Lykkelig og utslitt

Burde egentlig skrevet dette så tett opp til begivenhetene som mulig, men det var kl 06 om morgenen og jeg var stuptrøtt. Hvorfor jeg var stuptrøtt skal jeg etterhvert komme frem til.
9. mars hadde jeg sett frem til leeenge, av den enkle grunn at Norges eneste helprofesjonelle kor kom til Bergen for å holde konsert for oss uvitende striler :p
Med andre ord, Den Norske Operas Kor skulle vise sine kunster.

Men; det var ukjent terreng for de aller fleste, for det var et romantisk repetoar som skulle vekke oss bergensere fra den tusenårige vintersøvnen. Og der kom de; Brahms, Schubert, Söderman og Grieg som perler på en snor.

Det første som ble servert oss var Johannes Brahms "Kvartett, op. 92"
Dette var en styrkeprøve for koret, for den eneste hjelpen de hadde var et klaver, og når man er vant til å trøkke til, kan et pianissimo være vanskelig å oppnå slik at klaveret også kommer til sin rett.
Kvartetten bestod av noen nydelige sanger med følgende titler:
*O Schöne Nacht
*Spätherbst
*Abendlied
*Warum

Koret kom fra oppgaven med livet i behold, men styrkeforholdet talte ikke i deres favør.
Ville det gå bedre når de bega seg ut i Schuberts magiske landskap?
Det virket slik, for der fikk de litt mer musikalsk motstand fra dem som akkompagnerte dem, først en strykerkvartett med kontrabass, cello og to bratsjer, så en hornkvartett, begge fra BFO.
Det første som skulle uttrykkes var "Nachthelle" som har en fascinerende oppbygning i balansen mellom solist og et responderende kor. Satt som fjetret, for her beviste koret sitt ry som et godt kor og understreket dette i det som Schubert er så kjent for, nemlig maling av teksten gjennom melodiene.
Denne avdelingen bestod av intet mindre enn 4 ulike Schubertstykker, som alle utfordret korets presisjon og uttrykk:

*Nachthelle
*Ständchen
*Gesang der Geister über den Wassern
*Nachtgesang im Walde

Det fascinerende med den 3. sangen (Gesang über den Wassern) var dens likhet i stemning med et av mine favoritt Schubert-stykker, nemlig "Der Tod und das Madchen"
Det ligger hele tiden i moll, men likevel så skimtes der et håp i musikkens gang. Som om mennesket endelig har slått seg til ro med dødens evige tilstedeværelse.
Men tilbake til den herlige konserten. Både herrene og damene fikk bryne seg etter tur, og da denne biten med Schubert var overstått, kunne herrene få en velfortjent pause, mens damene ga seg i kast med enda mer pompøst Brahms-materiale: "Vier Gesänge op 17"
Og skal jammen si at den romantiske tidsepokens diktere virkelig tømte seg fullstendig, for mer svulstige høytravende tekster skal du lete lenge etter:

Es tönt ein voller Harfenklang (i norsk oversettelse):
Der toner en fyldig harpeklang, svulmende av kjærlighet og lengsel.
Den går dypt og fryktsomt til hjertet, og får øynene til å flomme over.
Bare renn, tårer; bare slå, og skjelv.
Kjærlighet og lykke er lagt i grav, og livet er forspilt.

Greide damekoret å formidle det ekstrem-romantiske budskapet som lå i disse tekstene og musikken? Til en viss grad, men diksjonen kunne på enkelte punkter vært bedre, for selv om musikken er vakker, så må ikke teksten lide på grunn av det.
Dette var hva damene sang:
*Es tönt ein voller Harfenklang
*Lied von Shakespeare
*Der Gärtner
*Gesang aus Fingal
Sistnevnte gikk rett til hjertet på undertegnede, for teksten ble uttrykt med en slik smertefull troverdighet - "Gråt ved klippen med den brusende vind, gråt o jomfru av Inistore"

Så kom turen til noe litt mer hjemlig, vel svenskt:
August Söderman
Denne komponisten er kanskje ikke så kjent for de aller fleste idag, men han er virkelig verdt en lytterunde. Tekstene var kanskje mer hjemmekjære med tanke på at det var Bjørnstjerne Bjørnson som skrev dem. Dette virket det som koret følte seg sikre på, og det kom til uttrykk i fremførelsen.
"Fem körvisor" av Söderman bestod av:
*Ternernes sang
*Kåres sang
*Bryllupsvise
*I ungdomen
*Lokkeleg - med en kjær og kjent barneregle fra min barndom..:

Kom bukken til gutten,
kom kalven til mor,
kom mjauende katten i snehvide skor,
kom andunger gule,
kom frem i fra skjulet,
kom kyllinger små,
som nesten kan gå,
kom duerne mine med fjædrene fine,
se, græsset er vådt, men solen gør godt,
og tidlig, tidlig er det på sommer'n
men rop på høsten, så kommer'n.

Nå var roen senket seg, og det samme var skuldrene. Undertegnede, med moder koste seg glugg ihjel, diksjonen satt som støpt og tonene og linjene fløt perfekt.
Men var dette konsertens høydepunkt?
Langt ifra, for nå gikk det bare bedre og bedre. Koret koste seg og stemningen steg enda et hakk da hjemmebanens komponist; Edvard Grieg ble representert med to nydelige tolkninger av
"Ved Rondane", for damekor og "Landkjenning" for herrekor med solist.
Det siste nummeret passet koret perfekt, for her skulle det formidles stor glede og skjønnhet.
Stykket het Mirjams Siegesgesang (følgende klipp er delt i 4: 1, 2, 3 og 4)
Her blomstret koret virkelig, de nærmest glødet av glede. Dette smittet over på publikum som etter stykkets slutt ikke kunne styre sin entusiasme. Det ble stående applaus, og til alles glede hadde koret et lite ess i ermet i form av et acapella ekstranummer: "Våren" av Grieg. Det er hva jeg kaller magi. Så sårbart og vart trodde jeg aldri at et slikt kor skulle prestere. Men mine fordommer har forsvunnet som dugg for solen og retter en stor takk til hele koret med dirigent; Steffen Kammler, for en fantastisk musikalsk opplevelse.

---------------------------------------------------------------------------------------
Men natten var ung og det faktum at det var mandag, var det ingen som brydde seg om.
Ruslet bort på Logen hvor eg hadde avtalt med den ene bassen (Øystein Skre) at vi skulle møtes. Og jammen min hatt traff jeg ikke en hel bråte med bohemer der. Det ble mimring og mye latter, og etterhvert kom det en hel gjeng med operasangere. Det viste seg at en i koret også drev på med bluegrass ved siden av og skulle ha et gig/jam på Vamoose. Så da tiden var moden, ruslet det lystige laget i relativ rett linje fra Logen til Vamoose, hvor stemningen var høy.
Og dette bandet var helt ubeskrivelig kult. Så kunstneren i meg våknet til liv, og satte meg ved baren og begynte å skrive. Det bare flommet over, utrolig gøy

Flaskens bunn er usynlig,
bortenfor horisontens flammende linje.
Og du vakler ut i nattens kulde, med blussende kinn,
lykkelig uvitende om at den nye dagen er på vei
Dette er sann lykke...

Etterhvert gikk det opp for barkeeperen at han hadde et operakor på besøk, så i et forsøk på å få dem til å synge, utsatte han gjestene for litt opera. Ikke hvilken som helst opera:
Tryllefløyten
Dette medførte en kraftig reaksjon fra min side, siden dette kunne jeg (på norsk) etter å ha blitt utsatt for det siden den gang skolen fremførte det (2004). Så dermed ble det sang av full hals, og mye latter.
Men natten var ikke over, og regnet vekket oss fra dvalen. Folk var åpen for mer gøy, men kl var passert 03. Dermed stod Øystein frem som den gode samaritan og inviterte rubb og rake på nachspiel på hans rom på hotell Terminus. Flaks at rommet var laangt fra alle de andre gjestene, for det ble en del synging, både folkemusikk, traveling strawberries og mer klassiske saker, som Vagabond fra Vaughan Williams sangsyklus "Song of travel"
Bassenes brumming ble mottatt med stor takk og en del knising fra de tilstedeværende pikene.

Tok en tur på gangen for å sjekke akustikken (meget god) og satt der og sang Lascia chi'o pianga.
Tilfeldigvis stod døren inn til Øysteins rom på gløtt, så folk hørte det...
Så da jeg kom inn igjen, kommenterte Øystein det, og de ordene har jeg gjemt dypt i mitt hjerte, for det var meget varmende ord (Takk øystein)
Etterhvert ruslet folk hvert til sitt, og de siste (meg inkludert) kom seg ikke avgårde før kl nærmet seg 06. Da var det å stupe i seng og håpe på noen få timer med drømmeløs søvn.
Så nå vil jeg bare takke alle involverte for en flott konsert, og en flott aften