Enda et skudd for baugen

Det måtte jo skje før eller siden. At jeg måtte bevege meg inn i det uoversiktelige landskapet av samtidsopera, det vil si skrevet de siste 10 årene. Innenfor denne sjangeren finnes det utrolig mye forskjellig, og tenkte at jeg kunne prøve meg på John Adams. Fikk fatt i en innspilling av Doctor Atomic, og satte meg godt tilrette. Plottet var interessant, og Gerald Finley var svært overbevisende i rollen som den plagede Robert Oppenheimer. Hans sinn drives fra skanse til skanse moralsk i spørsmålet om atombombens bruk. Alle karakterene er virkelige mennesker, som har levd, kjempet og følt krigen på sine skuldre.
Vi får et innblikk i hva som kanskje rørte seg under overflaten hos det store oppbudet av forskere, militære ledere og skjebner i den enkelte familie og venneflokk.



Men for min del redder ikke en god historie en opera. Til tider fenger musikk og man blir sugd inn i handlingen. Det som svekker den er lengden. Den var på godt over 4 timer, og med slik musikk som John Adams komponerer, blir det altfor tungt. Man kjenner det i hele kroppen, man blir rett og slett utslitt. Som sagt gjør Gerald Finley en strålende figur, men også Jessica Riviera som spiller hans kone må berømmes for sin utholdenhet. Hvordan hun orker og ikke minst greier de kvantesprangene inne i den musikk med slik sikkerhet og troverdighet, går meg hus forbi. Jeg kan kun stå på utsiden og undres...
Så kryss i taket for det ledende paret :)
Men igjen...lengden ødelegger en ganske god opplevelse