En trubadur å dø for

Som tidligere lovet, skulle jeg ta for meg min siste eskapade i operaverdenen; nemlig "Il Trovatore" av Verdi. Og hvilken opera det var! Allerede under forspillet merket jeg at dette var riktig opera for meg. Denne har ALT; et svært godt plott, karakterer fra begge sider av loven og musikk som passer som fot i hose.
Satte meg godt til rette, og aldri har 3 timer gått så fort.


Historien utspinner seg i Spania i det 15. århundrede. Det er krig mellom prinsen av Urgel (for et navn) og prinsen av Aragon. Men det er ikke dem handlingen spinner rundt. Dog, konflikten danner bakteppet.
Soldatene er samlet til kveldsmåltid og deres kaptein forteller dem en gruvekkende historie. For mange år siden hadde grevens ene sønn forsvunnet etter at en sigøyner hadde forbannet ham og blitt brent for det. Man hadde regnet med at at det var sigøynerkvinnens datter, men uansett hvor man lette fant man henne ikke. Men da man fant beinrester etter et lite barn der sigøynerkvinnen var blitt brent, regnet folk med at det var grevens sønn. Men faren hadde en følelse av at det ikke var hans sønns beinrester, og ga ordren om at man måtte fortsette å lete til man fant gutten. Tiden gikk og ingen tegn til gutten. Hans bror vokste opp til å bli en staselig mann, og da faren døde ble han den nye grev Luna. Han fortsatte søket etter sigøynerkvinnens datter....
Den vakre Leonora blir kurtisert av grev Luna, men hun elsker Manrico, som er trubadur. Men han er også grev Luna verste fiende, både fordi han er en konkurrent om Leonoras kjærlighet, men og fordi han står på prinsen av Urgels side i konflikten, mens grev Luna er trofast lojal mot prinsen av Aragon.
Leonora går ut i hagen for å møte Manrico, men blir oppdaget av greven. Dette fører til en duell mellom de to partene over Leonora, og Manrico blir såret. Han drar tilbake til sigøynerleiren, hvor hans mor Azuzena tar seg av han og forbinder sårene hans. Manrico forteller henne hvordan en indre stemme stoppet ham fra å drepe grev Luna, men hun fnyser av ham: "Neste gang, min sønn, skal du støte sverdet ditt inn i hans bryst, helt inn til hjaltet!" Hun forteller om sin mors skjebne, og vi får høre om grevens sønn. Hun tok ham med seg opp i fjellene, skulle til å hive ham på bålet. Men i et fatalt øyeblikk grep hun etter sin egen sønn, og det var hans knokler som ble funnet i asken. Manrico blir plutselig i villrede; er hun ikke hans mor. Men hun beroliger ham, joda hun er hans mor. Manrico sverger på at han vil hevne sin mormor, men når en budbringer kommer med nyheter fra fronten forlater han leiren i all hast.
På den andre siden brygger det og mot krig, og det settes ut vakter rundt borgen. En av disse patruljene kommer over Azuzena, og bringer henne til greven. Han gjenkjenner henne som sigøynerkvinnens datter, og kaster henne i fengselet, for å bli brent neste dag. Manrico prøver å befri henne, men lider samme skjebne ved å bli kastet i fangehullet.
Leonora er fra seg av skrekk, hennes kjæreste står ovenfor sin egen bøddel. Hun inngår en pakt med greven: "Du får meg, helt og holdent, hvis du frigir denne mannen"
Greven tror ikke det han hører; bare for litt siden ville hun ikke engang se på ham. (Denne scenen minner svært om scenen mellom Scarpia og Tosca. Hun selger sin sjel for den hun elsker i begge tilfellene. Men Leonora ser ikke noe håp i et liv som grevens hustru, så hun tar gift. Hun skynder seg til fangehullet og forsøker å få med seg Manrico. Når hun forteller om dealen, vil han ikke vite av henne. Men han innser hvilken engel hun er når hun dør i armene hans. Greven som står i skyggene forstår at han er blitt lurt av Leonora og beordrer halshuggingen. Idet hugget faller, roper Azuzena: "Du har nå drept din egen bror, og min hevn er komplett!"

Grusomt tragisk og så tett vevd; en slik opera må sette spor. Det var en verdig jubileumsopera (les forrige innlegg), og de som bør nevnes fra denne innspillingen er vel egentlig alle. Men den som traff meg mest, innerst i sjelen om du vil, var Fiorenza Cossotto i rollen som Azuzena. Imponerende spill som den hevnlystne, men likevel kjærlige moren. Hun spilte med en slik intensitet at undertegnede fikk ståpels ;)



Placido Domingo smektende røst passet svært godt til Manrico, og mannen kan mer enn å bare synge, han kan spille og.
Ellers er rollelisten slik:
Greven: Piero Cappuccilli
Leonora: Raina Kabaivanska
Ferrando (kaptein): José van Dam
Dirigert av Herbert von Karajan; den udødelige mesteren