En svipptur til himmelen

I løpet av Festspill-perioden virket jeg en tid som artistkontakt for to unge, lovende musikere i det utrolig Razumovsky-ensemblet. Det var en cellist ved navn Andreas Brantelid og en fiolinist som het Alina Pogostkina.
Men dette blogginnlegget skal kun handle om en konsert, som brakte både undertegnede og en venninne til himmels.
Kringkastingsorkesteret skulle nemlig spille med Truls Mørk, men han måtte melde avbud på grunn av en vond skulder. Og der kommer "min" cellist inn i bildet. For dermed ble han den som skulle være solist på Haydn's svært vanskelige cellokonsert i C-dur. Og det var litt av noen sko han måtte fylle.
Og måten han gjorde det på fikk oss til å måpe. Han tok fatt i oppgaven med en slik seriøsitet og respekt for det orkesteret han spilte med, at det er svært sannsynlig at flere musikerhjerter smeltet denne kvelden. Når han ikke spilte selv, fulgte han hver minste bevegelse hos orkesteret og øyekontakt med dirigenten for kvelden Andrew Manze.
For å sitere NRK's anmeldelse:

Da Truls Mørk meldte avbud på grunn av en vond skulder for kort tid siden, fikk man inn vinneren av Eurovisjonens Ungdomsmesterskap i Wien 2006 [...], den svensk-danske cellisten Andreas Brantelid (21). Det var en god erstatning. Haydns Cellokonsert nr 1 gikk unna på friskt og ungdommelig vis. Brantelid, sammen med dirigent og orkester, valgte å ta ut den wienerklassiske siden av konserten ved å gjøre den lys, lett og melodisk heller enn sterkt rytmisk og akkordisk. 1. sats begynte ørlitegrann hektisk, men solist og orkester fant etterhvert fram til en felles puls og tone. Den pene, men ganske enkle andresatsen ble spesielt nydelig spilt . Brantelid var ikke redd for å legge vekt på det følsomme og ekspressive, men uten å overdrive. I den forrykende sistesatsen viste Andreas Brantelid at han er en fullblods virtuos som liksom bare slang seg ned og rev av seg notene. Et par halvgode tonetreff og noen lyter i klangen her og der brydde han seg ikke noe om. Og ikke vi heller. Dette er en mann som musiserer og leker seg på podiet når han spiller. Hjerte er med hele veien, men uten å ta verken seg selv eller musikken så altfor høytidelig. Helt i Haydns ånd etter min mening.

Nina Krohn

Aldri har jeg hørt noe så ektefølt på en cello. Andreas la hele sitt hjerte og sjel i fremførelsen, og fikk selv de mest kritiske tilhørerne, som sikkert ikke hadde noen stor tro på at han kunne fylle Truls Mørk sine sko, til å synke tilfreds tilbake, og sluke alle sine fordommer.



Spesielt andre satsen gikk rett til hjertet med sin utrolig vakre enkelhet. Han trakk frem det sårbare, og holdt det frem som en liten fugleunge. Man kunne ta og føle på stillheten.
Stående applaus for en som fortjener det: Andreas Brantelid









Krysser fingrene for at Festspillene hyrer han inn igjen til neste år, for dette var en genistrek :)