Gåsehud

Ifølge visse kilder får mennesket gåsehud av både behagelige og ubehagelige ting. Det kan være kulde, frykt og behag. Kveldens innlegg skal dreie seg om det sistnevnte, for undertegnede var på konsert i Bergens domkirke, hvor KorVest disket opp med erkebritisk musikk, vel ledet av Simon Halsey. På programmet stod både nytt og gammelt, fra Orlando Gibbons til John Rutter.
Først noen ord om kveldens dirigent. Simon Halsey er et sånt menneske man ikke glemmer. Inkluderende og genuint interessert i at både publikum og sangere skal ha det bra. Han holdt en relativ uformell tone, men mistet aldri grepet om koret. Og hvilken kontroll dette koret fremviste! Fra første tone var jeg grepet av noe jeg ikke kan sette fingeren på, noe magisk. Gåsehuden var vel berettiget for det ble bare bedre utover.Det kan sikkert kalles et sjakktrekk å begynne med Orlando Gibbons "Almighty and everlasting God", acapella, for her måtte koret vise sine virkelig myke sider, og balansere på knivseggen når det kom til klangfarge og egenart. KorVest består kun av profesjonelle røster, og da kan det avogtil skje at en og annen stemme (dessverre) stikker seg ut fra korklangen. Men på akkurat på dette stykket viste de at kan når de vil.
Så kom det slag i slag, med innledning fra Halsey. John Taverner's "The Lamb" var nesten så langt unna Gibbons ømhet vi kunne komme, men også her viste koret sine ferdigheter. Akkurat dette stykket viste seg for meg som et pustende legeme, med en hårfin balanse mellom kontraster og harmonier. Man trodde at det gikk an å definere det hele, men det forble som noe uhåndgripelig. Vakkert og sterkt!
Thomas Weelkes "Alleluia, I heard a voice" gav meg atter en gang gåsehud, i en kombinasjon med eufori. Hvordan er det mulig å komponere og ikke minst synge noe så vakkert? Mulig at det har vært himmelsk inspirasjon inni bildet her...

Det er veldig spennende å få et innblikk i hva som rører seg på den engelske komponistarenaen for tiden, og koret taklet sine oppgaver med varierende hell. Her er hva som ble sunget:

• John Blow - Salvator Mundi
• Antony Pitts - Adoro te
• Henry Purcell - Jehova, quam multi sunt hostes - SVÆRT IMPONERENDE! Utfordrende å synge, men koret gjør en svært god figur her. 
• Jeremiah Clarke-  Trumpet Voluntary - En klassiker av dimensjoner, og flott spilt av Jon Behncke

• C.H.H. Parry - My soul, my country - Her fikk vi vite litt om bakgrunnen Halsey. Stykket ble skrevet i 1915, under 1. verdenskrig og man kan føle den sorgen som komponisten må ha følt siden han ikke lenger kunne møte sine tyske venner. Han stod på livets terskel, og undret på om Gud virkelig fantes og om denne brydde seg om menneskeheten. Det som kommer til uttrykk her er drømmen om et bedre sted enn denne verden som menneskene har en så lei tendens til å ødelegge på alle mulige måter.
• James McMillan - In slendoribus sanctorum -.egentlig skrevet til påsken, men passet godt inn i kveldens setting, for både påske og advent er den tiden man venter på at noe stort skal skje, og de er tett knyttet sammen. Korets klangfarge kunne nesten beskrives som gregoriansk, selv om verket ble skrevet kun noen få år tilbake. Tenorene må passe på her, for innimellom kommer solistinstinktet til overflaten og enkeltindividet høres. Overraskende kanskje, unngår sopranene denne fellen med stil. Her får og trompeten bidra opp mot korets klang og det funker kjempefint.
• C.V. Stanford -  Beati quorum via - Her vil jeg skryte litt av bassene for en gangs skyld. For her stråler de virkelig. Jeg fant ikke en eneste skarp kant, og det var en nydelse og høre deres jordnære toner under de andre stemme. Gratulerer med den!
• Kenneth Leighton.- Paean - Organistens store øyeblikk. Spenstige rytmer og slagkraftige harmonier. Som en vill ulv, lokkende, skremmende og umulig å fange. Godt gjort av organisten å ikke lage floke av sine egne hender
• Benjamin Britten - Rejoice in the Lamb - kveldens lengste stykke, med 4 solister. Teksten hadde blitt skrevet av Christopher Smart, som var "gal" og kastet på asyl hvor han levde med katten sin Jeoffrey. Dette stykket er en lovprisning av Guds godhet gjennom forskjellige "talspersoner". 4 av disse kommer til uttrykk gjennom de 4 solistene, hvor sopranen portretterer katten, alten tar for seg musen, tenoren er blomstene og bassen får, kanskje det aller rareste, bokstavene i alfabetet. Mens jeg satt og hørte på dette, gled tankene raskt over på Sweeney todd, for tonalt var det likheter. Kanskje Stephen Sondheim er inspirert av Benjamin Britten? Who Knows? Av de fire solistene; Anna Carina Sundstedt, Lise Davidsen, Håkon Matti Skrede og Harald Bakkeby Moe, vil jeg gratulere Håkon Matti med en svært god solodel. Dette virker som det perfekte for hans stemme, og jeg ble atter en gang hensatt til vakre mentale bilder. Så kjære herr Skrede; keep up the good work.
• Howard Goodall - The Lord is my shepherd (Kristin Mulders - solo) Her stod koret opp ved orgelet, og ikke overraskende funket det strålende. Kristin Mulders er en veldig spennende sanger med et vidt repertoar, og hun løste solooppgaven godt. Koret ble kanskje litt skarpe til tider, men hva kan man egentlig si når det sannsynligvis står forte i notene? Stykket er også en skikkelig godbit og vel kjent for britiske tilhørere. Det var nytt for meg, men falt godt i smak. Verdt å sjekke ut neste gang man setter kursen for YouTube
• John Rutter - Christ the Lord is risen again - kveldens siste stykke, og hvilket stykke det var! John Rutter står for mange som en av de aller beste moderne, engelske komponistene. Hans verk er kjent fra USA til Japan, fra Canada til Sør-Afrika. Og det er en grunn til det: han greier kunsten å tenke både nytt og gammelt SAMTIDIG. 

Det ble en mektig avslutning på en fantastisk konsert. Dette viste at det vokser og gror i sangermiljøet i Bergen og at det er ingen fare for at vi kommer til å kjede oss til døde med det første. KorVest er i all hovedsak et ungt kor, så det skal bli spennende å følge de enkelte sangerne videre. Uansett vil jeg nok si at det er en verdifull erfaring å ha sunget i KorVest, og hver og en vil nok se tilbake på det med et smil.
Og jeg håper for Bergens befolkning at det blir flere slike konserter, for man blir rett og slett inspirert
Terningkast 6!

Minneverdig julekalender

Det er ikke mye nytt å melde på denne siden av planeten, unntatt at det kanskje blir fint vær. Ordet kanskje har virkelig sneket seg inn i mitt vokabular den siste tiden, for man kan jo aldri vite. Livet er et usikkert spill, med mange feller om man ikke ser hvor man trår. Og når det nærmer seg sluttet av dette året 2009 som har vært så spekket med hendelser, er det alltid greit med et lite tilbakeblikk.
Derfor vil jeg, så langt det går, dele ett minne for hver dag i desember, frem til juleaften. Mulig de siste kommer etter jul, siden vi skal være på hytten UTEN nettilgang...
Så håper min julekalender blir til glede for flere enn meg :)

Er verden av-mystifisert?

Magi er kanskje noe du forbinder med overtro fra gamle, gamle dager. Ovetro finnes da ikke i dagens opplyste samfunn, og magiske praksiser som eventuelt fremdeles eksisterer er kun humbug. Jeg vil ikke si at magi funker, men det finnes mennesker der ute som er overbevist om demoners eksistens og menneskers evne til å påføre lidelser og ulykke gjennom ondskapsfull magi.
I dagens leseøkt tok jeg for meg det moderne heksebegrepet og bruken av dette rundt om i verden.
Jeg vil ikke trekke frem WICCA og lignende, men noe mye skumlere enn noen "late-som-hekse-feminister". Det jeg vil snakke om idag er såkalt muti-magi. Mens vi sitter trygt i vårt kjære beskyttede land Norge, foregår det en grusom form for såkalt overtro i mange afrikanske land, og disse farlige tankene har nå funnet veien til våre breddegrader gjennom emigrasjon, Hvilke tanker er det jeg snakker om? Hva er det som rører seg i tankegodset til tusenvis av flyktninger fra de afrikanske landene?
Muti kan både være god og "ond". Jeg velger å sette ond i gåseøyne, for det begrepet er så relativt at vi kan ikke bruke det ukritisk. Dette er en type av tradisjonell medisin som mange tyr til ved ulykke og sykdom. De aller fleste som praktiserer dette holder seg til bruken av urter og "ufarlige" remedier. Andre velger å gå lenger ved å ta i bruk animalske remedier som krokodillefett, fuglevinger og tørkede padder. Foran kvalifiseringen til fotball-VM i 2002 ble denne typen "magi" tatt i bruk for at landslaget til Swaziland ekstra krefter. I ritualene som visstnok ble gjennomført ble både en løve, en flodhest, en elefant og en hyene (!) slaktet for at drikken som ble kokt skulle få de rette egenskapene. Dessverre sier ikke historien noe om det hjalp Swaziland eller ikke, men bare troen på denne typen "magi" er foruroligende.  Og det blir verre, for det har kommet grusomme ting til overflaten. Hvert år bortføres og drepes tusenvis av unge barn for å bli brukt som remedier i muti-ritualer. Som oftest finner man aldri spor av barnet, men enkelte ganger dukker det opp "rester". Da er gjerne hodet, beina og armene kuttet av. Her hjemme i trygge Norge får vi aldri høre om dette, men grusomhetene har tatt et langt skritt mot oss. I september 2001 ble det funnet et barnelik i Themsen, som manglet de overnevnte delene. For politiet fremstod dette som barbarisk og uforståelig. Mange teorier sirkulerte, fra misbruk til familiedrap. Politiet arbeidet svært hardt for å finne ut hva dette var, og innhentet spesialister fra både New York og Sør-Afrika. Etter en tid kom det for en dag at Adam, som politiet hadde valgt å kalle ham, hadde blitt tappet for blod og fått fjernet atlas-virvelen. Nå begynte mørke skyer å samle seg over etterforskingen, og det ble klart at Adam hadde blitt drept for å bli solgt til muti-magikere. Det ble og funnet beviser på dette i magesekken hans, hvor det ble funnet rester av oppmalt bein, leire og gull. Da han ble funnet var han ikledd en oransj shorts. Dette sa ikke etterforskerne veldig mye, inntil det viste seg at oransj var oppfattet som en "lykkefarge" innenfor muti-universet. Nettet begynte å snøre seg sammen rundt de ansvarlige, og i juli 2002 ble en kvinne arrestert i London, siktet for medvirkning til det bestialske drapet.
Et år senere ble en mann arrestert i Dublin, og sakte gikk det opp for folk at ritualdrap ikke lenger var laangt borte, men rett utenfor deres egen stuedør.

Det viste seg at dette ikke var et engangstilfelle, og at det hele er godt organisert. Vi kan bruke ord som menneskehandel, for barn kidnappes og transporteres lange avstander mot et grusomt endelikt. Det har vært rapportert om familier som frivillig har gitt fra seg barn til denne typen aktiviteter.
Listen er endeløs av skjebner...
Så her har vi beviset; "magi" eksisterer fremdeles, den er ikke utdødd og praktiseres rundt om i verden i varierende grad og form.. Så lenge folk tror på at det "onde" kan materialisere seg gjennom sykdom og død, så lenge vil de søke etter hjelp og forklaringer gjennom tradisjonene.
Legger med en liste over artikler om emnet, så hvis du ikke har kastet opp helt enda, er de nok verdt et kjapp kikk :)

"I was forced to kill my baby" - BBC
"Not only in Liberia" - Liberia past and present
"Focus -Muti: The Story of Adam" - Religion news blog
"Muti" -wikipedia

Og litt om afrikansk magi:
"Bukken og havresekken" - Morgenbladet
African magic - Blavatsky Net Foundation

Nytt fall

Beethovens 9. symfoni er blant de virkelig store klassikerne i musikkhistorien, og kommer høyt på listene på ønskekonserter rundt om i verden. Denne julen skulle BFK/BFO/Griegakademiets kor fremføre dette, med et spann av gode solister. Dessverre vil det ikke skje for meg, for dette verket har plaget meg i lengre tid, og det gjør vondt å synge det, for å si det mildt. Det er ikke noe lett verk, med mye høye toner og ekstremt med tekst. Så det får bli en annen gang, for nå står eksamen for døren, og den MÅ det leses til.

Så lykke til BFK, krysser fingrene for dere ^^

Joseph Mary Plunkett 1887-1916

Today, it is Plunketts turn. If you haven't noticed yet, I write about every leader from the Easter Rebellion on their birthday.
Plunkett is often put in the background, sort of way, when the heroes shall be remembered.
He was a scholar and a poet, with a dream for Ireland and the Irish that noone could take away from him. He also had a great interest in the Irish language.
In 1915 he joined Irish Republican Brotherhood and his training there became important in the crucial days in april 1916.
Though, he was not a soldier, but a man who was tired of being dominated by England with a brutality without comparison, and a man who loved his homeland. He faced execution after his brave actions like all the other leaders, but he didn't die in vain. As long as people around the world are being trampled to the ground, Mr Plunkett and his fellows will be remembered.

When he was awaiting his execution, he got married to his sweetheart Grace Gifford. they only got 15 minutes together as husband and wife, and she never re-married.
This song tells the story...

Happy Birthday!

Hekseskudd og andre lidelser

Idag har jeg vært en god student. Møtte tidlig (09) opp på "helligdommen"; HF-biblioteket og der ble jeg sittende med "Witches and Witch-hunts" av Wolfgang Behringer foran meg. Jeg ble raskt oppslukt av boken, og siden det var heftig aktivitet i kantinen var det ingen som brydde seg om jeg leste høyt for meg selv. Men så etter nærmere 3 timer i bøyd stilling over boken, valgte jeg å strekke meg. FY FARAO! Hele kroppen verket, og hvis jeg hadde levd på 1500-tallet ville jeg nok raskt trukket konklusjon med at jeg var blitt forgjort.
Nå verker kroppen, på tross av rolig gange og sakte inntak av god kaffe, så det skal bli interessant å se hvordan den responderer til Beethovens 9., som jeg regner som musikalsk ekstremsport. Vil ikke bli sjuk nå!

New Moon? What the fuck?!

Innimellom er det greit med en liten mental utblåsning, og dagens skal dreie seg om det populærkulturelle fenomenet "Twilight". Tusenvis av unge hjerter har falt i avmakt over Edward Cullen og ALLE snakker om hvor fantastisk det hele er.
Jeg vil ikke stryke noen oppetter ryggen med dette innlegget, jeg vil kun si min fulle og ærlige mening.
Jeg har kun lest den første boken og jeg vil nok si at det var en av de største litterære bommerter jeg har gjort så langt i mitt 21-år lange liv. Og filmen kunne nok defineres som rene sorgen. Jeg er veldig glad i vampyrer, men det som ble prestert av Robert Pattison og co var bare FÆLT (henviser til: http://operabohemen.blogspot.com/2009/01/anemisk-vampyrfilm.html )
Og nå starter hele faenskapet igjen, med den nye filmen "New Moon" og da skal det ikke være lett å unngå å øse av sin "visdom" rundt temaet.

Idag hadde jeg vært på kunnskapens høyborg, og var klar for å komme hjem. Ruslet ned fra Nygårdshøyden i et godt humør, men det forsvant som dugg for solen da jeg ankom bussperrongen. For det jeg så der var virkelig fælt. Nemlig plakat for "New Moon"

Hvis ikke dette er kvalmende, vet ikke jeg...

Og det verste med det hele er nok at alle disse tilhengerne nok ikke vet bedre, for jeg vet med sikkerhet at det finnes ekstremt mye vampyr-relaterte filmer og bøker som er mye bedre skrevet og filmet. For det er synd at dagens ungdom må ta til takke med slike halvfordøyde, kapitalistiske makkverk. Hvor er det blitt av det skikkelige håndverket, hvor mennesker har jobbet hardt for å skape et produkt som vil bli husket i maaange år fremover? Hvor er det blitt av de bøkene som virkelig utfordret oss? De finnes nok, men Twilight vil ALDRI stå frem som noe mesterverk, det er ikke engang middels bra. Det eneste disse bøkene kan brukes til er brensel. Dessverre kan vi i dagens samfunn ikke lenger brenne bøker, uten å få Fritt Ord-vinnere, SV'ere og idealister på nakken, og anklager om brudd på talefriheten.

så det jeg vil oppfordre til er: les noe annet, se noe annet. For det finnes så utrolig mye som er myyye bedre enn hva Twilight noensinne vil kunne frembringe

.

Eksamensnerver? Meg?

Panikken har ikke meldt seg helt enda, selv om det kun er nærmere 2 og en halv uke til den fryktede eksamen i KUVI 107. Pensumet vil aldri bli ferdiglest, og tankene vil vandre til fjerne steder, men eksamen vil komme like ubønnhørlig som en regnbyge i Bergen. I tiden frem til det fatale øyeblikk, da oppgavearket snues og du innser at dette har du ikke peiling på, den skal brukes intenst på lesesal og bibliotek...in my dreams..

Hvis jeg kjenner meg selv rett kommer hekling, whiskey og vampyrer laaangt foran i køen av prioteringer...

Heller ikke korsemesteret er over helt ennå, med tanke på at julekonserten står for døren, med store solister, kjempekor og en helt spesiell dirigent: Jesus ^_^ Jesús López-Cobos....Vel, ikke den aller mest kjente med det navnet, men skitt auBeethovens 9. er et herk og synge, veldig fint å høre på, men det skjuler seg noe grunnleggende ondt i den musikken...
Teksten derimot; An die Freude er noe av det mest menneskekjærlige noensinne skrevet.
Uansett er det en del som skal skje fremover, så nå gjelder det bare å ta skjeen i høyre hånd og spa seg gjennom det hele ;)

Velklingende 90-åring

Bergen Filharmoniske Kor er 90 år i år, men har ikke trukket frem gåstolen helt enda. Man kan karakterisere koret som friskt og full av energi (minimalt angrepet av svinepesten)
Såvar tiden kommet for den STORE konserten i Domkirken, med Luigi Cherubini's "Requiem" på programmet, det samme verket som ble fremført i 1919. Folk strømmet til, og nervene var på høyspenn da de første tonene klang ut i kirkerommet sammen med ordene "Requiem æternam dona eis, Domine", nesten ikke hørbart. Publikum satt som naglet til kirkebenkene, ventende på fortsettelsen. Kveldens store overraskelse kom i "Dies Irae"-satsen, som også i Cherubinis samtid gjorde inntrykk og førte til heftig debatt: Et gong-gongslag av proposjoner. Det smalt med andre ord og ga oss i koret en skikkelig boost frem mot beskrivelse av helvetes ild og andre lystigheter. Så kom den ene godbiten etter den andre, og rygger verket og stemmer ble sårere og sårere. Men dette skulle vi gjennomføre, på død og liv. Det munnet ut med Agnus Dei, guds lam, og vi kunne nesten ikke fatte at vi hadde greid det. Vel, en liten liten ting gjenstod før seieren var sikret: "I himmelen" av Grieg, ACAPELLA! Dette er en livsfarlig form for synging, for det er forferdelig lett å synke og dermed blir det SURT. Men vi greide det med bravur.

Skal sitere fra BT's anmeldelse av konserten:
"Med 90 år i ryggen inviterte Bergen Filharmoniske Kor til jubileumskonsert med historisk sus i Domkirken. Koret har aner helt tilbake til etableringen av Musikselskapet "Harmonien" i 1765 (!), og vanligvis ser vi de 90 koristene i ulike samarbeid med Bergen Filharmoniske Orkester. I går sto koret alene i sentrum for begivenheten. Det bør de gjøre oftere, for dette lover virkelig bra.
Konserten ble innledet med Luigi Cherubinis "Requiem", slik koret gjorde i Domkirken i 1919. et flott requiem, ikke av de vanskeligste, men absolutt meget hørverdig. Allerede fra første tone forstod vi at noe kvalitativt godt var i vente. Koret har gjennomgående fin og stor klang, og balansen er meget bra. Litt å gå på i herrenes renhet og intonasjon generelt, og ditto i sopranens øvre register, mens altene etter min mening fremsto som korets melodiske trygghet og stabilisator. Dirigent Håkon Matti Skrede har de siste år åpenbart arbeidet målbevisst og godt, og resultatene uteblir heller ikke. Dette lover bra! På grunn av korets plassering på galleriet, nær orgelet, ble dessverre koret tidvis overdøvet, særlig i svake styrkegrader, der koret utvilsomt har sin styrke. Og koret måtte, av samme grunn, jobbe helt på bristepunktet i de sterke styrkegradene. Dette skjemmet litt, men i områder hvor balansen kunne kontrolleres, lød det imponerende bra.
Korets tidligere dirgent, Edvard Grieg, skapte visstnok strid i byen da han etter sigende "avskjediget" en gjeng unge damer som gikk på ball i stedet for å møte til generalprøve. Sikkert fornuftig den gang, men idag ville nok Grieg latt seg begeistre av remførelsen av hans egen "I Himmelen". Her var kormester Skrede solist, og koret viste seg fra sin aller beste a capella-side. Aldeles nydelig, var det. Dette ble en av de konsertene man tar med seg på hjemveien. Med BFK har byen et nytt og stort kvalitetskor på gang."

Jan L. Jacobsen

Dagen før dagen

Å herregud, en dag igjen før den store dagen, og allerede nevnt på riksdekkende radio.
KOK (Kort & Klassisk, P2) hadde et kort innslag om BFK og ringte opp våre kjære dirigent; Håkon Matti Skrede, for å gratulere og spørre ham litt ut om korets historie og andre ting. Og det er ikke hverdagskost og bli skrytt av på riksdekkende radio. Imorgen er det oss det gjelder, verken solister eller et stoort orkester står mellom oss og det som må komme av publikum. Det har vist seg at med på laget har vi fått Bergens kanskje aller beste organist; Jostein Aarvik, kantor i Fana Kirke til vanlig. I tillegg har vi en liten overraskelse.....
Så nå gjelder det kun å få en god natts søvn, en liten øvingsøkt før generalprøven imorgen, og så braker det løs kl 18. Det ryktes og at BT (Bergens Tidende) vil anmelde konserten, så det gir oss en ekstra grunn til å øve litt ekstra og gjøre vårt beste

Fredag den 13.!

Idag er den dagen som kanskje er sterkest knyttet til vanlige folks overtro: Fredag den 13.
Folk har fryktet denne datoen leeenge, og tallet i seg selv er noe skummelt med.
Hvorfor er det slik? Hva er det som gir denne dagen en så sterk symbolsk verdi at folk ikke tør å gå ut eller gjøre noe som helst på denne dagen. Som seg hør og bør finnes det en egen fobi knyttet opp til denne datoen: paraskevidekatriaphobia, som kommer fra gresk, hvor paraskevi betyr fredag, dekatria betyr 13.
Det verserer mange teorier om hvorfor kombinasjonen av tallet 13 og fredag er av det virkelig dårlige slaget. Av de mest brukte er metaforen mot Det siste måltidet, hvor Jesus og hans 12 disipler var samlet. Og selvfølgelig var det den trettende ved bordet (Judas) som gikk hen å forrådte Jesus. En annen teori er også knyttet til det religiøse, om enn på en annen måte. Tempelridderne fikk en svært mektig posisjon utover 1200-tallet og noen følte seg svært truet av dette, så på fredag den 13. 1307 fikk  kong Philip gjennomført en massearrestasjon, som knekket ordenen.

folk tror at det skjer mer faneskap enn vanlig på en fredag som faller på den 13., men det er bevist at grunnen til økt ulykkesrate akkurat denen dagen ahr å gjør med paranoiaen vår, vi ser ting som ikke er der og vi gjør ting vi sannsynligvis ikke ville gjort ellers, ubevisst. Så dermed blir dagen selvoppfyllende.
Så bare pass dere for svarte katter, stiger og brent mat idag, så skal nok alt gå bra ^^

Padraic Pearse - 1879-1916

Today I'll remember Patrick Pearse (Padraic) He was a noble man, who believed in the land he loved above all others; Ireland. He knew in his heart that the Irishmen would no longer be accept the cruelty that Great Britain executed on the Green Isle. When the Easterweek in 1916 was over half of Dublin lay in ruins, and to be fair: the irish was not very happy with what the rebels had done. But when the heroes got executed, the feelings turned. Pearse may have died, but his dream lived on.
So, let us remember him for the great man he was and the hero he became.

"Our foes are strong and wise and wary; but, strong and wise and wary as they are, they cannot undo the miracles of God Who ripens in the hearts of young men the seeds sown by the young men of a former generation. And the seeds sown by the young men of '65 and '67 are coming to their miraculous ripening today. Rulers and Defenders of the Realm had need to be wary if they would guard against such processes. Life springs from death; and from the graves of patriot men and women spring living nations. The Defenders of this Realm have worked well in secret and in the open. They think that they have pacified Ireland. They think that they have purchased half of us and intimidated the other half. They think that they have foreseen everything, think that they have provided against everything; but, the fools, the fools, the fools! — They have left us our Fenian dead, and while Ireland holds these graves, Ireland unfree shall never be at peace."

You will never be forgotten!

Happy Birthday 

Kilt og film

Dette kan virke obskurt, og kanskje litt merkelig. Jeg har fått kilt-dilla! Menn i kilt kan defineres som noe av det kuleste på denne planeten, men det bare så synd at et slikt syn er sørgelig sjeldent her i byen mellom de syv fjell. Kanskje jeg burde sette kursen vestover, mot Skottland og Irland for en skikkelig inspirasjonsdose, både når det gjelder kilt-dose og ikke minst en skikkelig dose av deres herlige, spennende og ikke minst blodige historie.
Men enn så lenge får jeg drømme meg bort, og kanskje (hvis eg får tak i nok stoff til en billig penge) sy min egen kilt. Bare et ørlite problem: svært vanskelig å skaffe skikkelig tartanstoff i Bergen som er tjukt og varmt nok.
Så må tenke alternativt, kanskje litt uortodokst. En svart kilt hadde jo vært litt kult.....

Kilt i Black Watch-mønster

Ellers kan det rapporteres fra filmens verden at Påskeopprøret i 1916 vil bli festet på film, og ryktene går selvfølgelig om hvem som skal spille heltene som døde for hva de trodde på; Patrick Pearse, James Connolly, Thomas J. Clarke, Sean MacDermott, Joseph Plunkett, Eamonn Ceannt, Thomas MacDonagh.

Foreløpig ser det ut til at Connolly vil bli spilt av ingen ringere enn Gary Oldman (Harry Potter, Bram Stokers Dracula m.m)

Så dette kan bli riktig så interessant, om det blir bra eller dårlig. Krysser alt jeg har av fingre og tær, og gleder meg til filmen blir ferdig.

Noen funderinger

Avogtil kommer jeg i det filosofiske humøret, den typen humor som best passer sammen med å krype under et teppe, innerst i sofahjørnet med en stooor kopp av ens favoritt-te. Jeg har nok ikke noen favoritt-te helt enda, med tanke på at jeg fremdeles utforsker tesortenes underlige verden. Når vi likevel er inne på te, så går det i all hovedsak i urte- eller frukt-te her i huset. Kanskje dette har med 12 velbrukte år i Bergens Steinerskolemiljø, eller kanskje med det miljøet jeg nå vanker i. Det finnes vel ikke noe enkelt ord som kan beskrive det miljøet, det er mer som en slags konglomerat, et fargerikt puslespill. Her finnes alt, fra kristne til ateister, fra kunstnere til akademikere, både unge og gamle. Dog, man kan vel aldri bli gammel i sinnet, selv om årene tar på kroppen. :p

Tilbake til teen...
Te er varmt, og får meg til å slappe av. Får meg til å tenke dype, og kanskje idiotiske tanker som er morsomt å se tilbake på i ettertid. Som f.eks om kenguruer kan gå baklengs eller om  hva som skjer hvis man gir Guinness til en lama. Der og da er dette verdens viktigste spørsmål, like essensielle som "hvem er vi?" og "hvor kommer vi fra?"
For hvem har egentlig sagt at alt vi tenker og sier skal være så sinnsykt smart eller veloverveid? Tror det er bra og avogtil la barnet i seg få leve og på den måten unngår å gli inn i de "gamles" tankesett.

Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget er vel egentlig at jeg ikke hadde noe bedre å finne på. Vel, egentlig burde jeg øve som en gal foran konserten neste lørdag, men den ene fugen er kun ødeleggende på moralen, den vil ikke la seg læres. Når man synger så mye som jeg gjør, gir man ikke opp med en gang man møter et (u)musikalsk problem, man bekjemper det med hud og hår til det blir en del av en.
Denne fighter-viljen kan brukes på mange områder av livet, for det har ALDRI vært en dans på roser eller andre blomster for den grunn. Nei, dansen går mer på ørsmå glasskår, som ettervært borer seg inn overalt, kutter deg opp innvendig, lar deg sakte, sakte blø ihjel...
Med mindre man velger å ikke la seg knekke, velger å kjempe. Mot ord og gjerninger, mot menneskers ondskap. Denne taktikken funker og fint mot et knust hjerte, som undertegnede kan si å ha fått sin del av.
Men med en god dose raseriutbrudd i skogen, diktskriving og maaaange tekopper går det meste bra, så etter noen korte, grusomme uker, er man tilbake på sporet og klar for å erobre verden.
Fandenivoldskhet kan være greit å ha, i en verden som denne....

Så dermed skåler jeg for alle de herlige individene jeg kjenner. Verden ville ikke vært det samme uten dere ^^

Gratulerer Aalesund!

Så skjedde det som nesten ingen hadde våget å tro, eller langt mindre drømme om. Dagens cupfinale utspant seg med all den spenning og moro mellom Møre og Romsdals to beste lag; Aalesund og Molde. Sistnevnte har alltid hatt et storebrorkompleks, men idag var dagen for forandring. Dog, det så ut som det kom til å bli en skikkelig misære for Aalesund da først Molde gikk opp i ledelsen og Aalesund fikk utvist en spiller. Hvordan kunne de nå vinne dette. Utrolig nok utligner de, og kampen går til ekstraomganger. Atter en gang går Molde opp i ledelsen og sjansene til Aalesund henger i en veeeldig tynn tråd. Men så kommer Tor Hogne Aarøy inn og utligner IGJEN. Det brygger opp til straffekonkurranse, for første gang i cupfinalenes historie. Neglebitingen nådde en ny "höjdare" i sofaen her hjemme, men da Molde bommet og Aalesund scoret stod jubelen i taket.
Jeg og mine medsammensvorne er til vanlig Brannsupportere på vår hals, men vi har jæklig sans for Aalesund.
Så derfor sier vi:

GRATULERER MED DAGEN, AALESUND FK

Konsert IGJEN

Man kan ikke hvile lenge på laubærene når man er korist i BFK og spesielt ikke i disse dager da korets "bursdag" skal markeres med storstilt konsert i Domkirken, 14. november, hvor vi skal synge det første verket koret fremførte for 90 år siden: Luigi Cherubini's "Requiem". Med oss på lasset får vi kun et orgel, så det blir nok spennende hvordan dette vil låte. Verket i seg selv er ikke så veldig utfordrende musikalsk, kanskje med unntak av Offertorium-delen som blant annet består av en fuge-del. Denne er bare å holde tungen rett i munnen på, for ved første øyekast kan det virke som et musikalsk sammensurium uten felles holdepunkter. Men vi har en knapp uke for å få alt på plass, og det blir nok bra.
Trengs bare en del øvelse.....

I tillegg skal vi synge "I Himmelen" av Bergens store sønn; Edvard Grieg. Her får vi bryne oss på akapellasynging, som er veldig sjeldent at vi gjør.

Så folkens; kom dere på konsert i Domkirken 14. november, kl 18!

Pris: 130/150 

Kom kom!

Konsert utenom det vanlige

Jaja, så var det over for denne gang. Men gud så gøy det har vært å være en del av. Selvfølgelig snakker jeg om operagallaen, med det beste fra operaens verden. Torsdagens forestilling var fantastisk, men lørdagen var enda bedre. Solistene ga sitt ytterste, de fikk publikum til å ønske at det aldri skulle ta slutt.
Programmet forbedret seg etter at koret la inn det siste giret, og jeg skal være ærlig: jeg gråt min vei gjennom Slavekoret. Det var regelrett magisk!

Som korist er jeg jo pålagt å gå i helsvart, med laange skjørt, langermete skjorter og INGEN utringninger WHATSOEVER (dette gjelder damene....) Men siden det var operagalla, ga det meg en sjelden anledning til å være litt ladylike, så da var det rett på med mitt nydelige, viktoriansk-inspirerte skjørt med MASSE blonder og med en svart skjorte med den svarte sateng-underbusten over. Som om ikke dette var nok ble sminkingen på grensen til lovlig (se bildet over) Jeg hadde omtrent stått opp fra de døde etter å ha slitt med sterk feber og en hoste en tuberkoluserammet verdig gjennom hele uken. Men dette skulle eg IKKE gå glipp av, og ikke en gang 10 ville hester kunne holde meg unna Grieghallen disse dagene. Det car sikkert ikke lurt, men skitt au. Kan hvile når eg blir gammel....

Tilbake til konserten: Når man står bak scenen, sekunder før man skal ut for å synge ut alt det man har øvet på i eveigheter, ja da pumper blodet litt raskere enn ellers. Herlig og skremmende...
Og det er første gang jeg har opplevd at publikum gir stående applaus når vi kommer inn for ekstranummeret (som forøvrig var Brindisi). Da kan man ikke annet enn å smile :)

Av solistinnslagene vil jeg trekke frem Vissa d'arte som Frittoli sang slik at ikke et øye var tørt, verken blant publikum eller dem bak scenen. Når det gjaldt Prieto vil jeg si at hans skuespill på  Brindisien kan få et hjerte av is til å smelte og hans kjærlighetssorg på Una furtiva Lagrima var noe av det mest troverdige jeg noensinne har hørt fra en tenor. All ære!
Så alt i alt kan denne konserten rangeres på topp tre sammen med Verdis Requiem og Paukemessen.