Man lærer så lenge man lever og på de underligste steder. Dagens visdom kom i form av en historie som Andrew Litton fortalte BFK da han kom innom for å høre hvordan fremgangne på operamaterialet gikk. For de som ikke har fått det med seg, er vi blitt trukket inn i operagallaen som skal finne sted 29. og 31. oktober. Der skal vi synge tre ting: Brindisi fra La traviata, Gloria al'Egitto og Slavekoret fra Nabucco. Alle er fantastiske på hver sin måte, men den med den sterkeste historien er definitivt Va Pensiero, som Slavekoret heter.
Da denne ble skrevet lå Italia under Østerrisk herredømme, og drømte om et liv i frihet. Verdi's mest kjente korkomposisjon (utenom Requiem) beskriver de jødiske slavenes drøm om et hjemland, et drøm om frihet. Det er såvidt de tør ytre ordene, så vidt de tør synge. Ordene og drømmen er forbudt...
Etterhvert som sangen tar til vokser den og i styrke, blir den en trasshandling mot dem som undertrykker. Den reiser seg som en bølge av kjærlighet til sitt uoppnåelige hjemland og mot all grusomhet.
Når man vet dette kan man forstå at den ga gjenklang i italienernes hjerter. Etter premieren brøt det ut opptøyer, og i det lange løp fikk Italia drømmen oppfylt: frihet
Dette er et stykke musikk som fremdeles har gjenklang i verdens befolkning. For overalt undertrykkes folk for sine ideer, tro, hudfarge o.l. Drømmen vil leve videre, denne stille protesten.
Så nå står det svart på hvitt i mine noter: Syng som om du stod på barrikadene i Dublin i de fatale påskedagene i 1916. Syng som nordmennene i sin kamp mot sin storebror i øst; Sverige.
Syng for alle dem som døde i kampen for et fedreland, som aldri mistet håpet eller drømmen
Posts
No comments:
Post a Comment