1845-1852

Irland har alltid vært en jordbruksnasjon, det er ikke å komme bort fra. Men de har ikke akkurat blitt behandlet veldig bra opp igjennom årene med engelsk overherredømme. Deres rettigheter har blitt tråkket ned i sølen, ja de hadde INGEN rettigheter. Fordrevet fra gård og grunn slik at noen engelske pamper kunne ta den beste jorden. Den irske befolkningen ble presset opp i et hjørne, uten sjanse til å ta igjen. Og det var alt annet enn lett å overleve. Jorden på vestkysten var skrinn og mange kunne kun dyrke poteter. Dermed var katastrofen et faktum da potethøsten sviktet totalt i 1845. Det var ikke bare mangel på poteter som kunne spises, men og settepoteter. Regjeringen i London løftet såvidt på øyelokket, hva er vel noen tusen irer fra eller til? Og da de endelig innså hvilken grusom hendelse som utviklet seg rett foran øynene deres, var det for sent.
Mellom 1845 og 1852 hadde befolkningen sunket med ekstreme 25%, og de som ikke døde av sult reiste over havet til det "lovede land"; Amerika.
Er det egentlig noe rart at irene hater England? Jeg bare spør...

Fremdeles har ikke Irland kommet seg helt etter hva som ble en milepæl i irsk historie. Før hungersnøden bodde det ca 8,1 mill. på The Emerald Isle. Selv når det verste var over, pakket folk sammen det lille de eide og søkte lykken andre steder; USA, Canada og Australia. Det var først i 2006 at befolkningen igjen var stabilisert på vestkysten, og idag bor det 4,3 mill i Republikken Eire. Vil de noen gang nå tilbake til gammel storhet? Det får bli et annet kapittel.

Det øverste bildet (fra nord-Irland) forteller litt om hvordan irene ser på britenes rolle, og skyld oppi det hele. Når de trekker sammenligninger med Holocaust, sier det noe om hvor sterkt historien sitter i den irske kulturen. Debatten "hvem har skylden" er fremdeles særdeles opphetet og reell.

By a lonely prison wall
I heard a young girl calling
Micheal they are taking you away
For you stole Trevelyn's corn
So the young might see the morn.
Now a prison ship lies waiting in the bay

Dette er et vers fra sangen "The fields of Athenry", og man får en viss idé om hvordan forholdene var. Og vi må ikke glemme å fortelle irenes historie til den oppvoksende slekt, for hva de gikk gjennom må ikke gå i glemmeboken