En himmelsk åpenbaring... eller?

Vel, har atter en gang tatt på meg finstasen og tuslet ned til Grieghallen hvor kveldens Festspill-konsert var intet mindre enn Johannespasjonen av Johann Sebastian Bach, skrevet under hans tid i Leipzig, og urfremført langfredag i 1724.

Pasjonene eller Jesu lidelseshistorie er blitt en del av den vestlige bevissthet, og da Bach skrev sine, hadde alle dem som hørte på et indre bilde av historien, som ble gjenfortalt gjennom kor, solister og rollene Jesus, Pilatus og Evangelisten.
Kveldens konsert hadde svært mange gode kort på hånden, i både store og små roller. Koret for kvelden var ingen ringere enn Norsk Solistkor, et av Norges aller beste kor. Orkesteret for kvelden var av like profesjonelt kaliber, nemlig Barokksolistene med Bjarte Eike ved roret.
Solist-benken var stappende full av sangere av internasjonalt kaliber, så det var med ganske høye forventninger jeg satte meg ned med penn og papir for å oppleve denne store kunsten på nært hold.

Det første inntrykket er meget bra, der koret smalt til med "Herr, unser Herrscher". Det var klokkeklart og teksten var like punktlig som et urverk. Dette måtte jo love godt for resten av kvelden.
Nestemann ut var Christoph Prégardien i rollen som Evangelisten. Denne rollen synger hovedsakelig hva man kan kalle resitativer og er historiens forteller. Dermed får han også svært mye å si. Og Prégardien løste oppgaven med glans. Ved hver innsats var han på hugget, og hørtes aldri sliten ut. Han formidlet all sin tekst med like stor dyktighet; det var mykt og hard på samme tid, og svært troverdig. Overraskende nok var Prégardien svært god i de øvre registrene, og var sett over ett en nytelse å lytte til.

Sopransolisten for kvelden var en vever liten skapning ved navn Christina Landshamer. Men ikke la deg lure, for bak det vakre ytre fantes en stemme som kunne trollbinde selv en stein. Hun hadde full kontroll oppover i registeret, og tok seg godt sammen på de stedene hvor teksten ikke kom tydelig nok frem. Da hun var ferdig med sin arie "Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten" befant undertegnede seg i en slags transe av lykke, musikalsk lykke.

Men var denne konserten kun fylt av slike øyeblikk? Dessverre ikke. For publikum ble raskt brakt ned på jorden igjen av altsolisten Ingeborg Danz. Hun er kombinert kontraalt og mezzosopran, men utfra hva jeg hørte i kveld, var at hun mestrer mezzosopranleiet i mye større grad enn når hun forsøker å spille den svært vanskelig, og dype kontra-alt-rollen. Så den første arien hennes, "Von den Stricken meine Sünden" led på grunn av dette forsøket på å gjøre noe hun ikke maktet fullt ut. I den andre, derimot, fikk vi se en helt annen sanger. Både tekst og tone var blitt kraftig forbedret. Likevel var det noe som manglet, noe som Prégardien hadde: troverdighet på høyt nivå.
Men man kan ikke få i både pose og sekk, og hun får godkjent begge sine arier.

Så har vi den kjekke, unge mannen i dagens forestilling; den islandske tenoren Finnur Bjarnason. Var det han som skulle løfte denne opplevelsen til nye høyder? Enda en skuffelse, for enkelte ganger hørtes det ut som om vedkommende sang med bomull i halsen. Når stemmen ikke lå bak, lå den altfor langt foran, slik at lydkvaliteten nesten ble nasal. Han slet med tekstingen, og fremførelsen ble sterkt svekket av disse to momentene. Det eneste som var positivt fra den kanten var tonaliteten, som var klokkeren, og hans kontroll når det kom til koloratur-biten i hans 2. arie, "Erwäge, wie sein blutgefärbter Rücken"

Håvard Stensvold, som var den eneste i solistgruppen som spilte på hjemmebane for kvelden, hadde en dobbelrolle i den forstand at han både sang Jesus og sang de 3 bassariene, hvor to av dem involverte koret. Dette var et godt kort å ha i ermet, for heftigere teksting kan man lete lenge etter. Det ringte i ørene til vedkommende, og selve sangen var til tider på toppnivå. Innimellom gikk det litt trått, og stemmen krøp sakte men sikkert bakover mot svelget ( hvor den IKKE skal være). Dermed må Stensvold bruke tid på å fokusere tonen igjen, og det svekker fremførelsen til en viss grad. Svært fascinerende bruk av kor mot bass i "Eilt, ihr angefochtnen Seelen", hvor bassen får leke seg med en koloratur, mens koret beholder roen med små, svært virkningsfulle innhopp i stakkatoform.

Og la oss for all del ta en titt på korets rolle og påvirkning en gang til.
Koret representerer det folket som får Jesus dømt, som godter seg over hans lidelse og død. Samtidig er de hver og en av oss tilhørere, som trygler om tilgivelse for våre egne synder
Og denne balansekunsten viser Norsk Solistkor at de makter, og dermed blir de kveldens vinnere sammen med Christoph Prégardien.

Kveldens dirigent, Grete Pedersen, gjør en utmerket jobb med å bringe måde orkester og sangere gjennom dette massive verket (varer nesten 2 og en halv time). Og roligere dirigent har jeg ikke sette på mange år

Kveldens viktigste punkt er ikke de store utsmykningene i musikken, eller storslagensheten i korets sang. Det er tre enkle ord: Es ist vollbracht. Da er det tiden stopper, hele verden holder pusten. Er det virkelig sant?

Det skal ikke være opp til meg å dømme sannhetsgestalten i de tekstene vi fikk høre i kveld. Men det er sikkert og visst at disse ordene har formet liv i nesten 2000 år, og kommer nok til bli gjenfortalt om og om igjen, til den siste dag...

Takk for meg