Det optimale melodramaet

Flott oppsetning av Puccinis La Bohème

Det er ikke rart at Puccinis La Bohème er blitt en av de mest populære operaene i verden. Den har jo alt som skal til. Sang, dans, festlige opptrinn og komiske figurer. Flott musikk, store, melodiøse arier. Og midt i all lystigheten en tragisk historie om den fattige dikteren Rodolfo og den fattige sypiken Mimì: De forelsker seg, de skilles, de gjenforenes, men for sent - hun dør av tuberkulose. La Bohème er det optimale melodramaet.

Mange gode krefter var involvert da operaen ble satt opp i Korskirken i 2007. Det ble en dundrende suksess med overskudd til Kirkens Bymisjon. Nå er det igjen tid til La Bohème. Og mon ikke det også blir jackpot denne gangen? For den særlige sprelske blandingen av profesjonelle og amatører skaper liv og røre i kirkerommet og får melodramaet til å sveve. Man kjeder seg ikke et øyeblikk.

Og så får vi demonstrert at Puccinis partitur tåler å bli skåret helt inn til beinet. Dirigenten Espen Selvik har bare tyve musikere med seg, gjemt bort i et hjørne av kirkerommet, og selvsagt kan de ikke produsere den musikalske tyngden vi er vant fra oppsetninger med fullt symfoniorkester. Men likevel er klangen umiskjennelig Puccini. Og i det kammermusikalske formatet kommer mange fine detaljer frem som vanligvis drukner i fet strykerklang.

Hva forestillingen mangler i musikalsk fylde, veies opp av det store sceniske uttrykket i andre akt da regissøren Helge Jordal fyller kirkerommet til bristepunktet med barn og voksne, med kor og statister og kjempedukker og så mange visuelle gags at det er vanskelig å bevare roen og overblikket. Og så er det selvsagt sangerne. Mye avhenger av hvem som synger det elskende paret, og her har denne forestillingen to sterke kort. Sopranen Veslemøy Fluge Berg synger Mimì med stor, strålende stemme og smeller til med fullt musikalsk og emosjonelt trøkk i høyeste partiene.

Harald Bjørkøys som synger Rodolfo, gir henne godt motspill underveis i de berømte duettene. Rollen hans er eksponert gjennom hele forestillingen, og det er forståelig at han av og til økonomiserer med kreftene for å stå distansen. Men kunne kanskje likevel ha ønsket at han hadde hvilt litt lengre på den høye C i «Che gelida manina». Blant de øvrige sangerne merket vi oss spesielt Marianne Juvik Sæbø som sang og spilte en skarp, frisk Musetta. Og kanskje mest imponerende var bassen Øystein Skre i en både stemmemessig og scenisk overbevisende fremstilling av Colline.

Det var latter, det var tårer, det var show og melodrama for alle pengene. Og i tillegg var det kort gjesteopptreden av Nordnes Bataljon. Dette må visst bli suksess.

PETER LARSEN