Magiske nyskapninger

Kvelden var ung da det braket løs i Grieghallen, med siste fremføring av Rosamunde i denne omgang. Koret var i storslag, og hadde det kjempegøy der vi stod. Alt falt på plass i kveld, tekst, tone og ikke minst rytmen satt som et skudd. Schubert er den store mesteren når det kommer til toneartmixing, balansen mellom dur og moll.
Det som er fascinerende med Rosamunde er bruken av treblåserne. Her kommer de virkelig til sin rett, med sine ertende og silkemyke toner som smyger seg inn i sinnet og blir liggende der og varmer oss med små temaer som man etter konsertslutt blir gående rundt å nynne på.
Fikk dessverre ikke med meg det neste på programmet, som var Rosenkavaler-suiten av Richard Strauss, siden beina måtte hviles. Hvorfor får man så inn i hampen vondt i beina av å stå i ro? Drit altså....

Men etter pausen kom det som var knyttet mest spenning til, nemlig "Sounds like you" av Bent Sørensen. Verket var spesialbestilt til årets festspill, men kritikerne rundt om i det ganske land har sett ut til å ha misforstått konseptet. For dette var ikke et tradisjonelt verk, med solister stående pent og pyntelig ved siden av dirigenten. Nei, dette var et verk for " orkester, kor, 2 skuespillere OG publikum"

Dette var hva man kan kalle en utfordring for både ører, øyne og ikke minst vår oppfatning av hva musikk ER. Og våre fastsatte forestillinger kan være svært farlig å gi seg i kast med, forsøke å knuse dem kan lede til ens egen undergang.
Musikken i seg selv var ikke veldig spesiell. Det var i samspill med de andre kreftene tilstede at det ble noe mer, noe ihvertfall jeg vil minnes med et smil om munnen.
Stykket dreide rundt et tilfeldig møte mellom to konsertgjengere, som fører til at et slags forhold mellom de to utvikler seg, blomstrer og dør. Trond Espen Seim og Ane Dahl Torp spiller de to sjelene i konsertsalens mørke med en slik varhet og troverdighet at undertegnede ikke kan forstå hvorfor ingen andre gråter når de glir fra hverandre og ut i natten igjen.
Bent Sørensen har noen ess i ermet i dette verket, hvor orkester og kor underbygger på en svært god måte hva hovedrollene føler og tenker, for seg selv og om hverandre. Selv om teksten ikke er prosa og rett frem, gir den oss likevel et innblikk i disse menneskenes skjebner, vi får føle hvor mye et tilfeldig møte kan bety.

Korets rolle i denne magiske fortellingen var som del av publikum. Og jeg kan skrive under på at hver gang koret kom inn, ble deres med-publikum like overrasket, skremt eller sjokkert. Og en slik effekt som det hadde! Man visste aldri hvor lyden kom fra, den omga hver eneste person i rommet, smøg seg rundt, og plutselig var den borte! Som det sies: "Hvordan kan man erindre en lyd som ikke er lenger?".
Og det er det dette handler om. Ikke om harmonier eller ord er på sin plass eller ikke, ikke om skuespillerne eller orkester gjør noe riktig eller galt. Verket setter et lys på hver og en av oss som publikummer, og spør: "Hva hørte du?"
For vår oppfattelse er like unik som vår sjel, og ingen kan si at din opplevelse og oppfattelse av noe kunstnerisk er gal, eller riktig for den saks skyld.

Kunsten vil derfor alltid appellere, provosere og vekke vår lidenskap til liv.
Uten den vil vi som mennesker forvitre og dø...