Kveldens konsert var noe for seg selv. Anne Sofie von Otter med Concerto Copenhagen i ryggen ga publikum en uforglemmelig opplevelse gjennom en godt utvalg fra barokkens perler Her fikk både solist og orkester sin del av "rampelyset". Balansen var der hele tiden, og gjorde opplevelsen svært sterk.
Det hele startet med en kantate; Geist und Seele wird verwirret BWV 35. Dette er en av Bach's kantater hvor han kun krever en altsolist. Til gjengjeld lar han orgelet få lov å vise sine kunster, slik at det gnistrer i øregangene. Von Otter har en svært god diksjon, men overdriver ikke mer enn nødvendig. Som korsanger kjenner jeg til viktigheten av god diksjon, men man skal ikke overfalle hverken paukist, dirigent eller publikum med ekstrem-T'er. Her var det balanse i alt hun gjorde, fra de såreste toner til det mer trassige.
Det neste på progammet var arien "Widerstehe doch der Sünde" fra kantate BWV 54. Og her kom en av kveldens heftigste tekster:
Widerstehe doch der Sünde,
Sonst ergreifet dich ihr Gift
Lass dich nicht den Satan blenden;
Denn die Gottes Ehre schänden,
Trifft ein Fluch, der tödlich ist.
Sonst ergreifet dich ihr Gift
Lass dich nicht den Satan blenden;
Denn die Gottes Ehre schänden,
Trifft ein Fluch, der tödlich ist.
Her kom teksten slik til uttrykk at det var troverdig, hvert eneste ord ble brukt for det det var verdt. Her balanserte hun mellom tekstens moralske uttrykk og musikkens underbygging av tekstens budkap. Sterkt gjort :)
Før pause gjenstod enda en kantatearie; "Schläfert alle Sorgenkummer", denne gangen fra BWV 197. Også her strålte Von Otter i all sin sanglige prakt.
Men det som kom etter pause, satte også denne sårbare arien i skyggen. Hvordan er det mulig, lurer du kanskje. Nå skal du få høre...
For nå var det Händel-tid, og jeg personlig mener at stemmen hennes ligger midt i blinken for Händels stormfulle roller, som Alcina og Agrippina. Her kom de som perler på en snor, og undertegnede som hadde trodd at dette kom til å bli en middelmådig forestilling, trakk tilbake alle sine fordommer og nøt det hele. Da hun avsluttet med en arie fra det musikalske dramaet "Hercules" (Resign thy club), da trodde jeg at toppen var nådd. I denne arien får vi nærmest føle på kroppen Deianeiras sjalusi ovenfor Hercules, som bringer hjem en vakker prinsesse som krigsbytte. Hun tror hun er forrådt, og synger spottende mot sin mann, som benekter alt.
Hvis min mann hadde gjort noe tilsvarende, ville jeg nok reagert som Deianeira. Men det får bli en annen historie....
Men selv om vi var kommet til enden av det offisielle programmet, var ikke festen over. 2 ekstranummer måtte til før publikum var mettet, og det siste var intet mindre enn "Ombra mai fu" som er en av mine favoritter. Tårene rant ukontrollert, for Von Otter gjorde den på en slik måte at David Daniels har fått en alvorlig konkurrent på akkurat den arien.
Så hva kan jeg konkludere med?
*Flott utvalg
*Fin balanse mellom sanger og orkester
* Ydmykheten hennes kunne smelte selv en stein
* Det tok seg veldig opp etter pause
Og som alle andre kritikere så må vel jeg og gi dette mirakelet et terningkast... Eller?
Jeg vil heller la mine ord i seg selv være nok.
Før pause gjenstod enda en kantatearie; "Schläfert alle Sorgenkummer", denne gangen fra BWV 197. Også her strålte Von Otter i all sin sanglige prakt.
Men det som kom etter pause, satte også denne sårbare arien i skyggen. Hvordan er det mulig, lurer du kanskje. Nå skal du få høre...
For nå var det Händel-tid, og jeg personlig mener at stemmen hennes ligger midt i blinken for Händels stormfulle roller, som Alcina og Agrippina. Her kom de som perler på en snor, og undertegnede som hadde trodd at dette kom til å bli en middelmådig forestilling, trakk tilbake alle sine fordommer og nøt det hele. Da hun avsluttet med en arie fra det musikalske dramaet "Hercules" (Resign thy club), da trodde jeg at toppen var nådd. I denne arien får vi nærmest føle på kroppen Deianeiras sjalusi ovenfor Hercules, som bringer hjem en vakker prinsesse som krigsbytte. Hun tror hun er forrådt, og synger spottende mot sin mann, som benekter alt.
Hvis min mann hadde gjort noe tilsvarende, ville jeg nok reagert som Deianeira. Men det får bli en annen historie....
Men selv om vi var kommet til enden av det offisielle programmet, var ikke festen over. 2 ekstranummer måtte til før publikum var mettet, og det siste var intet mindre enn "Ombra mai fu" som er en av mine favoritter. Tårene rant ukontrollert, for Von Otter gjorde den på en slik måte at David Daniels har fått en alvorlig konkurrent på akkurat den arien.
Så hva kan jeg konkludere med?
*Flott utvalg
*Fin balanse mellom sanger og orkester
* Ydmykheten hennes kunne smelte selv en stein
* Det tok seg veldig opp etter pause
Og som alle andre kritikere så må vel jeg og gi dette mirakelet et terningkast... Eller?
Jeg vil heller la mine ord i seg selv være nok.
Takk for meg
Posts
No comments:
Post a Comment