Wagner-påvirkning

Hva gjør pompøse Wagner-toner med et "lite" uskyldig pikebarn? Det var mitt mål å finne ut av idag, som var satt av til å se "Mestersangerne fra Nürnberg" og filosofere over den i etterkant.
Wagner er ikke akkurat kjent for å være moderat i sitt uttrykk, men han velger da heller ikke alltid det letteste materialet.
Men tilbake til denne "lille" operaen. Handlingsmessig burde den ikke være vanskelig å følge med på, den har bare et fåtall viktige roller
Den det hele dreier seg rundt Veit Pogners datter Eva. Hun er meget vakker, og rett før den store sommerfesten skal arrangeres kommer den en fremmed adelsmann ved navn Walther von Stolzing til Nürnberg, og de to unge forelsker seg. Men det er en en hake ved det hele. Hennes far har lovet henne bort til den som vinner mestersangkonkurransen neste dag. Blant de som skal være med finner vi Sixtus Beckmesser, en skikkelig surpomp. Han er byens skriver, og tror at han er bedre enn alle andre. Blant de andre hovedrolleinnehaverne finner vi skomakeren Hans Sachs.
Han er den som står på utsiden og ser hendelsene an.
Den unge adelsmannen innser at den eneste måten han kan få sin hjertensskjær er ved å delta i konkurransen. Men det er noen haker i hans plan: Han kan ingenting om reglementet for konkurransen og hans syn på sang er ganske så frilyndt.
Hvordan skal han greie dette?
Han får en kjapp innføring i reglene, men da han skal prøves for mesterne, går det skeis.
Det er nemlig Beckmesser som står for markeringen av feil, og i hans ører er alt det som Walther forsøker grusomt. Walther feiler, blir skikkelig nedfor, for han vet at Beckmesser planlegger å være med i konkurransen om Evas hånd.
Kvelden før konkurransen sniker derfor Walther seg bort til Pogners hus hvor han møter Eva. De planlegger og rømme sammen, men blir avbrutt av nattevakten og Beckmesser, som er ankommet for å synge en serenade foran Evas vindu. Han blir flere ganger avbrutt av Sachs som banker på sko og synger så det runger i gaten. Folk våkner, og det bryter ut slagsmål i gaten.
Det er en skikkelig herlig sekvens, for Beckmesser får så hatten passer av David, som jobber hos Sachs. Han blir banket gul og blå...
Dagen etterpå er det konkurransen og Beckmesser kommer innom Sachs for å få justert skoene sine. På pulten hans finner han en nyskrevet sang, og tror dermed at Sachs kommer til å være med i konkuransen. Stemningen mellom dem har ikke vært god gjennom hele operaen, og dette hjelper ihvertfall ikke. Men det er jo ikke Sachs som har stått for ordene, det er Walther. Men det sier ikke Sachs til Beckmesser, og gir ham likegodt sangen som gave.
Når konkurransen så begynner husker ikke Beckmesser ordene og blir gjort til latter for hele byen. Walther får prøve seg, og siden han er kilden bak ordene, synger han dem med en overbevisning og kjærlighet, at han blir den utvalgte og får Eva.

Dette var en innspilling fra 2001 på The Metropolitan Opera. Den holdt på en tidsriktig fremstilling, som gjorde det lettere å forstå hvorfor ting ble gjort og sagt.
I de bærende rollene fant vi flere gamle travere på Wagner-banen. Karita Mattila spilte rollen som Eva på en måte som var meget overbevisende. Man trodde virkelig at hun var forelsket, og måten hun uttrykker seg på scenen er utrolig å se på. Øynene lyser, og man kan føle at dette er hennes hjemmebane. Jeg vil personlig si at det var sterke kort på alle hovedrollene, men gledet meg mest over James Morris som Sachs, meget jovialt spilt og René Pape som Pogner.
Selvom det var kanskje litt for mye å bite over fra min side, med tanke på at hele operaen varte i nærmere 4 og en halv time, så var det en flott estetisk og musikalsk opplevelse. De gangene koret var i aksjon, skjedde det med en overbevisning og sanglig glede du skal lete lenge etter for å finne noe tilsvarende. vil nok kanskje si at jeg begynte i riktig ende av Wagners univers, først med Den flygende Hollender, og nå dette.
Men frykter at eg må opparbeide en del kunnskap før jeg i det hele tatt skal drømme om å prøve meg på hans livsbverk; Ringsyklusen
Ved siden av Verdi er Wagner kanskje den mest ekstreme av de store operakomponistene. som tidligere påpekt, aldri en moderasjon, gikk alltid inn i arbeidet med sjel og legemet.
For når man hører Wagner-musikk skjelver jorden, og hjertet bevrer i det den gjenkjenner jordens sang. Derfor må man, menr jeg, alltid slappe av når man hører Wagner, for det fortjener han. Denne musikken er skrevet for å portrettere menneskets mest ekstreme følelser, og da bør det ikke bli gjort til noe mindre enn det er.

Takk for meg