Noen funderinger

Avogtil kommer jeg i det filosofiske humøret, den typen humor som best passer sammen med å krype under et teppe, innerst i sofahjørnet med en stooor kopp av ens favoritt-te. Jeg har nok ikke noen favoritt-te helt enda, med tanke på at jeg fremdeles utforsker tesortenes underlige verden. Når vi likevel er inne på te, så går det i all hovedsak i urte- eller frukt-te her i huset. Kanskje dette har med 12 velbrukte år i Bergens Steinerskolemiljø, eller kanskje med det miljøet jeg nå vanker i. Det finnes vel ikke noe enkelt ord som kan beskrive det miljøet, det er mer som en slags konglomerat, et fargerikt puslespill. Her finnes alt, fra kristne til ateister, fra kunstnere til akademikere, både unge og gamle. Dog, man kan vel aldri bli gammel i sinnet, selv om årene tar på kroppen. :p

Tilbake til teen...
Te er varmt, og får meg til å slappe av. Får meg til å tenke dype, og kanskje idiotiske tanker som er morsomt å se tilbake på i ettertid. Som f.eks om kenguruer kan gå baklengs eller om  hva som skjer hvis man gir Guinness til en lama. Der og da er dette verdens viktigste spørsmål, like essensielle som "hvem er vi?" og "hvor kommer vi fra?"
For hvem har egentlig sagt at alt vi tenker og sier skal være så sinnsykt smart eller veloverveid? Tror det er bra og avogtil la barnet i seg få leve og på den måten unngår å gli inn i de "gamles" tankesett.

Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget er vel egentlig at jeg ikke hadde noe bedre å finne på. Vel, egentlig burde jeg øve som en gal foran konserten neste lørdag, men den ene fugen er kun ødeleggende på moralen, den vil ikke la seg læres. Når man synger så mye som jeg gjør, gir man ikke opp med en gang man møter et (u)musikalsk problem, man bekjemper det med hud og hår til det blir en del av en.
Denne fighter-viljen kan brukes på mange områder av livet, for det har ALDRI vært en dans på roser eller andre blomster for den grunn. Nei, dansen går mer på ørsmå glasskår, som ettervært borer seg inn overalt, kutter deg opp innvendig, lar deg sakte, sakte blø ihjel...
Med mindre man velger å ikke la seg knekke, velger å kjempe. Mot ord og gjerninger, mot menneskers ondskap. Denne taktikken funker og fint mot et knust hjerte, som undertegnede kan si å ha fått sin del av.
Men med en god dose raseriutbrudd i skogen, diktskriving og maaaange tekopper går det meste bra, så etter noen korte, grusomme uker, er man tilbake på sporet og klar for å erobre verden.
Fandenivoldskhet kan være greit å ha, i en verden som denne....

Så dermed skåler jeg for alle de herlige individene jeg kjenner. Verden ville ikke vært det samme uten dere ^^