Gåsehud

Ifølge visse kilder får mennesket gåsehud av både behagelige og ubehagelige ting. Det kan være kulde, frykt og behag. Kveldens innlegg skal dreie seg om det sistnevnte, for undertegnede var på konsert i Bergens domkirke, hvor KorVest disket opp med erkebritisk musikk, vel ledet av Simon Halsey. På programmet stod både nytt og gammelt, fra Orlando Gibbons til John Rutter.
Først noen ord om kveldens dirigent. Simon Halsey er et sånt menneske man ikke glemmer. Inkluderende og genuint interessert i at både publikum og sangere skal ha det bra. Han holdt en relativ uformell tone, men mistet aldri grepet om koret. Og hvilken kontroll dette koret fremviste! Fra første tone var jeg grepet av noe jeg ikke kan sette fingeren på, noe magisk. Gåsehuden var vel berettiget for det ble bare bedre utover.Det kan sikkert kalles et sjakktrekk å begynne med Orlando Gibbons "Almighty and everlasting God", acapella, for her måtte koret vise sine virkelig myke sider, og balansere på knivseggen når det kom til klangfarge og egenart. KorVest består kun av profesjonelle røster, og da kan det avogtil skje at en og annen stemme (dessverre) stikker seg ut fra korklangen. Men på akkurat på dette stykket viste de at kan når de vil.
Så kom det slag i slag, med innledning fra Halsey. John Taverner's "The Lamb" var nesten så langt unna Gibbons ømhet vi kunne komme, men også her viste koret sine ferdigheter. Akkurat dette stykket viste seg for meg som et pustende legeme, med en hårfin balanse mellom kontraster og harmonier. Man trodde at det gikk an å definere det hele, men det forble som noe uhåndgripelig. Vakkert og sterkt!
Thomas Weelkes "Alleluia, I heard a voice" gav meg atter en gang gåsehud, i en kombinasjon med eufori. Hvordan er det mulig å komponere og ikke minst synge noe så vakkert? Mulig at det har vært himmelsk inspirasjon inni bildet her...

Det er veldig spennende å få et innblikk i hva som rører seg på den engelske komponistarenaen for tiden, og koret taklet sine oppgaver med varierende hell. Her er hva som ble sunget:

• John Blow - Salvator Mundi
• Antony Pitts - Adoro te
• Henry Purcell - Jehova, quam multi sunt hostes - SVÆRT IMPONERENDE! Utfordrende å synge, men koret gjør en svært god figur her. 
• Jeremiah Clarke-  Trumpet Voluntary - En klassiker av dimensjoner, og flott spilt av Jon Behncke

• C.H.H. Parry - My soul, my country - Her fikk vi vite litt om bakgrunnen Halsey. Stykket ble skrevet i 1915, under 1. verdenskrig og man kan føle den sorgen som komponisten må ha følt siden han ikke lenger kunne møte sine tyske venner. Han stod på livets terskel, og undret på om Gud virkelig fantes og om denne brydde seg om menneskeheten. Det som kommer til uttrykk her er drømmen om et bedre sted enn denne verden som menneskene har en så lei tendens til å ødelegge på alle mulige måter.
• James McMillan - In slendoribus sanctorum -.egentlig skrevet til påsken, men passet godt inn i kveldens setting, for både påske og advent er den tiden man venter på at noe stort skal skje, og de er tett knyttet sammen. Korets klangfarge kunne nesten beskrives som gregoriansk, selv om verket ble skrevet kun noen få år tilbake. Tenorene må passe på her, for innimellom kommer solistinstinktet til overflaten og enkeltindividet høres. Overraskende kanskje, unngår sopranene denne fellen med stil. Her får og trompeten bidra opp mot korets klang og det funker kjempefint.
• C.V. Stanford -  Beati quorum via - Her vil jeg skryte litt av bassene for en gangs skyld. For her stråler de virkelig. Jeg fant ikke en eneste skarp kant, og det var en nydelse og høre deres jordnære toner under de andre stemme. Gratulerer med den!
• Kenneth Leighton.- Paean - Organistens store øyeblikk. Spenstige rytmer og slagkraftige harmonier. Som en vill ulv, lokkende, skremmende og umulig å fange. Godt gjort av organisten å ikke lage floke av sine egne hender
• Benjamin Britten - Rejoice in the Lamb - kveldens lengste stykke, med 4 solister. Teksten hadde blitt skrevet av Christopher Smart, som var "gal" og kastet på asyl hvor han levde med katten sin Jeoffrey. Dette stykket er en lovprisning av Guds godhet gjennom forskjellige "talspersoner". 4 av disse kommer til uttrykk gjennom de 4 solistene, hvor sopranen portretterer katten, alten tar for seg musen, tenoren er blomstene og bassen får, kanskje det aller rareste, bokstavene i alfabetet. Mens jeg satt og hørte på dette, gled tankene raskt over på Sweeney todd, for tonalt var det likheter. Kanskje Stephen Sondheim er inspirert av Benjamin Britten? Who Knows? Av de fire solistene; Anna Carina Sundstedt, Lise Davidsen, Håkon Matti Skrede og Harald Bakkeby Moe, vil jeg gratulere Håkon Matti med en svært god solodel. Dette virker som det perfekte for hans stemme, og jeg ble atter en gang hensatt til vakre mentale bilder. Så kjære herr Skrede; keep up the good work.
• Howard Goodall - The Lord is my shepherd (Kristin Mulders - solo) Her stod koret opp ved orgelet, og ikke overraskende funket det strålende. Kristin Mulders er en veldig spennende sanger med et vidt repertoar, og hun løste solooppgaven godt. Koret ble kanskje litt skarpe til tider, men hva kan man egentlig si når det sannsynligvis står forte i notene? Stykket er også en skikkelig godbit og vel kjent for britiske tilhørere. Det var nytt for meg, men falt godt i smak. Verdt å sjekke ut neste gang man setter kursen for YouTube
• John Rutter - Christ the Lord is risen again - kveldens siste stykke, og hvilket stykke det var! John Rutter står for mange som en av de aller beste moderne, engelske komponistene. Hans verk er kjent fra USA til Japan, fra Canada til Sør-Afrika. Og det er en grunn til det: han greier kunsten å tenke både nytt og gammelt SAMTIDIG. 

Det ble en mektig avslutning på en fantastisk konsert. Dette viste at det vokser og gror i sangermiljøet i Bergen og at det er ingen fare for at vi kommer til å kjede oss til døde med det første. KorVest er i all hovedsak et ungt kor, så det skal bli spennende å følge de enkelte sangerne videre. Uansett vil jeg nok si at det er en verdifull erfaring å ha sunget i KorVest, og hver og en vil nok se tilbake på det med et smil.
Og jeg håper for Bergens befolkning at det blir flere slike konserter, for man blir rett og slett inspirert
Terningkast 6!