun da forblitt trofast mot Escamillo? Ville hun lagt til side sitt vandrerinstinkt? Jeg tror nok ikke det, for det er en vane hun har, og som vi alle vet er vaner vanskelig å kvitte seg med.
Men tilbake til hvorfor Carmen kaster vrak på Don Jose. Når han ikke bryr seg om henne, provoserer hun ham slik at han gjør det. Etter det er det rake veien mot avgrunnen, og det kan virke som det er det eneste målet Carmen ønsker for denne mønstergutten Don Jose. Eller bringer han seg selv i kne?
Var det dømt til å gå slik og Carmen kun er en passiv tilskuer, eller begynner snøballen å rulle på grunn av henne?
Gjennom operaen blir vi kjent med to forskjellige Carmen; den ildfulle som ser på livet som en lek, og den iskalde, kyniske Carmen, som vet hvordan hun skal spille kortene til sin fordel. Og til tider blandes de. Hun vet hvordan hun skal bruke sin sensualitet til å få det som hun vil, og det ligger nok haugevis med menn strødd hvor enn hun har gått før denne historien tar til.
Likevel er hun standhaftig, inntil døden. Hun sier tydelig ifra når noe ikke passer henne, og hun lar seg ikke affisere av Don Joses gråtkvalte bønn om at hun må vende tilbake til ham.
Hun har en manns selvtillit, og når hun da tråkker inn på mennenes arena, som en slags predator istedetfor offer, det er da blir fatalt. På den andre siden, hvis Carmen hadde portrettert slik en kvinne var på den tiden, ville hun neppe hatt den appellen hun har idag, 134 år etter premieren. Hun ville gått inn i glemselen med mange andre operaer.
På ett vis er hun en skikkelig tøffing, på den andre siden en kyniker som bruker dem rundt seg.
Hun bøyer seg ikke for noen, ikke engang i dødens time

Nye musikalske krumspring

Nå er påsken over, og Brahms for denne gang. Så legges alt fokus på Festspillene som setter igang 20. mai. BFK skal synge på den første konserten, og ikke hva som helst: Rosamunde av Schubert
Rosamunde sier du kanskje og rister på hodet. Hav er det for noe? Det har vært ganske så borglemt innimellom alt det andre Schubert skrev av strykekvintetter og lieder. Ihvertfall, det er skuespillmusikk :) Og utrolig vittig å synge!
Koret skal bare være med på det som blir kalt Hirtenchor og Jägerchor. Veldig sjarmerende melodier og ikke minst tekst.
Utdrag fra Jägerchor:

Wie lebt sich so fröhlich im Grünen,
im Grünen bei fröhlicher Jagd,
von sonnigen Strahlen durchschienen,
wo reizenddie Beute uns lacht.

Wir lauschen und nicht ist's vergebens,
wir lauschen im duftenden Klee,
o sehet das Ziel uns'res Strebens,
ein schlankes, ein flüchtiges Reh

Getroffen bald sinkt es vom Pfeile
Doch Liebe verletzt, das sie heile
nicht bebe du schüchternes Reh,
die Liebe gibt Wonne für Weh!

Man får noen ganske harmoniske bilder inni hodet på denne måten, og det blir bare bedre av å gå i valsetakt 6/8. Det svinger skikkelig, og det blir noe annet enn det supertreige, kjempetunge Brahms Requiem.
Solen skinner og fuglene i BFK synger for full hals

Utdrag fra Tryllefløyten

Noen minutter etter at damene var gått, kom Tamino til seg selv. Han kjente at hodet verket, og da han forsøkte å reise seg, ble han så svimmel at han måtte sette seg rett ned igjen. Han så seg forundret rundt, for han hadde aldri vært i denne delen av skogen tidligere. Han så den døde slangen og takket høyere makter for at det skrekkelige uhyret ikke hadde spist ham. Og han lurte fælt på hvem det var som hadde reddet ham fra døden. I det sammen hørte han en lystig plystring inne fra skogen og han bestemte seg for å gjemme seg slik at han kunne se hvem det var som kom. Så han stilte seg bak et stort tre og ventet.

Opphavet til plystringen viste seg å være et underlig vesen. Det så ut som et menneske og gikk på to bein. Det merkelige var at han hadde fjær i alle regnbuens farger over hele kroppen. Han plystret på en lystig melodi, og av og til tok han frem en slags fløyte. Denne brukte han for å lokke til seg fugler av alle slag, som han så fanget og puttet i bur. Fjærene deres var fargesprakene og sangen deres likeså. Tamino så ikke lenger noen fare i å vise seg og kom frem fra skjulestedet sitt. Fuglene fløy skrikende bort og den underlige mannen så forundret opp på Tamino. «Hvem er du?» spurte Tamino ham. Mannen så litt redd ut et øyeblikk, men presenterte seg så raskt som Papageno og han fortalte at han var fuglefanger for henne han kalte «den stjerneflammende dronningen». Tamino kom på et eventyr han hadde hørt som barn, om en mektig kvinne kalt Nattens Dronning.

«Er det du, Papageno, som har drept denne slangen?» Papageno tittet nervøst bort på slangen som lå urørlig. «Er den død?» Det kunne Tamino svare bekreftende på, og Papageno pustet lettet ut. «Joda, jeg drepte slangen… Med mine egne hender! Jeg har aldri følt meg så sterk som AKKURAT nå » skrøt Papageno og spradet rundt som en stolt hane.

La Cenerentola.....og et smeltet hjerte

Satt og så La Cenerentola av Giacchino Rossini, og for en magisk opplevelse det var. Denne operaen er teknisk sett historien om Askepott, med litt forandringer her og der. Vi møter Don Magnifico med sine to døtre Thisbe og Clotilde. Du kan jammen lete lenge etter mer grunne personligheter ;) alt de bryr seg om er utseende og penger. På den andre siden finner du Angelina, som er Clotilde og Thisbes halvsøster, selv om de hater at hun bruker ordet "søstre" om dem. Det går gjetord om at prins Ramiro (som forøvrig spilles av Maxim Mironov *smelt*) er på utkikk etter en pike som han kan gifte seg med. De to søstrene blir veldig oppstemt og løper rundt som høns. I det samme kommer det en gammel tigger inn og spør om litt vann. Clotilda og Thisbe avviser ham blankt, men Angelina tar hånd om ham. Det viser seg senere at han er prinsens lærer, Alidoro, som har blitt sendt ut på rekognoseringsoppdrag, for å finne en passende brud. Rett etterpå kommer prinsens med han vasall (som viser seg å være prinsen). Han treffer på Angelina, og de forelsker seg. Så kommer Dandini, som egentlig er prinsens vasall, men spiller prins for dagen.
Alt tyder på et salig kaos, og får å ikke ødelegge alt; se det selv
Rollelisten er:
*Angelina - Ruxandra Donose
*Clotilda - Raquela Sheeran
*Thisbe - Lucia Cirillo
*Dandini - Simone Alberghini
*Prins Ramiro - Maxim Mironov
*Alidoro - Nathan Berg
*Don Magnifico -Luciano Di Pasquale

Halsbrekkende synging fra alle parter....

Overstått.....på hengende håret

Endelig! Vi kom oss gjennom det tyngste verket på lenge, Brahms Requiem, men det var kun på hengende håret. Igår besvimte folk og idag var det på nære nippet at undertegnede ikke gikk i bakken. Men tilbake til hva som skjedde i forkant av denne pompøse, storslåtte forestillingen. Vi varmet opp som vanlig, og Juanjo Mena skulle komme nedom for å gi oss noen tips om hvordan vi kunne forbedre oss. Men før mannen får sagt et eneste ord, ringer brannalarmen. Full evakuering av huset, dvs fullsatt Griegsal (1200 mennesker ++) Men alt gikk rolig for seg, og folk kom seg på plass igjen, etter ca 20 minutter venting utenfor.
Dette verket krever sin mann, eller kvinne, fordi man må stå i ro i nærmere 75 min. Og det skal synges med trøkk og overbevisning HELE tiden. Det skal synges kjempesterkt og ekstremt svakt, på linje med hvisking. Juanjo Mena er en mann som vet hva han vil, og vet og hvordan han skal få det til. Men han har en tendens til å stoppe å dirigere, og skifter tempo fortere enn svint. Så man MÅ følge med. Notene er fulle av merkelige uttalelser fra både Håkon Matti Skrede og Juanjo Mena
Et lite utdrag:
*Bassenes klang virker litt brødristeraktig
*Det å synge kor, er kunnskapen om å jukse
*Vær bedøvet
* Som dere driver ned en stille elv en vakker sommerdag
*det høres ut som dere kaver i et gjørmebad
* tenorene høres ut som utbrukte stress-lesser
*Dere høres ut som dere er på whiskey-fylla

så det har blitt både latter og gråt denne uken. Men nå er den endelig over :)
Kjenner det fremdeles i beina, de skjelver.

Ellers var solistene sublime:
Peter Mattei passet utrolig bra til barytonsoloen, for han formidlet teksten med slik overbevisning at alle damene i koret ble mo i knærne av beundring.
Ann-Helen Moen fikk nakkehårene til å reise seg hos ALLE, med sin solo i 5. sats. Det er hva jeg kaller magi
så nå skal det hviles på noen velfortjente laubær

Hvor går kunsten

I dagens samfunn er kunnskap det ytterste godet. Alt skal ha en mening, ingenting blir overlatt til tilfeldighetene lenger. Dette har også rammet kunstens domene, det være seg musikk, diktning eller malerkunst. Det er ikke lenger øyeblikkets opplevelse av kunsten som gjelder. Man må grave seg ned i materien, forstå noe som tilsynelatende ikke er der, og kunne uttale seg med stor dyktighet om emnet etterpå. Et dikt skal analyseres ned til siste bokstav, hvert malerstrøk har en skjult betydning og når det kommer en A-moll akkord i et verk, det må jo ha en høyere betydning...? All denne fortolkningen er med på å stenge svært mange ute fra en magisk opplevelse, fordi det eneste de ønsker er å oppleve kunsten på kunstens premisser. Ikke et sammensurium av fortolkninger, som leter etter mening der det ikke er noen utenfor seg selv.
Ofte kan kunsten miste noe av sin overjordiske skjønnhet og magi ved å bli forstått. Som magikerens tryllekunst, som bare er av verdi når dem som ser, ser på i uvitenhet.
Så la akademikerne ha sin kunnskap, men ikke la kunsten og dens venner lide på grunnlag av det.

La musica