Jeg skal ærlig innrømme at jeg i lange tider har hatt kraftige fordommer mot Wagners operaer. To grunner til det:
1) De er LAAAANGE (gjerne over 3 timer)
2) De er vanskelig å høre på, både tonalt og handlingsmessig
Men fordommer er til for å brytes, og idag snappet jeg med meg Tannhäuser fra biblioteket . Satte meg hverken inn i synopsis eller kjente arier på forhånd, og på den måten så jeg den med veldig blanke ark. Men søren som den gikk inn på meg. Jeg vil ikke prøve å fortelle hva den gikk ut på, det eneste jeg vil si er at kampen mellom den hellige og den profane kjærligheten står i sentrum.
Det var en "hjemmespiller" med på kveldens innspilling; nemlig Solveig Kringlebotn. Hennes versjon av Elisabeth kunne få selv et hjerte av stein til å smelte. Hennes sårbarhet og evige tro på at Tannhäuser vil få sin frelse uttrykkes på den enkle, men smertefullt troverdige måten.
Så kanskje har Wagner-koden inni hodet mitt blitt knekket, hvem vet?
Posts
No comments:
Post a Comment