Velfungerende og barokk

Nå har jeg endelig sett min første barokk-opera; "Theodora" av Händel. Og hvilken opplevelse!
Men jeg skal ta det hele fra begynnelsen.
Etter at den første bølgen av opera-galskap hadde lagt seg rett før eksamen, ble det svært stille på den fronten, jeg hadde rett og slett fått overdose. Sakte men sikkert kom jeg meg, og begynte å se etter en ny operautfordring. Tilslutt kom jeg til konklusjonen at både Verdi og Wagner fikk vente, nå var det barokken sin tur. Ofte blir den glemt og bortgjemt innimellom alle de store, massive titlene som alle kjenner. Men den har og sin rett på rampelyset, og det første møtet med denne kunstformen var svært flott.

I korte trekk dreier Theodora seg om de kristnes kamp mot overmakten; Romerriket. På den ene siden finner vi Didymus, som er en romersk livvakt. Han møter Theodora, som leder en liten gruppe kristne i Antiokia, konverterer og faller for henne. Men det er et stort problem. Valens, som er stadtholder i Antiokia, utsteder en rettskjennelse, hvor det står at alle dem som ikke ofrer til gudinnene Venus og Flora, vil lide fryktelige pinsler. De kristne vil jo ikke dette, så Theodora blir brakt til Venus tempel, hvor hun må prostituere seg. Men Didymus greier ikke å stå på sidelinjen. Han sniker seg inn, og bytter klær med Theodora, slik at hun kan rømme.
Han blir dømt til døden for sin forbrytelse, men Theodora kan ikke leve uten sin elskede, så de går i døden sammen.

Händel har i denne operaen virkelig tatt for seg en sterk historie, og maler godt de forskjellige personlighetene og deres tanker gjennom musikken. Det er ikke mangel på svulstige uttrykk, men det blir likevel plass til det helt enkle. Dermed blir det hele svært troverdig, og undertegnede merker flere ganger en liten tåre i øyekroken. Dette er et godt bevis på at dem som synger, musikken og teksten, alt stemmer overens.

Når det kommer til denne versjonen, ble jeg møtt av et enkelt scenebildet, med noen få stoler og helt enkle kulisser. Historien var overført fra Antiokia i det 4. århundre til dagens Amerika, og det fungerte overraskende godt. Til alle tider har det vært mennesker, grupper, som er blitt diskriminert på grunnlag av tro og overbevisning.
Dawn Upshaw som den oppofrende Theodora var et meget godt valg, for hun tilførte karakteren en slik sårbarhet, men likevel styrke, som forsterket inntrykket jeg satt igjen med: denne kvinnen tror virkelig. Stemmen hennes er perfekt for denne oppgaven, og hun er en svært god formidler av tekst og melodi.
Som Didymus fant vi ingen ringere enn David Daniels, og denne mannen overrasker meg til stadighet, for dette var virkelig et høydepunkt. Her var både trass, kjærlighet, tro og en viljestyrke ulikt noe annet jeg har sett på en operascene. Denne mannen kan kunsten og formidle gjennom blikket, og det gir fremførelsen et ekstra trumf på hånden. Slike ting er med på å forandre en forestilling fra god til magisk. Han unngår og å angripe sine toner, og serverer dem dermed på sølvfat for uvante ører.
Den neste som bør nevnes er Richard Croft i rollen som Didymus venn Septimius. Jeg hadde aldri tidligere hørt en eneste tone fra denne tenoren, men for en positiv overraskelse. Her satt toneløpene, som Händel (og barokken) er så kjent for, som støpt. Det var tydelig og klart, og mannen har og et stort skuespillertalent. Han rives mellom vennskapet til Didymus og sin plikt som romersk vakt. Han er kanskje en regelrytter, men likevel et menneske.

Hvis jeg kunne trekke frem et øyeblikk i operaen (noe som er ekstremt vanskelig med en slik god produksjon som dette), står det mellom scenen i Venus tempel, hvor Didymus hører sin kjæres skrik og lidelse, men ikke kan gjøre noe. Hjerteskjærende og rått. I Peter Sellars hender har denne scenen blitt svært sterk, for det er hva man ikke ser, men kun hører som går mest inn på en


Den andre scenen som er verdt å merke seg er sluttscenen hvor Didymus og Theodora går i døden for hverandre. I Peter Sellers produksjon fungerer denne ekstremt godt, for de dødsdømte får en "human" død, giftinjeksjon. Atter en gang springer tårene frem i mine øyne, for dette er sårbart og svært vakkert


Dette har vært en stor musikalsk opplevelse, og håper på flere slike i fremtiden.

Takk for meg