Konsertuken... fra helvete eller himmel?

Her er man godt igang med den sterkt fryktede konsertuken. Og dette kommer til å bli slitsomt, for Brahms tømmer oss for energi fullstendig. Vel, ikke bare verket, men også dirigenten har sitt ansvar her, for det er mye som skal på plass, og det råder litt usikkerhet fremdeles. En fiss her, en synkopert rytme der... sånn er livet til en sanger, også amatørene i en konsertuke.
På gårsdagens prøve fikk vi en liten hyggelig, musikalsk beskjed: Vi kommer ikke til å få spilte gjennom hele verket med orkesteret før torsdag, som er konsertdag. Det vil si at mye kan gå galt på veien, og Brahms er den type komponist som ikke kan gjøres halvveis.
Håper at vi får det til, men kan ikke love noe

Ikke så ille som forventet

Der var jeg tilbake fra den mest fantastiske klaverprøven i mitt liv. Juanjo Mena, som skal dirigere oss og Collegium Musicum i Brahms Requiem er en utrolig vittig person, han er profesjonalitet og menneske i ett. Var livredd for denne kommende uken, for dette er det vanskeligste verket jeg har vært ute for så langt i mitt liv, og det sier litt.
Men nå skinner solen på den musikalske arena, og jeg har stor tro på at det blir en slitsom men fantastisk uke, en god oppladning til påsken.

Dommedag nærmer seg...igjen?

Nå er det ca 1 uke igjen til det smeller på den musikalske arenaen igjen. Nå er det Brahms Requiem som skal fremføres med europas beste kordirigent ved roret; Juanjo Mena. Men selvfølgelig er det en hake ved det hele: VI KAN DET IKKE ENDA!
Egentlig burde jeg løpt rundt skrikende, men siden det er kveld og jeg respekterer nabofreden unngår jeg det. Men skal ærlig innrømme at jeg er ganske redd, for har prøvd alle metoder for å få faenskapet til å sitte, men det vil rett og slett ikke sette seg :( skikkelig stress.
Men intet som kan gjøres med det nå, får bare krysse det vi har, og synge det beste vi kan.
Forhåpentlig får vi det til. og det publikum ikke vet har de ikke vondt av.

Bortsett fra oppkommende dommedag, går det ganske bra med skriveprosjektet om opera. Veldig givende å skrive om denne kunstformen som kombinerer mine to lidenskaper; poesi og musikk. Kan det bli bedre enn dette?
I don't think so :p

Enda et år

Enda ett år har gått, og jeg føler meg ikke mer voksen av den grunn. Fylte 21. sist lørdag, og da bør man jo være voksen, eller?
Ihvertfall ble det minikalas på hybelen, med skikkelig kake og quiz. Men den skikkelige festen kommer den 27. da en stor bestanddel av mine venner skal dra meg ut i storbyjungelen (hihi)
ellers skjirver eg så blekket spruter på operaprosjektet mitt, må bare passe på at alt kommer ut i fortid.
Så har vi jo studiene som går sin skjeve gang, bare 2 måneder til eksamen, og lest altfor lite... jaja, får vel ta meg sammen snart.
Brahms Requiem går RETT TIL HELVETE! Det vil ikke sette seg i hjernebarken! Why??????
Uansett så sees det opera over en lav sko, og mine foreldre ga meg intet mindre enn 13 operaer i bursdagsgave :p
Blir man gal AV opera? Jeg vet at mange operaer har emd et galskapsaspekt, men det er vel naturlig.
Auf wiedersehn

St Patricks Day!

Her er en flott dag overstått, og jeg står fremdeles på mine bein, oppreist.
Det virker kanskje smårart at jeg, som er bergenser, ble med på feiringen av St Patricks Day, eller Paddys Day, som den også kalles.
Vel, grunnen var den at dette ville jeg ha med meg, koste hva det koste ville. Kan nok være skjønt enig i at det beste hadde vært å være i Dublin idag, de tar jo helt av. Men Bergen var ikke så ille, faktisk det var utrolig kult. Stakk over på Finnegans med en kompis, hvor jeg for første gang i mitt liv fikk smake et brygg som Irland er blitt viden kjent for, nemlig Guinness-ølet. Det var en magisk opplevelse.
Dette ølet er så mørkt at du såvidt kan skimte lys gjennom det, og så metter det. Fikk innabords 2 store glass, og det føltes som om jeg hadde spist middag.
På underholdningsplanet var det ingenting å si på den irske galskapen. Det ble både quiz og sekkepipeorkester på menyen.
Nå skal eg sove til neste forelesning, som er kl 1415 :D

En ny plan

Nå er kunstneren i meg våknet for alvor, og har begynt på et opera-prosjekt med en studievenninne. Vel, for å begynne med begynnelsen:
Fortalte historier fra operaen da jeg jobbet på SFO, og jeg så at barna faktisk var interessert i hva som fantes av opera. Da slo det meg at opera forvanskes til vanlig, slik at barn faller av og dermed ikke får muligheten til å skjønne hva dette handler om. Det handler kun om fremstilling, for hvis opera ble mer barnevennlig i måten den presenterte seg selv på, ville disse historiene bli like elsket som dem om Rødhette og ulven og Tornerose. For det er jo eventyr i ene eller andre formen, det som gjelder er å formidle dem på et språk som barn forstår.
Så nå er drømmene og tankene satt ut i livet, sammen med en studievenninne som tegner. Vi vil sammen lage en opera-eventyr-bok for barn, for vi synes de fortjener det i det virvaret av kulturelle inntrykk som råder nå til dags. Det blir en annerledes vinkling på opera, sett fra to unge, crazy studenters synspunkt.
Så får vi se hvor veien bringer oss. Vi kommer til å lære masse av dette og det er en sann glede å få lov til å arbeide med det som gleder meg mest; nemlig opera.

SE HVA SOM SKJER

Wagner-påvirkning

Hva gjør pompøse Wagner-toner med et "lite" uskyldig pikebarn? Det var mitt mål å finne ut av idag, som var satt av til å se "Mestersangerne fra Nürnberg" og filosofere over den i etterkant.
Wagner er ikke akkurat kjent for å være moderat i sitt uttrykk, men han velger da heller ikke alltid det letteste materialet.
Men tilbake til denne "lille" operaen. Handlingsmessig burde den ikke være vanskelig å følge med på, den har bare et fåtall viktige roller
Den det hele dreier seg rundt Veit Pogners datter Eva. Hun er meget vakker, og rett før den store sommerfesten skal arrangeres kommer den en fremmed adelsmann ved navn Walther von Stolzing til Nürnberg, og de to unge forelsker seg. Men det er en en hake ved det hele. Hennes far har lovet henne bort til den som vinner mestersangkonkurransen neste dag. Blant de som skal være med finner vi Sixtus Beckmesser, en skikkelig surpomp. Han er byens skriver, og tror at han er bedre enn alle andre. Blant de andre hovedrolleinnehaverne finner vi skomakeren Hans Sachs.
Han er den som står på utsiden og ser hendelsene an.
Den unge adelsmannen innser at den eneste måten han kan få sin hjertensskjær er ved å delta i konkurransen. Men det er noen haker i hans plan: Han kan ingenting om reglementet for konkurransen og hans syn på sang er ganske så frilyndt.
Hvordan skal han greie dette?
Han får en kjapp innføring i reglene, men da han skal prøves for mesterne, går det skeis.
Det er nemlig Beckmesser som står for markeringen av feil, og i hans ører er alt det som Walther forsøker grusomt. Walther feiler, blir skikkelig nedfor, for han vet at Beckmesser planlegger å være med i konkurransen om Evas hånd.
Kvelden før konkurransen sniker derfor Walther seg bort til Pogners hus hvor han møter Eva. De planlegger og rømme sammen, men blir avbrutt av nattevakten og Beckmesser, som er ankommet for å synge en serenade foran Evas vindu. Han blir flere ganger avbrutt av Sachs som banker på sko og synger så det runger i gaten. Folk våkner, og det bryter ut slagsmål i gaten.
Det er en skikkelig herlig sekvens, for Beckmesser får så hatten passer av David, som jobber hos Sachs. Han blir banket gul og blå...
Dagen etterpå er det konkurransen og Beckmesser kommer innom Sachs for å få justert skoene sine. På pulten hans finner han en nyskrevet sang, og tror dermed at Sachs kommer til å være med i konkuransen. Stemningen mellom dem har ikke vært god gjennom hele operaen, og dette hjelper ihvertfall ikke. Men det er jo ikke Sachs som har stått for ordene, det er Walther. Men det sier ikke Sachs til Beckmesser, og gir ham likegodt sangen som gave.
Når konkurransen så begynner husker ikke Beckmesser ordene og blir gjort til latter for hele byen. Walther får prøve seg, og siden han er kilden bak ordene, synger han dem med en overbevisning og kjærlighet, at han blir den utvalgte og får Eva.

Dette var en innspilling fra 2001 på The Metropolitan Opera. Den holdt på en tidsriktig fremstilling, som gjorde det lettere å forstå hvorfor ting ble gjort og sagt.
I de bærende rollene fant vi flere gamle travere på Wagner-banen. Karita Mattila spilte rollen som Eva på en måte som var meget overbevisende. Man trodde virkelig at hun var forelsket, og måten hun uttrykker seg på scenen er utrolig å se på. Øynene lyser, og man kan føle at dette er hennes hjemmebane. Jeg vil personlig si at det var sterke kort på alle hovedrollene, men gledet meg mest over James Morris som Sachs, meget jovialt spilt og René Pape som Pogner.
Selvom det var kanskje litt for mye å bite over fra min side, med tanke på at hele operaen varte i nærmere 4 og en halv time, så var det en flott estetisk og musikalsk opplevelse. De gangene koret var i aksjon, skjedde det med en overbevisning og sanglig glede du skal lete lenge etter for å finne noe tilsvarende. vil nok kanskje si at jeg begynte i riktig ende av Wagners univers, først med Den flygende Hollender, og nå dette.
Men frykter at eg må opparbeide en del kunnskap før jeg i det hele tatt skal drømme om å prøve meg på hans livsbverk; Ringsyklusen
Ved siden av Verdi er Wagner kanskje den mest ekstreme av de store operakomponistene. som tidligere påpekt, aldri en moderasjon, gikk alltid inn i arbeidet med sjel og legemet.
For når man hører Wagner-musikk skjelver jorden, og hjertet bevrer i det den gjenkjenner jordens sang. Derfor må man, menr jeg, alltid slappe av når man hører Wagner, for det fortjener han. Denne musikken er skrevet for å portrettere menneskets mest ekstreme følelser, og da bør det ikke bli gjort til noe mindre enn det er.

Takk for meg

Hva er opera? del II

Mange tror at operaen har frosset fast i en form, og at den dermed vil bli der for all tid. Men det er en stor feil å annta noe slikt.

Ingen operaer er like, de er like forskjellig som dem som ser dem. Alle har sine små særegne kjennetegn. Selvfølgelig er de skrevet i forskjellige tidsepoker, men også en enkelt opera kan bli tolket på hundrevis av måter. Den kan være pompøs, minimalistisk, tro til komponistens notater, tidsriktig eller modernisert. Selv innenfor en tolkning finnes det variasjoner. Selv om vi kanskje tror at alle forestillingene er helt like, så kan de ikke være det. Hvorfor ikke spør man kanskje?

Jo, fordi det er et menneskelig verk. Det er blitt påvirket av følelser, meninger, og alt det andre som skiller oss fra robotenes automatikk.

En operaproduksjon er som en levende organisme, den ånder og forteller om seg selv for alle som har viljen til å lytte.
Her forenes dikterkunsten med den vakre følgesvennen musikken, og deres "barn" greier fremdeles i 2009 å vekke liv i følelser som har vært frosset til is av vårt samfunns krav om effektivitet. Både poesien og musikken har den evnen, og når de slår sine krefter sammen, blir det en dynamittkombinasjon hvis de behandler hverandre med respekt og ydmykhet.
Med engang den ene parten tar over, på bekostning av den andre, smuldrer noe av magien bort.
Derfor er en opera alltid en vandring på knivseggen, i balansen mellom to sterke kunstarter

Hva er opera?

Hva er opera? Er det en utdatert kunstform, som er så forvirrende og gammeldags at kun den eldre, bemidlede delen av befolkningen får mulighet og nyter godt av det?
Nei, opera gjenspeiler samfunnet, om enn på en annerledes måte. Her finner man alle former for følelser som skaper et menneske; sjalusi, kjærlighet, glede, sorg og så videre.
Men operaen har lidd på veien mot dagens stilling, det har vært opp og nedturer, men den har alltid greid kunststykket å kunne tilpasse seg. Som kameleonen i jungelen, skifter operaen fremtoning i et samfunn som er i stadig bevegelse.
Mange tror at det står stille i valget av operaer som fremføres, at det er de sedvanlige mesterverkene som stadig stilles i søkelyset. For hvis man står på utsiden kan det nok virke slik, man ser ikke det nye, man velger å være selektiv i sitt syn.
Det er en stor tabbe, for operaproduksjonen i 2009 er en blomstrende geskjeft, bare man har øyne og ører oppe såklart...

Men greier opera å fenge selv idag? Eller må den stå tilbake for mer populære underholdningsformer? For den er en underholdningsform, selv om dens underholdning bruker en annen mal enn mange andre. Dens tilhengere vil nok si at den holder et høyere nivå enn foreksempel popmusikk, men jeg vil nok si at eg slik sammenligning er nytteløs. For selv om begge deler er musikk, følger de til en viss grad forskjellige regler og målsetninger.
Men for å svare på spørsmålet om operaens sjanse til å trekke nye tilhengere i den musikkjungelen som har oppstått de siste tiårene. Vil nok måtte trekke den konklusjonenat folk i min aldersgruppe har opparbeidet en del motforestillinger mot opera; det er enten for langt, for tørt, for kjedelig etc. Grunnene til dette kan være mye forskjellig, men som i alle andre kunstformer avhenger det ofte av førsteinntrykket. Hvis noe ikke tiltaler oss, er det stor sannsynlighet for at vi ikke vil vende tilbake til det.
Mange har nok begynt i feil ende, og gapt over for mye. Man begynner liksom ikke med Wagners Ringsyklus, den kan jo skremme fanden på flatmark...
Og det handler om kunnskap. Hvis man setter seg inn i synopsis, bakgrunn og kanskje prøver å høre på noe lettere av komponisten på forhånd, vil man sannsynligvis få en større glede av operaen som helhet, isteden for å sitte og stirre på klokken, ventende på at marerittet skal være over.
Dette handler om innstilling, og vilje til å lytte. Har det siste året virkelig fått opp både øyne og ører, og verdsetter opera på en annerledes måte nå enn tidligere.
Så noen tips fra en nybegynner i gamet:
*Begynn enkelt, det er ingen skam i det
*Sett deg inn i operaen, slik at du kan kjenne igjen elementer som arie, resitativ o.l Hvis du leser synopsiset er det lettere å følge med på handlingen selv om du ikke forstår språket det synges på
* Hør på kjente arier fra den operaen du skal på, så vet du litt på forhånd
*Hvis det er innføringsforedrag i forkant av operaen; GÅ PÅ DET!
*Og ikke minst: Prøv å legg igjen fordommene hjemme :)

Noen smakebiter:

Nattens dronning arie fra Tryllefløyten - Mozart
Voi che sapete fra Figaros Bryllup - Mozart
Brindisi fra La Traviata - Verdi
Va pensiero fra Nabukko - Verdi
Sentas Ballade Den flygende Hollender - Richard Wagner
La ci darem la mano fra Don Giovanni - Mozart
Le veau d'or fra Faust - Charles Gonoud
Largo al factotum fra Barbereren i Sevilla - Rossini

Lykkelig og utslitt

Burde egentlig skrevet dette så tett opp til begivenhetene som mulig, men det var kl 06 om morgenen og jeg var stuptrøtt. Hvorfor jeg var stuptrøtt skal jeg etterhvert komme frem til.
9. mars hadde jeg sett frem til leeenge, av den enkle grunn at Norges eneste helprofesjonelle kor kom til Bergen for å holde konsert for oss uvitende striler :p
Med andre ord, Den Norske Operas Kor skulle vise sine kunster.

Men; det var ukjent terreng for de aller fleste, for det var et romantisk repetoar som skulle vekke oss bergensere fra den tusenårige vintersøvnen. Og der kom de; Brahms, Schubert, Söderman og Grieg som perler på en snor.

Det første som ble servert oss var Johannes Brahms "Kvartett, op. 92"
Dette var en styrkeprøve for koret, for den eneste hjelpen de hadde var et klaver, og når man er vant til å trøkke til, kan et pianissimo være vanskelig å oppnå slik at klaveret også kommer til sin rett.
Kvartetten bestod av noen nydelige sanger med følgende titler:
*O Schöne Nacht
*Spätherbst
*Abendlied
*Warum

Koret kom fra oppgaven med livet i behold, men styrkeforholdet talte ikke i deres favør.
Ville det gå bedre når de bega seg ut i Schuberts magiske landskap?
Det virket slik, for der fikk de litt mer musikalsk motstand fra dem som akkompagnerte dem, først en strykerkvartett med kontrabass, cello og to bratsjer, så en hornkvartett, begge fra BFO.
Det første som skulle uttrykkes var "Nachthelle" som har en fascinerende oppbygning i balansen mellom solist og et responderende kor. Satt som fjetret, for her beviste koret sitt ry som et godt kor og understreket dette i det som Schubert er så kjent for, nemlig maling av teksten gjennom melodiene.
Denne avdelingen bestod av intet mindre enn 4 ulike Schubertstykker, som alle utfordret korets presisjon og uttrykk:

*Nachthelle
*Ständchen
*Gesang der Geister über den Wassern
*Nachtgesang im Walde

Det fascinerende med den 3. sangen (Gesang über den Wassern) var dens likhet i stemning med et av mine favoritt Schubert-stykker, nemlig "Der Tod und das Madchen"
Det ligger hele tiden i moll, men likevel så skimtes der et håp i musikkens gang. Som om mennesket endelig har slått seg til ro med dødens evige tilstedeværelse.
Men tilbake til den herlige konserten. Både herrene og damene fikk bryne seg etter tur, og da denne biten med Schubert var overstått, kunne herrene få en velfortjent pause, mens damene ga seg i kast med enda mer pompøst Brahms-materiale: "Vier Gesänge op 17"
Og skal jammen si at den romantiske tidsepokens diktere virkelig tømte seg fullstendig, for mer svulstige høytravende tekster skal du lete lenge etter:

Es tönt ein voller Harfenklang (i norsk oversettelse):
Der toner en fyldig harpeklang, svulmende av kjærlighet og lengsel.
Den går dypt og fryktsomt til hjertet, og får øynene til å flomme over.
Bare renn, tårer; bare slå, og skjelv.
Kjærlighet og lykke er lagt i grav, og livet er forspilt.

Greide damekoret å formidle det ekstrem-romantiske budskapet som lå i disse tekstene og musikken? Til en viss grad, men diksjonen kunne på enkelte punkter vært bedre, for selv om musikken er vakker, så må ikke teksten lide på grunn av det.
Dette var hva damene sang:
*Es tönt ein voller Harfenklang
*Lied von Shakespeare
*Der Gärtner
*Gesang aus Fingal
Sistnevnte gikk rett til hjertet på undertegnede, for teksten ble uttrykt med en slik smertefull troverdighet - "Gråt ved klippen med den brusende vind, gråt o jomfru av Inistore"

Så kom turen til noe litt mer hjemlig, vel svenskt:
August Söderman
Denne komponisten er kanskje ikke så kjent for de aller fleste idag, men han er virkelig verdt en lytterunde. Tekstene var kanskje mer hjemmekjære med tanke på at det var Bjørnstjerne Bjørnson som skrev dem. Dette virket det som koret følte seg sikre på, og det kom til uttrykk i fremførelsen.
"Fem körvisor" av Söderman bestod av:
*Ternernes sang
*Kåres sang
*Bryllupsvise
*I ungdomen
*Lokkeleg - med en kjær og kjent barneregle fra min barndom..:

Kom bukken til gutten,
kom kalven til mor,
kom mjauende katten i snehvide skor,
kom andunger gule,
kom frem i fra skjulet,
kom kyllinger små,
som nesten kan gå,
kom duerne mine med fjædrene fine,
se, græsset er vådt, men solen gør godt,
og tidlig, tidlig er det på sommer'n
men rop på høsten, så kommer'n.

Nå var roen senket seg, og det samme var skuldrene. Undertegnede, med moder koste seg glugg ihjel, diksjonen satt som støpt og tonene og linjene fløt perfekt.
Men var dette konsertens høydepunkt?
Langt ifra, for nå gikk det bare bedre og bedre. Koret koste seg og stemningen steg enda et hakk da hjemmebanens komponist; Edvard Grieg ble representert med to nydelige tolkninger av
"Ved Rondane", for damekor og "Landkjenning" for herrekor med solist.
Det siste nummeret passet koret perfekt, for her skulle det formidles stor glede og skjønnhet.
Stykket het Mirjams Siegesgesang (følgende klipp er delt i 4: 1, 2, 3 og 4)
Her blomstret koret virkelig, de nærmest glødet av glede. Dette smittet over på publikum som etter stykkets slutt ikke kunne styre sin entusiasme. Det ble stående applaus, og til alles glede hadde koret et lite ess i ermet i form av et acapella ekstranummer: "Våren" av Grieg. Det er hva jeg kaller magi. Så sårbart og vart trodde jeg aldri at et slikt kor skulle prestere. Men mine fordommer har forsvunnet som dugg for solen og retter en stor takk til hele koret med dirigent; Steffen Kammler, for en fantastisk musikalsk opplevelse.

---------------------------------------------------------------------------------------
Men natten var ung og det faktum at det var mandag, var det ingen som brydde seg om.
Ruslet bort på Logen hvor eg hadde avtalt med den ene bassen (Øystein Skre) at vi skulle møtes. Og jammen min hatt traff jeg ikke en hel bråte med bohemer der. Det ble mimring og mye latter, og etterhvert kom det en hel gjeng med operasangere. Det viste seg at en i koret også drev på med bluegrass ved siden av og skulle ha et gig/jam på Vamoose. Så da tiden var moden, ruslet det lystige laget i relativ rett linje fra Logen til Vamoose, hvor stemningen var høy.
Og dette bandet var helt ubeskrivelig kult. Så kunstneren i meg våknet til liv, og satte meg ved baren og begynte å skrive. Det bare flommet over, utrolig gøy

Flaskens bunn er usynlig,
bortenfor horisontens flammende linje.
Og du vakler ut i nattens kulde, med blussende kinn,
lykkelig uvitende om at den nye dagen er på vei
Dette er sann lykke...

Etterhvert gikk det opp for barkeeperen at han hadde et operakor på besøk, så i et forsøk på å få dem til å synge, utsatte han gjestene for litt opera. Ikke hvilken som helst opera:
Tryllefløyten
Dette medførte en kraftig reaksjon fra min side, siden dette kunne jeg (på norsk) etter å ha blitt utsatt for det siden den gang skolen fremførte det (2004). Så dermed ble det sang av full hals, og mye latter.
Men natten var ikke over, og regnet vekket oss fra dvalen. Folk var åpen for mer gøy, men kl var passert 03. Dermed stod Øystein frem som den gode samaritan og inviterte rubb og rake på nachspiel på hans rom på hotell Terminus. Flaks at rommet var laangt fra alle de andre gjestene, for det ble en del synging, både folkemusikk, traveling strawberries og mer klassiske saker, som Vagabond fra Vaughan Williams sangsyklus "Song of travel"
Bassenes brumming ble mottatt med stor takk og en del knising fra de tilstedeværende pikene.

Tok en tur på gangen for å sjekke akustikken (meget god) og satt der og sang Lascia chi'o pianga.
Tilfeldigvis stod døren inn til Øysteins rom på gløtt, så folk hørte det...
Så da jeg kom inn igjen, kommenterte Øystein det, og de ordene har jeg gjemt dypt i mitt hjerte, for det var meget varmende ord (Takk øystein)
Etterhvert ruslet folk hvert til sitt, og de siste (meg inkludert) kom seg ikke avgårde før kl nærmet seg 06. Da var det å stupe i seng og håpe på noen få timer med drømmeløs søvn.
Så nå vil jeg bare takke alle involverte for en flott konsert, og en flott aften

En ny terrorbølge på vei?

I de siste årene har det vært ro og fred i Nord Irland. Ja, man kan si at freden har vært skjør, men den har holdt.
Men vil den holde nå?
På lørdag 7. mars ble en militærbase i Antrim utsatt for angrep, regelret terrorangrep, hvor 2 britiske soldater mistet livet. Dagen etter tok grupperingen Real IRA på seg skylden for angrepet.
Vil dette være en trigger til et nytt mayhem i Nord-Irland, som gjennom hele 1900-tallet var plaget med angrep fra mer eller mindre kjente fløyer og grupperinger. Det eskalerte sterkt under "The Troubles" på slutten av 60-tallet.
Så det er forståelig at frykten for at problemene, som hadde blitt godt begravd av begge sider, skulle bluse opp igjen. Alle parter svelget kameler under fredsprosessen i 1998, må alle de årene med slit bli ødelagt av noen små "brats"?
Listen til venstre viser antallet drepte fra slutten av 60-tallet frem til fredsavtalen i 1998. Ganske skremmende....

Helgens angrep kan du lese om her

og her

Noen favoritter... fra operaen

Gerald Finley

Pavarotti

Bryn Terfel

Anna Netrebko

Roberto Alagna

Jose Carreras

Sulten på mer...opera!

Hoppsasa
Her går over stokk og stein kunstnerisk. Har fått fullstendig operadilla, så det eneste jeg ser på for tiden er opera på DVD som hovedbiblioteket har en del av. De siste to ukene har jeg fått sett "Salome" av Richard Strauss, "Falstaff" av Giuseppe Verdi, "Die Fledermaus" av Johann Strauss, "Cosi fan Tutte" av Mozart og "La Traviata" av Giuseppe Verdi. Med andre ord har det blitt mye forskjellige kunstneriske uttrykk, både sanglig og scenisk. Bryn Terfel som Falstaff var helt utrolig, nesten ugjenkjennbar. La Traviata med sin enkle koreografi gjorde også inntrykk, med Anna Netrebko i rollen som Violetta.

Så ønskene for oppkommende fødselsdag: OPERA

En takk til Oddbjørn

Takk for toner, takk for ord
at du var blant oss på denne jord.
Dine gester, dine smil
lot oss aldri være i tvil
at kunsten var livet, og livet; kunst.

Du viste oss veien mot scenen hen
du var for alle som en kjær venn.
Du er ei borte i hjertene våre
selv om du er kald og stiv på en båre.

Ditt lys det sluknet dessverre så fort
og livet ditt ble så altfor kort
men glemt blir du ikke, vår kjæreste venn
hvem vet, kanskje så møtes vi engang igjen

Takes two to tango

You can haunt any house by yourself
Be a man or a mouse by yourself
You can act like a king on a throne
There are lots of things that you can do alone

But it takes two to tango two to tango
Two to really get the feeling of romance
Two to tango two to tango do the dance of love

You can sail on a ship by yourself
Take a nap or nip by yourself
You can get into debt on your own
There are lots of things that you can do alone

But it takes …………..

You can get very old by yourself
Catch a fish or a cold by yourself
Dig a ditch or strike it rich all by yourself
There are lots of things that you can do alone

But it takes ……

You can fight like a champ by yourself
You can lick any stamp by yourself
You can be very brave on the phone
There are lots of things that you can do alone

But it takes …………….

It Takes two, I say two
Darling it always takes two
I’m with you