Alle gode ting er... 4?

Heisan og hoppsann.
Gårsdagens forestilling var i mine, og mange andres øyne den beste til nå. Folk hadde en indre ro når de stod på scenen, og dette ga rom for mer spill og mer ablegøyer i scenebildet. Solistene glitrer mer og mer for hver gang vi hører dem, så det kan bli riktig så interessant å se om vi greier å toppe denne forestillingen på torsdag. Tore Johannesen var tilbake, til alles glede og lettelse. Og det må sies at det han presterte igår både scenisk og sangmessig, var langt over min fatteevne. Bare det at han kom tilbake etter influensa OG 40 i feber, kan få oss til å trekke paralleller til den kjente sitatet til Livingston:
Ryktene om min død er sterkt overdrevne Kirken var fullstappet, og stemningen var der til å ta og føle på. Dirigenten var på hugget hele tiden, viste oss veien gjennom kupert musikalsk terreng med den største ro og selvfølgelighet.
De andre solistene må berømmes, fakter og sang gikk hånd i hånd i skjønn forening gjennom hele operaen. Nerven var der, ikke et eneste øyeblikk ut en gest, et ord. Og man tror mer og mer på dem. Schaunard opptrer med den største selvfølgelighet som stykkets danseløve, og her triller tårene og det er rett før latterkrampen tar oss. For det er gjennomført, til fingerspissene. Colline står heller ikke tilbake på dansegulvet i 4. akt, og hans vitale forsøk på ballett er fantastisk. Vel, ballett. Man kan kanskje si at det ligner mer en krysning mellom fugledansen og eurytmi (merkelig steinersk danseform).
3. akt var Tore Johannesen i sitt ess. Han spilte med en slik nerve og overbevisning, at man skulle nesten tro at han var stått opp fra de døde. Det er bare å gi seg ende over. Mimi's frykt for døden og kjærligheten til Rodolfo kan få et ishjerte til å smelte, og den intensiteten som opparbeides mellom Harald Bjørkøy og Veslemøy Fluge Berg gjennom stykkets gang, er med på å gjøre slutten til den mest overbevisende og rørende slutten jeg (og sikkert mange andre) har sett på en operascene.