Festspillene nærmer seg slutten, og det har vært 2 fantastiske uker, fylt av musikk i alle mulige former. Jeg er ganske konservativ av meg, så mitt hovedkvarter denne tiden ble Grieghallen. Og igår var intet unntak. På programmet stod det to musikalske kjemper, på hver sin arena; Leif Ove Andsnes og Matthias Goerne. Det som skulle nå ørene mine denne kvelden var lieder av Franz Schubert og sanger av Hanns Eisler. Det som skulle binde programmet sammen var tanken om eksil, i ytre eller indre form.
Da Schubert virket på begynnelsen av 1800-tallet var kunstneren på vei til å frigjøre seg fra kirke og mesener med sterke ideer om hvordan god kunst skulle være. Sammen med denne nyvunne friheten kom ideen om det indre eksilets styrkende effekt på kunstnerens evne til å vise sine ekte følelser. Kveldens utvalg av lieder og sanger spant rundt denne tematikken, for da Eisler virket, ca 100 år etter Schubert, ble igjen eksilet som tilstand trukket frem gjennom at tusenvis av tyske intellektuelle ble forfulgt under Hitler despotiske styre. Blant disse var Berthold Brecht og Hanns Eisler, som gikk i eksil i California. Men tiden i eksil ble ikke en frihet på den måten Schubert og hans samtidige hadde opplevd det indre eksilet. Frykten for kommunismen fikk amerikanske myndigheter til å gå de nye flyktningene etter i sømmene, og Brecht ble brakt inn for en komité som arbeidet for å avdekke "uamerikansk virksomhet".
Kvelden konsert brakte tilhørerne inn i den verden en flyktning lever i, frivillig eller ufrivillig.
Samspillet mellom Andsnes og Goerne var så tett og overbevisende at undertegnede raskt smeltet fullstendig.
Goerne er ikke blant de ypperste lied-tolkerne for ingenting. Han sidestiller tekst og melodi på en måte som forsterker de to uttrykkene, og gjør inntrykket svært minneverdig. Denne kvelden var intet unntak. Han søkte øyekontakt med hver eneste publikum, og fanget oss. Utvalget av lieder/sanger var meget godt, og de to stilartene kompletterte hverandre, som yin og yang.
Stillheten var til å ta å føle på, kun hjertet dunket i ren tilfredshet.
Skulle ønske dette hadde vart i en evighet, men alle ting har en ende.
Men minnet vil leve videre og gi inspirasjon til mennesker i denne tid av eksil i egne liv.
Vi drives fra skanse til skanse, vi rives fra hverandre fra innsiden i et ønske om å passe inn i denne verden, i 2009.
Så når ordet ikke strekker til lenger, er det kanskje kunsten, musikken og bildet som blir det nye språket for vårt indre.
Posts
No comments:
Post a Comment