Et tegn?

Det var en regnfull dag, og jeg hadde intet annet på timeplanen enn en sangtime. Men dagen viste seg å fylles med det ene tegnet fra oven etter det andre. Kanskje en eller annen ertelysten gud oppi det blå ville lage litt bøll for meg, hvem vet? Uansett, jeg satt i mine egne tanker, stirrende ut på regnet som sildret nedover bussruten. Plutselig legger jeg merke til en enslig sjel på busstoppet på Minde, litt forkommet, men i fullt firsprang for å rekke akkurat min buss. Og det viser seg å være en nær venn. HALLO!? Hva er sjansene for det liksom?
Men tegnene var ikke over, for neste stopp på ferden var kulturskolens lokaler i Strømgaten, hvor stillheten rådet enn så lenge. Jeg gikk rundt i min egne, irske verden, nynnende på Foggy Dew og andre passende rebellsanger. Da det endelig ble min tur til å synge, hadde jeg en allerede god magefølelse, og den ble enda bedre etterhvert som timen skred frem. Jeg fikk frem den lidelsen og kjærligheten de som kjempet for Irlands frihet i påskedagene i 1916 følte.
Det er dette jeg streber etter som sanger og kunstner, å videreformidle melodi og tekst slik at tilhørerne blir rørt av hva jeg har å fortelle.
Og tilslutt gikk jeg til innkjøp av en Irlandsguide; et nytt innfall.

Hvis ikke dette kan kalles tegn så vet ikke jeg... får bare pakke sekken og sette kursen vestover til The Emerald Isle :)