Fjellveivisen; en gammel favoritt

 Eg vil påstå at eg é bergenser, ihvertfall litt. Dialekten er kanskje ikke så brei og tydelig som man skulle ønske, men eg elsker byen og ikkje minst fotballklubben Brann av hele mitt hjerte. Opp gjennom barndommen fikk eg høre flere av de kjente bergensvisene, enten sunget av min far eller noen av Bergens store sønner som Rolf Berntzen og Lothar Lindtner. Uansett har det blitt en viktig del av min bergenser-identitet og eg går te stadighet rundt å nynner på "Anne Madam", "Kom no her å hør på meg, Olinemor", "Nystemten" og "Fjellveivisen". Sitnevnte é sannsynligvis på topp 5, om ikkje den er selve favoritten med stor F :) Fant dessverre ikke noe klipp av denne herlige sangen, men hvilken som helst Bergenser med respekt for seg sjøl, og du vil lære melodien fort nok

E' ve' sønge om min sorg,
om en pi'e, Ingeborg,
som for evigt haver knust mitt unge hjerte.
Og med tårer her eg står
og min harpe langsomt slår,
for det letter te få trøkke ut sin smerte.

Det va' en aftenstund e' gikk
ut i Sandviken med trikk,
det va' en sommerkveld, og månen skjen så deili'.
Intet ondt e' tenkte på,
kuns en tur e' ville gå,
men han endte no så svinakti' uleili'.

For på Fjellveien sto'
der en pigelill og lo,
hon va' så storskjøn at e' tenkte: "Du får freste."
Så gikk eg hen og sa som så:
"Kveld, mor, kest ska' turen, stå,
er I også ute og går på byens beste?"

Ok, men hon, ja, hon va' go',
tenk, hon såg på meg og lo,
og sa: "Gå hem igjen og sei du har'kje vært her."
Men då følte eg på stand
at mitt hjerte kom i brand,
då forstod e' ka de kallar elskovs smerter.

Og så va' bekjentskap gjort;
eg bedårte hinner fort,
for te sånt e' sånne pi'er nokså snaue.
E fortelte kem e' va',
hon sa kor hon va' ifra,
og tenk, sa va' vi begge ifra samme smaue'!

Og så gikk vi arm i arm,
elskov brente i vår barm.
d' e' så underli' med Amor sine pile!
Og så kjøst'e hinner kår
der itt minnesmerke står
med den innskrift: Husk at hesten trenger kvile.

Men du kan tro hon va'kje ty
då vi kom te Bellevy,
då for treskheten hinner uti barmen;
for en sjømann der hon såg,
han va' utfra Laksevåg,
han stod og flirte med itt handorgel i' armen.

Falskeleg forlot hon meg,
sa farvel og takk for seg,
og gikk med han, ja de' va' og te vera kry a';
men mitt arme hjerte fikk
likesom itt dolkestikk,
for, tenk, hon lo uta meg då hon gikk, den slya!

Først bestemt'e meg te døy;
for te gå i dyben sjø,
senere bestemt'e meg te la det være.
Å du fagre, falske venn,
vi treffest aldri mer igjen,
men på Fjellveien går eg aldri mere.