Lidenskap på godt og vondt

Ja, som kunstner og bohem ser jeg det som min plikt, nå som eksamen er over, å komme med noen velformulerte funderinger på båndet mellom lidenskapen, kunsten og mennesket.
Men hvordan skal jeg, som kun er en fattig student med en sterk kjærlighet til musikken, kunne si noe korrekt om emnet?
Ingenting er galt og dermed kan man ikke trå feil.

Lidenskap og de sterke følelsene har gjennom alle tider blitt forbundet med kunsten og den er med på å gjøre opplevelsen av et kunstverk eller et musikkstykke til noe mer enn bare en dagligdags opplevelse. Lidenskapen har vært med i skapelsen av verket og det blir som et uutslettelig fingeravtrykk. Det taler til oss, uten en lyd, rører oss innerst i sjelen, og slipper oss ut i verden igjen, litt forandret.

Men kan kunsten eksistere uten lidenskapen? Eller vil den da miste sitt sterke bånd til mennesket?
Flere vil kanskje si at dagens kunst i større grad er rensket for følelser, en robotkunst på samlebånd. At alle med en kunstakademi-utdannelse er en kunstner med stor K, og at alle dem som ikke har en utdannelse, men som likevel driver med et kunstnerisk uttrykk, det være seg sang, dans, tegning, maling etc. ikke er verdig å kalles ved det begrepet?
Jeg tror at lidenskapen spiller inn uansett, for vi kan ikke renske vår sjel for alle følelser. Kunstens ess i ermet er dets evne til å få oss til å føle, til å vekke hjertet fra den dvalen den har ligget å slumret i lange tider.

Så kanskje gjøre kunsten livet mer levelig? Jeg vil ihvertfall skrive under på det, for den inspirerer, sjokkerer, gleder, overrasker og ikke minst lever.

LEVE KUNSTEN OG LIDENSKAPEN