Schubert i ny drakt

Festspillene nærmer seg slutten, og det har vært 2 fantastiske uker, fylt av musikk i alle mulige former. Jeg er ganske konservativ av meg, så mitt hovedkvarter denne tiden ble Grieghallen. Og igår var intet unntak. På programmet stod det to musikalske kjemper, på hver sin arena; Leif Ove Andsnes og Matthias Goerne. Det som skulle nå ørene mine denne kvelden var lieder av Franz Schubert og sanger av Hanns Eisler. Det som skulle binde programmet sammen var tanken om eksil, i ytre eller indre form.
Da Schubert virket på begynnelsen av 1800-tallet var kunstneren på vei til å frigjøre seg fra kirke og mesener med sterke ideer om hvordan god kunst skulle være. Sammen med denne nyvunne friheten kom ideen om det indre eksilets styrkende effekt på kunstnerens evne til å vise sine ekte følelser. Kveldens utvalg av lieder og sanger spant rundt denne tematikken, for da Eisler virket, ca 100 år etter Schubert, ble igjen eksilet som tilstand trukket frem gjennom at tusenvis av tyske intellektuelle ble forfulgt under Hitler despotiske styre. Blant disse var Berthold Brecht og Hanns Eisler, som gikk i eksil i California. Men tiden i eksil ble ikke en frihet på den måten Schubert og hans samtidige hadde opplevd det indre eksilet. Frykten for kommunismen fikk amerikanske myndigheter til å gå de nye flyktningene etter i sømmene, og Brecht ble brakt inn for en komité som arbeidet for å avdekke "uamerikansk virksomhet".

Kvelden konsert brakte tilhørerne inn i den verden en flyktning lever i, frivillig eller ufrivillig.
Samspillet mellom Andsnes og Goerne var så tett og overbevisende at undertegnede raskt smeltet fullstendig.
Goerne er ikke blant de ypperste lied-tolkerne for ingenting. Han sidestiller tekst og melodi på en måte som forsterker de to uttrykkene, og gjør inntrykket svært minneverdig. Denne kvelden var intet unntak. Han søkte øyekontakt med hver eneste publikum, og fanget oss. Utvalget av lieder/sanger var meget godt, og de to stilartene kompletterte hverandre, som yin og yang.
Stillheten var til å ta å føle på, kun hjertet dunket i ren tilfredshet.
Skulle ønske dette hadde vart i en evighet, men alle ting har en ende.
Men minnet vil leve videre og gi inspirasjon til mennesker i denne tid av eksil i egne liv.
Vi drives fra skanse til skanse, vi rives fra hverandre fra innsiden i et ønske om å passe inn i denne verden, i 2009.

Så når ordet ikke strekker til lenger, er det kanskje kunsten, musikken og bildet som blir det nye språket for vårt indre.

Takk for meg

Les anmeldelse av konserten fra BT her

En svipptur til himmelen

I løpet av Festspill-perioden virket jeg en tid som artistkontakt for to unge, lovende musikere i det utrolig Razumovsky-ensemblet. Det var en cellist ved navn Andreas Brantelid og en fiolinist som het Alina Pogostkina.
Men dette blogginnlegget skal kun handle om en konsert, som brakte både undertegnede og en venninne til himmels.
Kringkastingsorkesteret skulle nemlig spille med Truls Mørk, men han måtte melde avbud på grunn av en vond skulder. Og der kommer "min" cellist inn i bildet. For dermed ble han den som skulle være solist på Haydn's svært vanskelige cellokonsert i C-dur. Og det var litt av noen sko han måtte fylle.
Og måten han gjorde det på fikk oss til å måpe. Han tok fatt i oppgaven med en slik seriøsitet og respekt for det orkesteret han spilte med, at det er svært sannsynlig at flere musikerhjerter smeltet denne kvelden. Når han ikke spilte selv, fulgte han hver minste bevegelse hos orkesteret og øyekontakt med dirigenten for kvelden Andrew Manze.
For å sitere NRK's anmeldelse:

Da Truls Mørk meldte avbud på grunn av en vond skulder for kort tid siden, fikk man inn vinneren av Eurovisjonens Ungdomsmesterskap i Wien 2006 [...], den svensk-danske cellisten Andreas Brantelid (21). Det var en god erstatning. Haydns Cellokonsert nr 1 gikk unna på friskt og ungdommelig vis. Brantelid, sammen med dirigent og orkester, valgte å ta ut den wienerklassiske siden av konserten ved å gjøre den lys, lett og melodisk heller enn sterkt rytmisk og akkordisk. 1. sats begynte ørlitegrann hektisk, men solist og orkester fant etterhvert fram til en felles puls og tone. Den pene, men ganske enkle andresatsen ble spesielt nydelig spilt . Brantelid var ikke redd for å legge vekt på det følsomme og ekspressive, men uten å overdrive. I den forrykende sistesatsen viste Andreas Brantelid at han er en fullblods virtuos som liksom bare slang seg ned og rev av seg notene. Et par halvgode tonetreff og noen lyter i klangen her og der brydde han seg ikke noe om. Og ikke vi heller. Dette er en mann som musiserer og leker seg på podiet når han spiller. Hjerte er med hele veien, men uten å ta verken seg selv eller musikken så altfor høytidelig. Helt i Haydns ånd etter min mening.

Nina Krohn

Aldri har jeg hørt noe så ektefølt på en cello. Andreas la hele sitt hjerte og sjel i fremførelsen, og fikk selv de mest kritiske tilhørerne, som sikkert ikke hadde noen stor tro på at han kunne fylle Truls Mørk sine sko, til å synke tilfreds tilbake, og sluke alle sine fordommer.



Spesielt andre satsen gikk rett til hjertet med sin utrolig vakre enkelhet. Han trakk frem det sårbare, og holdt det frem som en liten fugleunge. Man kunne ta og føle på stillheten.
Stående applaus for en som fortjener det: Andreas Brantelid









Krysser fingrene for at Festspillene hyrer han inn igjen til neste år, for dette var en genistrek :)

Lekent og fantasifullt

Atter en gang var Grieghallen åstedet, men ingen forbrytelse var begått. Denne kvelden stod KORK (Kringkastingsorkesteret) på scenen i skjønn forening med Ole Hamre, Gabriel Fliflet, Novgorod (bestående av David Vogt, Kristoffer Vogt og Jørgen Sandvik), Per Jørgensen på trompet og Berit Opheim Versto. Dette ble en kveld som kom til å bli preget av lattervekkende opptrinn og svært god musikk.
Alt som stod på programmet var komponert av Fliflet, mens Eivind Buene hadde tatt hånd om det og arrangert for orkester. Og hvilke rytmer og toner! Undertegnede kunne ikke la være å la seg rive med, nynne og trampe takten. For dette var musikk som kommer til å summe rundt i hodet mitt som en ildflue på speed i den kommende tiden. Og det er stilig, morsomt og alvorlig på en og samme gang.
Så derfor vil jeg takke alle de involverte for en strålende kveld. Danset hele veien hjem :)

Fantastiske vampyrer

Fikk et tips fra en studiekamerat om en vampyrserie som var verdt å sjekke ut, "Moonlight"
Ble som så ofte før fullstendig hektet, men det viste seg det ble kun spilt inn en sesong. Kjipe saker.
Men man kan se det som er om og om igjen....

En himmelsk åpenbaring... eller?

Vel, har atter en gang tatt på meg finstasen og tuslet ned til Grieghallen hvor kveldens Festspill-konsert var intet mindre enn Johannespasjonen av Johann Sebastian Bach, skrevet under hans tid i Leipzig, og urfremført langfredag i 1724.

Pasjonene eller Jesu lidelseshistorie er blitt en del av den vestlige bevissthet, og da Bach skrev sine, hadde alle dem som hørte på et indre bilde av historien, som ble gjenfortalt gjennom kor, solister og rollene Jesus, Pilatus og Evangelisten.
Kveldens konsert hadde svært mange gode kort på hånden, i både store og små roller. Koret for kvelden var ingen ringere enn Norsk Solistkor, et av Norges aller beste kor. Orkesteret for kvelden var av like profesjonelt kaliber, nemlig Barokksolistene med Bjarte Eike ved roret.
Solist-benken var stappende full av sangere av internasjonalt kaliber, så det var med ganske høye forventninger jeg satte meg ned med penn og papir for å oppleve denne store kunsten på nært hold.

Det første inntrykket er meget bra, der koret smalt til med "Herr, unser Herrscher". Det var klokkeklart og teksten var like punktlig som et urverk. Dette måtte jo love godt for resten av kvelden.
Nestemann ut var Christoph Prégardien i rollen som Evangelisten. Denne rollen synger hovedsakelig hva man kan kalle resitativer og er historiens forteller. Dermed får han også svært mye å si. Og Prégardien løste oppgaven med glans. Ved hver innsats var han på hugget, og hørtes aldri sliten ut. Han formidlet all sin tekst med like stor dyktighet; det var mykt og hard på samme tid, og svært troverdig. Overraskende nok var Prégardien svært god i de øvre registrene, og var sett over ett en nytelse å lytte til.

Sopransolisten for kvelden var en vever liten skapning ved navn Christina Landshamer. Men ikke la deg lure, for bak det vakre ytre fantes en stemme som kunne trollbinde selv en stein. Hun hadde full kontroll oppover i registeret, og tok seg godt sammen på de stedene hvor teksten ikke kom tydelig nok frem. Da hun var ferdig med sin arie "Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten" befant undertegnede seg i en slags transe av lykke, musikalsk lykke.

Men var denne konserten kun fylt av slike øyeblikk? Dessverre ikke. For publikum ble raskt brakt ned på jorden igjen av altsolisten Ingeborg Danz. Hun er kombinert kontraalt og mezzosopran, men utfra hva jeg hørte i kveld, var at hun mestrer mezzosopranleiet i mye større grad enn når hun forsøker å spille den svært vanskelig, og dype kontra-alt-rollen. Så den første arien hennes, "Von den Stricken meine Sünden" led på grunn av dette forsøket på å gjøre noe hun ikke maktet fullt ut. I den andre, derimot, fikk vi se en helt annen sanger. Både tekst og tone var blitt kraftig forbedret. Likevel var det noe som manglet, noe som Prégardien hadde: troverdighet på høyt nivå.
Men man kan ikke få i både pose og sekk, og hun får godkjent begge sine arier.

Så har vi den kjekke, unge mannen i dagens forestilling; den islandske tenoren Finnur Bjarnason. Var det han som skulle løfte denne opplevelsen til nye høyder? Enda en skuffelse, for enkelte ganger hørtes det ut som om vedkommende sang med bomull i halsen. Når stemmen ikke lå bak, lå den altfor langt foran, slik at lydkvaliteten nesten ble nasal. Han slet med tekstingen, og fremførelsen ble sterkt svekket av disse to momentene. Det eneste som var positivt fra den kanten var tonaliteten, som var klokkeren, og hans kontroll når det kom til koloratur-biten i hans 2. arie, "Erwäge, wie sein blutgefärbter Rücken"

Håvard Stensvold, som var den eneste i solistgruppen som spilte på hjemmebane for kvelden, hadde en dobbelrolle i den forstand at han både sang Jesus og sang de 3 bassariene, hvor to av dem involverte koret. Dette var et godt kort å ha i ermet, for heftigere teksting kan man lete lenge etter. Det ringte i ørene til vedkommende, og selve sangen var til tider på toppnivå. Innimellom gikk det litt trått, og stemmen krøp sakte men sikkert bakover mot svelget ( hvor den IKKE skal være). Dermed må Stensvold bruke tid på å fokusere tonen igjen, og det svekker fremførelsen til en viss grad. Svært fascinerende bruk av kor mot bass i "Eilt, ihr angefochtnen Seelen", hvor bassen får leke seg med en koloratur, mens koret beholder roen med små, svært virkningsfulle innhopp i stakkatoform.

Og la oss for all del ta en titt på korets rolle og påvirkning en gang til.
Koret representerer det folket som får Jesus dømt, som godter seg over hans lidelse og død. Samtidig er de hver og en av oss tilhørere, som trygler om tilgivelse for våre egne synder
Og denne balansekunsten viser Norsk Solistkor at de makter, og dermed blir de kveldens vinnere sammen med Christoph Prégardien.

Kveldens dirigent, Grete Pedersen, gjør en utmerket jobb med å bringe måde orkester og sangere gjennom dette massive verket (varer nesten 2 og en halv time). Og roligere dirigent har jeg ikke sette på mange år

Kveldens viktigste punkt er ikke de store utsmykningene i musikken, eller storslagensheten i korets sang. Det er tre enkle ord: Es ist vollbracht. Da er det tiden stopper, hele verden holder pusten. Er det virkelig sant?

Det skal ikke være opp til meg å dømme sannhetsgestalten i de tekstene vi fikk høre i kveld. Men det er sikkert og visst at disse ordene har formet liv i nesten 2000 år, og kommer nok til bli gjenfortalt om og om igjen, til den siste dag...

Takk for meg

Float - en sang til ettertanke

Fantastisk sang av Flogging Molly- hør godt etter :)

Drank away the rest of the day
wonder what my liver'd say
drink, thats all you can
Blackened days with their bigger gales
blow in your parlor to discuss the day
listen, that's all you can

Ah but don't, no don't sink the boat
that you built, you built to keep afloat

Sick and tired of what to say
no one listens anyway
sing, that's all you can.
Ramblin' years of lousy luck
you miss the smell of burnin' turf
dream, that's all you can

Ah but don't, no don't sink the boat
that you built, you built to keep afloat

Singled out for who you are
it takes all types to judge a man
feel, that's all you can
Filthy suits with bigot ears
hide behind their own worst fears
live, that's all you can
it's all you can
it's all you can...do

No matter where i put my head
i'll wake up feeling sound again
breathe, it's all you can
Tomorrow smells of less decay
the flowers greet this bloomin' fray
be thankful, that's all you can

Ah but don't, no don't sink the boat
that you built, you built to keep afloat

A ripe old age
that's what i am
a ripe old age
just doin' the best i can

Magiske nyskapninger

Kvelden var ung da det braket løs i Grieghallen, med siste fremføring av Rosamunde i denne omgang. Koret var i storslag, og hadde det kjempegøy der vi stod. Alt falt på plass i kveld, tekst, tone og ikke minst rytmen satt som et skudd. Schubert er den store mesteren når det kommer til toneartmixing, balansen mellom dur og moll.
Det som er fascinerende med Rosamunde er bruken av treblåserne. Her kommer de virkelig til sin rett, med sine ertende og silkemyke toner som smyger seg inn i sinnet og blir liggende der og varmer oss med små temaer som man etter konsertslutt blir gående rundt å nynne på.
Fikk dessverre ikke med meg det neste på programmet, som var Rosenkavaler-suiten av Richard Strauss, siden beina måtte hviles. Hvorfor får man så inn i hampen vondt i beina av å stå i ro? Drit altså....

Men etter pausen kom det som var knyttet mest spenning til, nemlig "Sounds like you" av Bent Sørensen. Verket var spesialbestilt til årets festspill, men kritikerne rundt om i det ganske land har sett ut til å ha misforstått konseptet. For dette var ikke et tradisjonelt verk, med solister stående pent og pyntelig ved siden av dirigenten. Nei, dette var et verk for " orkester, kor, 2 skuespillere OG publikum"

Dette var hva man kan kalle en utfordring for både ører, øyne og ikke minst vår oppfatning av hva musikk ER. Og våre fastsatte forestillinger kan være svært farlig å gi seg i kast med, forsøke å knuse dem kan lede til ens egen undergang.
Musikken i seg selv var ikke veldig spesiell. Det var i samspill med de andre kreftene tilstede at det ble noe mer, noe ihvertfall jeg vil minnes med et smil om munnen.
Stykket dreide rundt et tilfeldig møte mellom to konsertgjengere, som fører til at et slags forhold mellom de to utvikler seg, blomstrer og dør. Trond Espen Seim og Ane Dahl Torp spiller de to sjelene i konsertsalens mørke med en slik varhet og troverdighet at undertegnede ikke kan forstå hvorfor ingen andre gråter når de glir fra hverandre og ut i natten igjen.
Bent Sørensen har noen ess i ermet i dette verket, hvor orkester og kor underbygger på en svært god måte hva hovedrollene føler og tenker, for seg selv og om hverandre. Selv om teksten ikke er prosa og rett frem, gir den oss likevel et innblikk i disse menneskenes skjebner, vi får føle hvor mye et tilfeldig møte kan bety.

Korets rolle i denne magiske fortellingen var som del av publikum. Og jeg kan skrive under på at hver gang koret kom inn, ble deres med-publikum like overrasket, skremt eller sjokkert. Og en slik effekt som det hadde! Man visste aldri hvor lyden kom fra, den omga hver eneste person i rommet, smøg seg rundt, og plutselig var den borte! Som det sies: "Hvordan kan man erindre en lyd som ikke er lenger?".
Og det er det dette handler om. Ikke om harmonier eller ord er på sin plass eller ikke, ikke om skuespillerne eller orkester gjør noe riktig eller galt. Verket setter et lys på hver og en av oss som publikummer, og spør: "Hva hørte du?"
For vår oppfattelse er like unik som vår sjel, og ingen kan si at din opplevelse og oppfattelse av noe kunstnerisk er gal, eller riktig for den saks skyld.

Kunsten vil derfor alltid appellere, provosere og vekke vår lidenskap til liv.
Uten den vil vi som mennesker forvitre og dø...

Nye manier

Selvom festspillene er godt igang, betyr det ikke at mine manier hviler. Å nei da! Operaen er lagt på is for en stund, for det kan ikke være sunt i lengden. Så nå er det bluegrass-tid, og hvem vet; kanskje en ny mani blir født? Ellers har bibliotekets musikksamling mer enn nok av underlig musikk å velge fra ;) så musikken forsvinner ikke fra mitt liv med det første. Faktisk kommer jeg nok til å beholde min kjærlighet for musikk hele mitt liv, og vil stadig oppdage nye spennende ting; sjangere og sangere, instrumenter og komponister. Kan nesten ikke vente med å finne nye manier ;)

Musikalsk lykkerus

Kveldens konsert var noe for seg selv. Anne Sofie von Otter med Concerto Copenhagen i ryggen ga publikum en uforglemmelig opplevelse gjennom en godt utvalg fra barokkens perler Her fikk både solist og orkester sin del av "rampelyset". Balansen var der hele tiden, og gjorde opplevelsen svært sterk.
Det hele startet med en kantate; Geist und Seele wird verwirret BWV 35. Dette er en av Bach's kantater hvor han kun krever en altsolist. Til gjengjeld lar han orgelet få lov å vise sine kunster, slik at det gnistrer i øregangene. Von Otter har en svært god diksjon, men overdriver ikke mer enn nødvendig. Som korsanger kjenner jeg til viktigheten av god diksjon, men man skal ikke overfalle hverken paukist, dirigent eller publikum med ekstrem-T'er. Her var det balanse i alt hun gjorde, fra de såreste toner til det mer trassige.
Det neste på progammet var arien "Widerstehe doch der Sünde" fra kantate BWV 54. Og her kom en av kveldens heftigste tekster:

Widerstehe doch der Sünde,
Sonst ergreifet dich ihr Gift
Lass dich nicht den Satan blenden;
Denn die Gottes Ehre schänden,
Trifft ein Fluch, der tödlich ist.

Her kom teksten slik til uttrykk at det var troverdig, hvert eneste ord ble brukt for det det var verdt. Her balanserte hun mellom tekstens moralske uttrykk og musikkens underbygging av tekstens budkap. Sterkt gjort :)
Før pause gjenstod enda en kantatearie; "Schläfert alle Sorgenkummer", denne gangen fra BWV 197. Også her strålte Von Otter i all sin sanglige prakt.
Men det som kom etter pause, satte også denne sårbare arien i skyggen. Hvordan er det mulig, lurer du kanskje. Nå skal du få høre...
For nå var det Händel-tid, og jeg personlig mener at stemmen hennes ligger midt i blinken for Händels stormfulle roller, som Alcina og Agrippina. Her kom de som perler på en snor, og undertegnede som hadde trodd at dette kom til å bli en middelmådig forestilling, trakk tilbake alle sine fordommer og nøt det hele. Da hun avsluttet med en arie fra det musikalske dramaet "Hercules" (Resign thy club), da trodde jeg at toppen var nådd. I denne arien får vi nærmest føle på kroppen Deianeiras sjalusi ovenfor Hercules, som bringer hjem en vakker prinsesse som krigsbytte. Hun tror hun er forrådt, og synger spottende mot sin mann, som benekter alt.
Hvis min mann hadde gjort noe tilsvarende, ville jeg nok reagert som Deianeira. Men det får bli en annen historie....
Men selv om vi var kommet til enden av det offisielle programmet, var ikke festen over. 2 ekstranummer måtte til før publikum var mettet, og det siste var intet mindre enn "Ombra mai fu" som er en av mine favoritter. Tårene rant ukontrollert, for Von Otter gjorde den på en slik måte at David Daniels har fått en alvorlig konkurrent på akkurat den arien.

Så hva kan jeg konkludere med?
*Flott utvalg
*Fin balanse mellom sanger og orkester
* Ydmykheten hennes kunne smelte selv en stein
* Det tok seg veldig opp etter pause

Og som alle andre kritikere så må vel jeg og gi dette mirakelet et terningkast... Eller?
Jeg vil heller la mine ord i seg selv være nok.

Takk for meg

FESTSPILL

Endelig er dagen her; da Festspillene 2009 åpnes. De kongelige er i byen for å kaste glans, og på Festspillkontoret er det SVÆRT hektisk. Var innom for å få noe informasjon om hva jeg skal gjøre som frivillig, og stedet var som en maurtue. Helt fantastisk hva som skjer i Bergen disse dagene.
Ikveld skal BFK synge Rosamunde for kongen og dronningen, og fullsatt Griegsal ;) Ellers blir det mer enn nok å henge fingrene i fremover med nærmere 200 artister som kommer, konserter på alle bauer og kanter, og midt oppi alt dette står den frivillige og bærer det frem på sine skuldre.
Det kommer til å bli kjempegøy!

Lidenskap på godt og vondt

Ja, som kunstner og bohem ser jeg det som min plikt, nå som eksamen er over, å komme med noen velformulerte funderinger på båndet mellom lidenskapen, kunsten og mennesket.
Men hvordan skal jeg, som kun er en fattig student med en sterk kjærlighet til musikken, kunne si noe korrekt om emnet?
Ingenting er galt og dermed kan man ikke trå feil.

Lidenskap og de sterke følelsene har gjennom alle tider blitt forbundet med kunsten og den er med på å gjøre opplevelsen av et kunstverk eller et musikkstykke til noe mer enn bare en dagligdags opplevelse. Lidenskapen har vært med i skapelsen av verket og det blir som et uutslettelig fingeravtrykk. Det taler til oss, uten en lyd, rører oss innerst i sjelen, og slipper oss ut i verden igjen, litt forandret.

Men kan kunsten eksistere uten lidenskapen? Eller vil den da miste sitt sterke bånd til mennesket?
Flere vil kanskje si at dagens kunst i større grad er rensket for følelser, en robotkunst på samlebånd. At alle med en kunstakademi-utdannelse er en kunstner med stor K, og at alle dem som ikke har en utdannelse, men som likevel driver med et kunstnerisk uttrykk, det være seg sang, dans, tegning, maling etc. ikke er verdig å kalles ved det begrepet?
Jeg tror at lidenskapen spiller inn uansett, for vi kan ikke renske vår sjel for alle følelser. Kunstens ess i ermet er dets evne til å få oss til å føle, til å vekke hjertet fra den dvalen den har ligget å slumret i lange tider.

Så kanskje gjøre kunsten livet mer levelig? Jeg vil ihvertfall skrive under på det, for den inspirerer, sjokkerer, gleder, overrasker og ikke minst lever.

LEVE KUNSTEN OG LIDENSKAPEN

Endelig ferdig

Yes!
Jeg har greid å overleve enda to nye eksamener, og har en god magefølelse på begge. Så det skal bli interessant å se om min kvinnelige intuisjon slår til eller ikke.
Dagens eksamen dreide seg atter en gang rundt et tema om grusomhet, nemlig den svært blodige konflikten i Nord-Irland som eskalerte så inn i hampen på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Eksempler på dette er Bloody Sunday i 1972, hvor 14 uskyldige, ubevæpnede irer mistet livet i kampen for like rettigheter for katolikker og protestanter.
Denne hendelsen fikk begeret til å flyte over for regjeringen i London, og i løpet av 1972 ble det innført direkte styre over Nord-Irland. For å si det sånn; the northern irish government REALLY screwed up! Protestantene hadde fordeler overalt, og hverken lovens lange arm eller regjering var på noen som helst måte nøytral i sin dom og kontroll over sine innbyggere.
Så kanskje det er menneskehetens ondskap som skal få meg gjennom universitetet...
Vi får vite det 9. juni

Dagen derpå

Dette skjer ikke! Norge skal IKKE vinne ESC, og likevel gjør vi det.
17. mai ble på denne måten en dobbel feiring.
Hipp hurra for Norge

MGP-hysteri

Nå er det en dag igjen til den internasjonale finalen i Moskva, og det er ikke bare nordmenn som biter negler. Gårsdagens semifinale ble mer spennende enn nødvendig da det varte og rakk før Norge ble bekreftet videre til morgendagens finale.
Og aldri i mitt liv har det mer så mye manglende tonalitet på et musikkprogram. Er det slik at Europas befolkning er tonedøve, eller er det slik at man må velge mellom pest og kolera som Jostein Pedersen (ex-MGP-kommentator) påpekte så treffende.
Så det skal bli spennende hvordan dette går, må bare fylle øregangene med ost før jeg utsetter meg selv for jævelskapen.
Kanskje vi vinner, kanskje ikke....

One down, one to go

Dermed var eksamen i amerikansk historie overstått, og det med glans. Skrev en oppgave som dreide seg rundt Vietnamkrigen og følgene som spilte inn på både det amerikanske, men også vestlige samfunnet som sådan. Det ble 11 sider med heftige funderinger om krigens årsaker og bakenforliggende mål og meninger. Greide til å med å snike inn litt populærkultur gjennom å sette fokus på hvordan krigen ble sett av den jevne amerikaner og verden.
Og selvfølgelig måtte Apocalypse Now nevnes; med sitt kritiske blikk på Amerikas "frelser-rolle" inne i de dype skogene i Vietnam. Og på den måten ble det også denne gangen lurt inn litt opera-snakk ;)

En trubadur å dø for

Som tidligere lovet, skulle jeg ta for meg min siste eskapade i operaverdenen; nemlig "Il Trovatore" av Verdi. Og hvilken opera det var! Allerede under forspillet merket jeg at dette var riktig opera for meg. Denne har ALT; et svært godt plott, karakterer fra begge sider av loven og musikk som passer som fot i hose.
Satte meg godt til rette, og aldri har 3 timer gått så fort.


Historien utspinner seg i Spania i det 15. århundrede. Det er krig mellom prinsen av Urgel (for et navn) og prinsen av Aragon. Men det er ikke dem handlingen spinner rundt. Dog, konflikten danner bakteppet.
Soldatene er samlet til kveldsmåltid og deres kaptein forteller dem en gruvekkende historie. For mange år siden hadde grevens ene sønn forsvunnet etter at en sigøyner hadde forbannet ham og blitt brent for det. Man hadde regnet med at at det var sigøynerkvinnens datter, men uansett hvor man lette fant man henne ikke. Men da man fant beinrester etter et lite barn der sigøynerkvinnen var blitt brent, regnet folk med at det var grevens sønn. Men faren hadde en følelse av at det ikke var hans sønns beinrester, og ga ordren om at man måtte fortsette å lete til man fant gutten. Tiden gikk og ingen tegn til gutten. Hans bror vokste opp til å bli en staselig mann, og da faren døde ble han den nye grev Luna. Han fortsatte søket etter sigøynerkvinnens datter....
Den vakre Leonora blir kurtisert av grev Luna, men hun elsker Manrico, som er trubadur. Men han er også grev Luna verste fiende, både fordi han er en konkurrent om Leonoras kjærlighet, men og fordi han står på prinsen av Urgels side i konflikten, mens grev Luna er trofast lojal mot prinsen av Aragon.
Leonora går ut i hagen for å møte Manrico, men blir oppdaget av greven. Dette fører til en duell mellom de to partene over Leonora, og Manrico blir såret. Han drar tilbake til sigøynerleiren, hvor hans mor Azuzena tar seg av han og forbinder sårene hans. Manrico forteller henne hvordan en indre stemme stoppet ham fra å drepe grev Luna, men hun fnyser av ham: "Neste gang, min sønn, skal du støte sverdet ditt inn i hans bryst, helt inn til hjaltet!" Hun forteller om sin mors skjebne, og vi får høre om grevens sønn. Hun tok ham med seg opp i fjellene, skulle til å hive ham på bålet. Men i et fatalt øyeblikk grep hun etter sin egen sønn, og det var hans knokler som ble funnet i asken. Manrico blir plutselig i villrede; er hun ikke hans mor. Men hun beroliger ham, joda hun er hans mor. Manrico sverger på at han vil hevne sin mormor, men når en budbringer kommer med nyheter fra fronten forlater han leiren i all hast.
På den andre siden brygger det og mot krig, og det settes ut vakter rundt borgen. En av disse patruljene kommer over Azuzena, og bringer henne til greven. Han gjenkjenner henne som sigøynerkvinnens datter, og kaster henne i fengselet, for å bli brent neste dag. Manrico prøver å befri henne, men lider samme skjebne ved å bli kastet i fangehullet.
Leonora er fra seg av skrekk, hennes kjæreste står ovenfor sin egen bøddel. Hun inngår en pakt med greven: "Du får meg, helt og holdent, hvis du frigir denne mannen"
Greven tror ikke det han hører; bare for litt siden ville hun ikke engang se på ham. (Denne scenen minner svært om scenen mellom Scarpia og Tosca. Hun selger sin sjel for den hun elsker i begge tilfellene. Men Leonora ser ikke noe håp i et liv som grevens hustru, så hun tar gift. Hun skynder seg til fangehullet og forsøker å få med seg Manrico. Når hun forteller om dealen, vil han ikke vite av henne. Men han innser hvilken engel hun er når hun dør i armene hans. Greven som står i skyggene forstår at han er blitt lurt av Leonora og beordrer halshuggingen. Idet hugget faller, roper Azuzena: "Du har nå drept din egen bror, og min hevn er komplett!"

Grusomt tragisk og så tett vevd; en slik opera må sette spor. Det var en verdig jubileumsopera (les forrige innlegg), og de som bør nevnes fra denne innspillingen er vel egentlig alle. Men den som traff meg mest, innerst i sjelen om du vil, var Fiorenza Cossotto i rollen som Azuzena. Imponerende spill som den hevnlystne, men likevel kjærlige moren. Hun spilte med en slik intensitet at undertegnede fikk ståpels ;)



Placido Domingo smektende røst passet svært godt til Manrico, og mannen kan mer enn å bare synge, han kan spille og.
Ellers er rollelisten slik:
Greven: Piero Cappuccilli
Leonora: Raina Kabaivanska
Ferrando (kaptein): José van Dam
Dirigert av Herbert von Karajan; den udødelige mesteren

Operajubileum

Tjohei
Nå har eg 40 kryss i den store operaboken, og ganske stolt av det. Har vært gjennom litt av hvert, og den 40. ble en skikkelig hit: Il Trovatore (Trubaduren) av Verdi. Fy fabian for et plott og for noen sangere. Kommer til å skrive utfyllende om denne opplevelsen i et eget blogginnlegg, men nå er det eksamen, så det får skje på torsdag eller noe sånt :)
Neste delmål blir 50., noen som ikke blir noe problem i løpet av sommeren.

I mellomtiden: Sigøynerkoret fra 2. akt

Wozzeck

Enda en svært fascinerende opera innabords, Wozzeck av Alban Berg. Det betyr at her har vi med Arnold Schönbergs elev å gjøre. Og hva er Schönberg kjent for? Jo, han skapte 12-tonemusikken (les mer her) Dermed var det nærmest uunngåelig at Berg ble påvirket.
Wozzeck er en ganske kort opera, kun 90 minutter lang. Men i løpet av den tiden kommer inntrykkene på løpende bånd. Hovedpersonen, som operaen er oppkalt etter, er en soldat med et trøblete sjelsliv. Han hører stemmer og sliter virkelig psykisk. Som om ikke det skulle være nok, er han det perfekte mobbeoffer. Han står aldri opp for seg selv, han har et utenomekteskapelig barn med en prostituert, og den lokale doktoren bruker han i et prøveprosjekt.
Det virker som ingen liker ham, og han blir mer og mer innesluttet og bitter kanskje...?
Hans kjære Maria har en affære med Wozzecks kommandant, og denne plager Wozzecks med Marias utroskap. Når han konfronterer henne med sannheten, prøver hun å unngå spørsmålet, men da han vil slå henne for å få henne i tale, sier hun følgende: "Jeg vil heller ha en kniv i meg, enn at det legges hånd på meg". Dette sitatet kommer til å bli skjebnesvangert....



Når det kommer til musikken er det svært utfordrende å høre på. Svært lite melodilinjer, kvantesprang i tonerekker og svært så underbyggende til handlingen.
Og her har Berg gjort en genistrek, ved å male Wozzecks psykiske problemer med dissonerende klangfarger og rytmer. Ingenting passer sammen, alt er like mye kaos som inne hodet hans.
Så på den måten er musikken perfekt til handling.
Men nå skal jeg ikke si mer, dere må se det selv :)

Enda et skudd for baugen

Det måtte jo skje før eller siden. At jeg måtte bevege meg inn i det uoversiktelige landskapet av samtidsopera, det vil si skrevet de siste 10 årene. Innenfor denne sjangeren finnes det utrolig mye forskjellig, og tenkte at jeg kunne prøve meg på John Adams. Fikk fatt i en innspilling av Doctor Atomic, og satte meg godt tilrette. Plottet var interessant, og Gerald Finley var svært overbevisende i rollen som den plagede Robert Oppenheimer. Hans sinn drives fra skanse til skanse moralsk i spørsmålet om atombombens bruk. Alle karakterene er virkelige mennesker, som har levd, kjempet og følt krigen på sine skuldre.
Vi får et innblikk i hva som kanskje rørte seg under overflaten hos det store oppbudet av forskere, militære ledere og skjebner i den enkelte familie og venneflokk.



Men for min del redder ikke en god historie en opera. Til tider fenger musikk og man blir sugd inn i handlingen. Det som svekker den er lengden. Den var på godt over 4 timer, og med slik musikk som John Adams komponerer, blir det altfor tungt. Man kjenner det i hele kroppen, man blir rett og slett utslitt. Som sagt gjør Gerald Finley en strålende figur, men også Jessica Riviera som spiller hans kone må berømmes for sin utholdenhet. Hvordan hun orker og ikke minst greier de kvantesprangene inne i den musikk med slik sikkerhet og troverdighet, går meg hus forbi. Jeg kan kun stå på utsiden og undres...
Så kryss i taket for det ledende paret :)
Men igjen...lengden ødelegger en ganske god opplevelse

Fordommers fall

Jeg skal ærlig innrømme at jeg i lange tider har hatt kraftige fordommer mot Wagners operaer. To grunner til det:
1) De er LAAAANGE (gjerne over 3 timer)
2) De er vanskelig å høre på, både tonalt og handlingsmessig

Men fordommer er til for å brytes, og idag snappet jeg med meg Tannhäuser fra biblioteket . Satte meg hverken inn i synopsis eller kjente arier på forhånd, og på den måten så jeg den med veldig blanke ark. Men søren som den gikk inn på meg. Jeg vil ikke prøve å fortelle hva den gikk ut på, det eneste jeg vil si er at kampen mellom den hellige og den profane kjærligheten står i sentrum.
Det var en "hjemmespiller" med på kveldens innspilling; nemlig Solveig Kringlebotn. Hennes versjon av Elisabeth kunne få selv et hjerte av stein til å smelte. Hennes sårbarhet og evige tro på at Tannhäuser vil få sin frelse uttrykkes på den enkle, men smertefullt troverdige måten.

Så kanskje har Wagner-koden inni hodet mitt blitt knekket, hvem vet?

Minnerik musikk

Idag er jeg i det nostalgiske hjørnet og der finnes det mye fine ting. Min fascinasjon for Vivaldi og Telemann oversvømmet også mitt notestativ, og med Rupert Blum som spillelærer i over 6 år, ble det svært mye på den kanten. Blant favorittene vil jeg aller helst trekke frem A-moll konsert for fiolin RV 356. Første satsen var noe av det første jeg hørte av barokk musikk i mitt liv, og jeg var hektet med en gang. På min eksamensfremføring om Tolkien, var jeg sistemann i klassen som skulle fremføre, og dermed fikk jeg ganske fri tøyler med tanke på avslutning. Så da ble det 1. satsen til A-moll konserten, med en bitteliten humoristisk kadens (alle fugler små de er..) midt inni. Veldig gøy.



Ellers vil jeg idag trekke frem et bratsj-stykke av Telemann, som jeg var så heldig å få spille med Steinerskolens kammerorkester da vi var i Berlin i 2003. Selv om jeg er fiolininst, kan jeg ikke la være å forelske meg litt i bratsjens lyd og klangfarge. Den minner meg om hvor jeg selv ligger i stemmeleie, litt sopran og litt alt. Og begge beina står støtt plantet på jorden.



Da vi spilte dette stykket, var det min fiolinlærer som stod for solistpartiene. Men han spilte ikke på en bratsj, men noe som heter Chrotta. Utrolig vanskelig å forklare hvordan dette instrumentet ser ut, det spilles som en bratsj, litt dypere klang, og idag er det nesten glemt...
Jaja, kult er det ihvertfall

Gal? Jeg?

Det nærmer seg eksamenstid med stormskritt og undertegnede bruker dagene til å lese og høre på beroligende musikk. Og med tanke på at mesteparten av CD-samlingen er sendt hjem (er i flyttemodus) blir det å prøve ut noen av de som stod bortgjemt i bokhyllen. Men for tiden er det ingenting som berører meg på samme måte som en innspilling av kantate-arier med David Daniels (som jeg allerede har viet to blogginnlegg til....)

Hans versjon av "Ich habe genug" er så vakker i sin sårbarhet, og det aller beste er at Daniels ikke gjør det pompøst, men holder det hele på et veldig sårbart og upretensiøst nivå. Derfor treffer det meg rett i hjertet, og jeg blir så glad over å høre en som virkelig tror på det han synger. Også når han spiller bla. Rinaldo, blir det så troverdig for han legger hele sin sjel og sitt hjerte i det han gjør. Slike mennesker er sjeldne.



Mine venner mener at min opphengtheten i denne stemmen grenser til galskap, men jeg tror det er en god galskap. For den letter hjertet mitt og tenner lyset i tunnellen

Realitet?

I dagens samfunn, hvor lykke defineres ut fra din økonomiske kraft, trengs det hendelser og helst da av ekstrem art for å vekke oss opp fra den tusenårige søvnen vi frivillig og med vilje har lullet oss selv inn i. Nå er det finanskrisen som får oss til å gni søvnen ut av øynene og ta på oss arbeidshanskene. Har ikke dette skjedd før? Jo, opptil flere ganger, og hvem er skyld i det? Det er grådigheten vår. For når griskheten overskygger alle følelser som gjør oss menneskelig, og etikk og moral graves ned med de døde prinsippene, det er da det går galt for alvor.

Men jeg skulle ikke snakke om verdensøkonomiens problemer i sin egen kontekst, men i en operakontekst. Hva sier du og rister på hodet. De to emnene har vel ingenting med hverandre å gjøre... Eller?
Dagens operagodbit var av Kurt Weill sitt komponistskap, og med på laget hadde han Berthold Brecht, som er kjent for sine sarkastiske og bitende kommentarer til samfunnet søken etter lykke gjennom penger.
Operaen heter "Aufstieg und fall der Stadt Mahagonny" og dreier seg i korte trekk om noen rømlinger som bygger en by i ødemarken der alt er lov, og den største forbrytelsen er å IKKE ha penger. Underveis i historien går det både opp og ned, folk kommer og går, men pengene blir alltid igjen i Mahagonny. Tilslutt går det så langt at Jim (historiens hovedperson) blir drept i den elektriske stol fordi han ikke har penger å betale sin gjeld med, og ingen vil låne ham penger. Hele byen blir gjennomsyret av en umoralskhet, ingenting er hellig.

Grunnen til at jeg begynte med å snakke om den økonomiske krisen vi nå står ovenfor, er fordi det er likheter. Igjen flokker vi oss rundt gullkalven, og nekter å se at holdningen vår til fremtiden er blendet av gullet og pengenes makt. Vår tro på evig oppgang er fatal.
Så derfor vil jeg anbefale denne operaen/musikalen. Du kommer til å få et spark bak, men vil være svært takknemlig i etterkant

Dilla!

Ja, jeg har fått dilla. Men det er ikke kun på opera generelt, men og noen sangere jeghar truffet på min vei gjennom det uoversiktelige operalandskapet. Blant disse vil jeg først og fremst trekke frem David Daniels, en av tidens beste kontratenorer. Stemmen hans er til å dø for, og blir oppriktig glad når jeg hører ham, for tonen er ikke tynget ned og han er simpelten RÅ når det kommer til de barokke mestrene, som Vivaldi og Händel. Man blir simpelten ikke trøtt av å høre på ham, for han synger med på en slik naturlig måte. Uttrykket er superbt, verken blåser det opp eller forminsker det.



Jeg har funnet meg et geni :p
*SUKK*