Verdi og eksamen

Nå er den mest spennende uken dette året over, og med en del vemod ser eg tilbake på den.
Den store "frykten", altså hjemmeeksamen i religionsvitenskap, kom selvfølgelig like overraskende på oss som julaften på kjerringa. Men man satte seg da ned likevel og prøvde å sortere tankene rundt emnet "fundamentalisme". Problemet var at det var lettere å glede seg til den andre store opplevelsen denne uken, nemlig BFO's julekonsert. I år var koret mitt (BFK) trukket inn i hva som kan synes som det mest magiske requiem av dem alle, nemlig Giuseppe Verdi sitt. Og skal skrive under på at det ble magisk. Vi fikk med oss Griegakademiets studenter, som ga ekstra puff som kor nr 2. Men den største forskjellen skapte David Davidson, kormester for Dallas Symfoniorkester, han fikk oss til å se på denne mytiske musikken med nye øyne, og da han var ferdig med oss, fikk vi gåsehud på ryggen av vår egen sang. Så må vi ikke glemme han som skulle lede oss gjennom dette "riket av toner og harmonier", nemlig Maestro Andrew Litton. Han tok oss med på en magisk reise mellom himmel og helvete, fra en gråtende "Requiem aeternam", til et høystemt "Sanctus". Innemellom alt dette fant vi engler i Agnus Dei og djevler i Dies Irae (dommens dag).
Og for å være ærlig, dette var en utrolig opplevelse for meg som korsanger. Aldri i mitt liv har eg opplevd en slik intens glede over å få synge et verk, og her skyldes det takk til både Mr Davidson, Herr Håkon Matti Skrede og ikke minst Mr Maestro Litton. Kommer til å savne dette verket intenst frem til jul, men da må eg hive på meg tungsinnet igjen, for da er det Brahms Requiem det gjelder. Håper det blir like magisk som Verdi.

Kritikkene til Verdi lyder :

BT:

På min rangeringsliste er Verdis Rekviem ikke bare den mest vellykkede av alle de kjente dødsmessene, men også et av de beste verkene overhode. Det skal mye til for å rokke ved dette, siden verket så å si spiller seg selv uten store fortolkningsrom. Dette er musikk gjennomvevet av mening og med nervetråder som strekker seg fra langt inn i kjernen til helt utenpå huden.

Det store apparatet som var i sving i Grieghallen visste også å la oss føle på det sensitive, helt uten mellomlegg, i en av de aller mest sårbare åpninger (Requiem Aeternam) jeg har hørt. Tårene presset seg frem fra første tone. Et sensasjonelt kor, et våkent orkester og solister som kunne sin Verdi sendte trøstende varmebølger ut i salen som lyttet intenst og medrevet.

Solistene er sentrale i Verdis Rekviem og partituret krever jammen sin sanger. Med hver sin særegne personlighet maktet solistkvartetten å tilføre den musikalske fortellingen nye karakterer. Men spesielt Elena Bocharova med sin gyldenmørke stemme sto frem som selve essensen i all hjertevarmen. Hun var den som gjorde en forskjell og som bar lange strekk egenhendig.

Det sto heller ikke på innsatsen i orkesteret, men det er og blir koret, med suveren kontroll og smittende musikalitet, som tar den gjeveste prisen. Fra dommedags desperasjon i all sin vrede via intrikate fuger til det aller svakeste. Hatten av.

Man kunne kanskje ha ønsket seg et like intenst nærvær i hele fremførelsen som i «Tuba Mirum» med trompeter plassert i salen for å liksom understreke hvilken totalopplevelse det dreier seg om. Slike grep har en tendens til å skape dramaturgisk ubalanse. Men i etterkant hadde denne fremførelsen for mange sterke kort på hånden til at de noe svakere utført partiene klarer å trekke ned. Det er bare å gratulere radarparet Håkon Matti Skrede og Andrew Litton med nok en glimrende mammutfremføring.

_{GLENN ERIK HAUGLAND}

BA skriver følgende om koret.

Det mektige koret var noe av det som imponerte mest denne kvelden, hvor de behersket hele spekteret fra pianissimo opp til et rungende fortissimo. Her hadde kormester Håkon Matti Skrede gjort en innsats det står respekt av"

Så vi har all grunn til å sveve litt rundt på en sky i disse adventsdager