En liten oppdagelse

Her om dagen ramlet jeg over et stykke jeg holder veldig kjært, nemlig "Finalen" fra Dyrenes Karneval. Jeg hadde aldri hørt hele verket, skrevet av Saint-Säens og puttet i en skuff fordi han mente at verket kom til å rasere hans gode navn og rykte. Til min glede fant jeg hele verket på youtube, fra en konsert i Dubrovnik hvor Julian Rachlin var musikalsk leder og Roger Moore leste et lite dikt foran hver av de forskjellige stykkene, som alle portretterte forskjellige dyr. Etter en gjennomhøring hadde jeg falt fullstendig for et stykke kalt "Fossilene". Og hvis man hører godt etter, dukker det kanskje opp noen kjente toner...

Tilbakevendende galskap

Yess! Spillegleden er tilbake, og jeg snakker ikke om sang, men den altfor lenge forsømte fiolinen min. Jeg vet, det finnes ingen god unnskyldning for denne forglemmelsen *stiller meg i skammekroken*
Ihvertfall er saken at jeg har funnet noen gamle favorittnoter som jeg spilte for mange herrens år siden i FUS (Fana Unge Strykere). Der lå de, svart på hvitt, og ventet på å bli spilt. Det aller meste var reels og jigs, men innemellom Drowsy Maggie og Lord Macdonalds reel, fant jeg utrolig nok en note jeg ikke har spilt på vel 7 år; Cripple Creek. Men med en gang jeg satte igang, merket jeg at tonene satt i fingrene, det eneste jeg måtte gjøre var å slippe dem løs.
Og dermed var det gjort, jeg var atter en gang hekta på mitt bi-instrument. Så denne sommeren skal jeg spille til jeg blir blå i trynet og fingrene blør, for dette var rågøy. Trodde ikke pugging skulle være så gøy...

The mad hatter....

This gonna be good....

Fritiof i Arkadien

På Colla Bellas höjd där geten skuttar
och glesa furor skugga ginst och sand,
där finns en grön oas, en äng som sluttar
ner mot en vindal och en palmklädd strand.
Där ser man Corsica i siktigt väder
och provencalska bergens blåa bård.
Där doftar kaprifolium och fläder,
där kan man vandra ostörd utan kläder,
långt ner i dalen ligger närmsta gård.

Där kom jag glad och naken mitt på dagen,
en pilgrim från det fjärran Göteborg.
Jag bar en krans av fikonlöv kring magen
och ost och bröd och lantvin i en korg.
Det var en härlig dag! Jag hade turen
att höra näktergalens ljuva röst.
Jag kände mig som fågeln släppt ur buren,
jag var på väg tillbaka till naturen,
jag ville vila mig vid jordens bröst.

Ja, där gick getterna och där gick fåren
som vita moln på ängens klorofyll
och näktergalen sjöng i björnbärssnåren
och själv var jag en del av min idyll.
Jag gjorde utav fikonlöv en bricka
och lade upp min mat, drog upp mitt vin.
Jag satte mig i gräset för att dricka.
Då fick jag plötsligt se en naken flicka,
som kom emot mig med en glättig min.

Jag har då aldrig nånsin sett på maken!
Hon kom och ställde sig helt tätt intill,
men innan jag hann tänka rätt på saken,
så fick jag plötsligt se två flickor till.
De skrattade och jazzade på ängen
och sjöng: "Oh, happy days are here again!"
Sen högg de mig och ropte: "Opp ur sängen!"
Jag tappa mina fikonlöv i svängen
och flickorna försvann bland skogens trän.

På aftonen när jag kom ner till staden,
då mötte jag dem åter alla tre
i vita klänningar på promenaden,
de skönaste tre gracer man kan se.
Den ena tog mig genast käckt i handen
och sa: "I'm leaving on an early train".
Där gick vi under palmerna på stranden
och pratade och ritade i sanden
och sjöng: "Oh, happy days are here again!"

"Jag är från San Fransisco", sa den sköna
"och därför klättrar jag så bra i berg! -
Jag dansar gärna naken i det gröna,
jag älskar så naturens form och färg!
Ja, i Amerika har vi friska vanor -
här i Europa är man mer mondän!
Men, darling, vi har ändå samma anor!
Oh, låt oss aldrig vandra skilda banor!
Oh, darling, happy days are here again!"

Velfungerende og barokk

Nå har jeg endelig sett min første barokk-opera; "Theodora" av Händel. Og hvilken opplevelse!
Men jeg skal ta det hele fra begynnelsen.
Etter at den første bølgen av opera-galskap hadde lagt seg rett før eksamen, ble det svært stille på den fronten, jeg hadde rett og slett fått overdose. Sakte men sikkert kom jeg meg, og begynte å se etter en ny operautfordring. Tilslutt kom jeg til konklusjonen at både Verdi og Wagner fikk vente, nå var det barokken sin tur. Ofte blir den glemt og bortgjemt innimellom alle de store, massive titlene som alle kjenner. Men den har og sin rett på rampelyset, og det første møtet med denne kunstformen var svært flott.

I korte trekk dreier Theodora seg om de kristnes kamp mot overmakten; Romerriket. På den ene siden finner vi Didymus, som er en romersk livvakt. Han møter Theodora, som leder en liten gruppe kristne i Antiokia, konverterer og faller for henne. Men det er et stort problem. Valens, som er stadtholder i Antiokia, utsteder en rettskjennelse, hvor det står at alle dem som ikke ofrer til gudinnene Venus og Flora, vil lide fryktelige pinsler. De kristne vil jo ikke dette, så Theodora blir brakt til Venus tempel, hvor hun må prostituere seg. Men Didymus greier ikke å stå på sidelinjen. Han sniker seg inn, og bytter klær med Theodora, slik at hun kan rømme.
Han blir dømt til døden for sin forbrytelse, men Theodora kan ikke leve uten sin elskede, så de går i døden sammen.

Händel har i denne operaen virkelig tatt for seg en sterk historie, og maler godt de forskjellige personlighetene og deres tanker gjennom musikken. Det er ikke mangel på svulstige uttrykk, men det blir likevel plass til det helt enkle. Dermed blir det hele svært troverdig, og undertegnede merker flere ganger en liten tåre i øyekroken. Dette er et godt bevis på at dem som synger, musikken og teksten, alt stemmer overens.

Når det kommer til denne versjonen, ble jeg møtt av et enkelt scenebildet, med noen få stoler og helt enkle kulisser. Historien var overført fra Antiokia i det 4. århundre til dagens Amerika, og det fungerte overraskende godt. Til alle tider har det vært mennesker, grupper, som er blitt diskriminert på grunnlag av tro og overbevisning.
Dawn Upshaw som den oppofrende Theodora var et meget godt valg, for hun tilførte karakteren en slik sårbarhet, men likevel styrke, som forsterket inntrykket jeg satt igjen med: denne kvinnen tror virkelig. Stemmen hennes er perfekt for denne oppgaven, og hun er en svært god formidler av tekst og melodi.
Som Didymus fant vi ingen ringere enn David Daniels, og denne mannen overrasker meg til stadighet, for dette var virkelig et høydepunkt. Her var både trass, kjærlighet, tro og en viljestyrke ulikt noe annet jeg har sett på en operascene. Denne mannen kan kunsten og formidle gjennom blikket, og det gir fremførelsen et ekstra trumf på hånden. Slike ting er med på å forandre en forestilling fra god til magisk. Han unngår og å angripe sine toner, og serverer dem dermed på sølvfat for uvante ører.
Den neste som bør nevnes er Richard Croft i rollen som Didymus venn Septimius. Jeg hadde aldri tidligere hørt en eneste tone fra denne tenoren, men for en positiv overraskelse. Her satt toneløpene, som Händel (og barokken) er så kjent for, som støpt. Det var tydelig og klart, og mannen har og et stort skuespillertalent. Han rives mellom vennskapet til Didymus og sin plikt som romersk vakt. Han er kanskje en regelrytter, men likevel et menneske.

Hvis jeg kunne trekke frem et øyeblikk i operaen (noe som er ekstremt vanskelig med en slik god produksjon som dette), står det mellom scenen i Venus tempel, hvor Didymus hører sin kjæres skrik og lidelse, men ikke kan gjøre noe. Hjerteskjærende og rått. I Peter Sellars hender har denne scenen blitt svært sterk, for det er hva man ikke ser, men kun hører som går mest inn på en


Den andre scenen som er verdt å merke seg er sluttscenen hvor Didymus og Theodora går i døden for hverandre. I Peter Sellers produksjon fungerer denne ekstremt godt, for de dødsdømte får en "human" død, giftinjeksjon. Atter en gang springer tårene frem i mine øyne, for dette er sårbart og svært vakkert


Dette har vært en stor musikalsk opplevelse, og håper på flere slike i fremtiden.

Takk for meg

Soon...

Well, it's been a while since last time I wrote anything on my blog. But there's a reason for that you see: I've simply forgot it....

The weather here in Bergen is behaving very strange these days, changing between sun and rain ALL THE DAY. Somebody told me that it is just the way things should be here in Bergen, never constant. Nothing to do about that...

After I came home from Asker (which was wonderful by the way), I had to get the Requiem by Brahms back into my head, because BFK is going to perform it on sunday 21. in Nordheimsund Church. And it is hard to sing, both vocally and physically. But am I complaining? NO!

I've also got my grades for this semester, in American and Irish History. Passed them both with no problem, got C's on both! Happy now.

Here in my little world, filled with books of ancient wisdom, lots of opera and some gamalost, life is not so bad at the moment. I've finished Harry Potter, and chased him with a broomstick out of my head. Never more! So now I'm reading "Justine" by Marquis de Sade
(yeah, you know the guy... sadism is named after him....) The book is very strange, but still fascinating. Hoping to read some other disturbing books during my summervacation, Bjørnebo and Freud. You would probably say that my mind is twisted that like these kind of books. But I need a challenge, and this is where I'll find it.

So now the summer is coming, and I can look forward to next semester without worrying to much. And next March, I'm going back to Oslo to watch Tannhäuser, on my birthday! Cannot wait...

En liten bit... så er man hekta

Ja, så var den langhelgen overstått, og det kan oppsummeres med ett ord: FANTASTISK
Og ett av de mange høydepunktene var fredagens konsert med Moving Day; en bluegrassband bestående av en "gal" gjeng på 5 menn som trakterer banjo(Paul Kirby), gitar(Arild Hammerø), mandolin(Hallvar Djupvik), fele(Øystein Imsen) og kontrabass (Frank Runar Gansmo. Og de spiller med en slik livslyst og overbevisning at man kan ikke annet enn å trampe takten og smile bredt. Musikken jager bort alle mørke tanker og er fantastisk medisin for sjelen.
Så denne konserten fant sted i M3, hvor undertegnede også fikk sin nødvendige dose med Guinness. Og bedre kombinasjon skal man lete lenge etter, for etter 3 timer som gikk altfor fort, befant jeg meg i en musikalsk lykkerus, hinsides alle andre :)
Og mens jeg satt der og hørte på dette, kom dikterinspirasjonen snikende. Og resultatet ble dette:

Taktfast

5 menn i taktfast følge
dansende instrumenter,
kjemper som ville dyr,
temmet,
brølende i stillheten
En to tre...

Fiolinen flerrer
den stillhet som en gang var
og vekker piken,
halvsovende ved baren.
Seige toner,
minner om forgangne tider,
lett iblandet en whiskeydryppende fremtid.

Her finner du mer om Moving Day

Siste nytt fra Asker

Hei og hopp
Ankom denne lille solpletten Klokkerjordet sent torsdag kveld, etter en togtur som hadde vart i 7 stive timer. Vel, kom frem i ett stykke, om enn temmelig segneferdig.
Dette er min første tur østover HELT på egen hånd, så nervene var absolutt tilstede. Ble møtt med åpne armer av Øystein Skre og hans familie :)
Siden jeg var kommet så langt, måtte jeg jo skaffe meg et kart og leke turist. Det må ha vært et syn for guder, for jeg eier omtrent ikke retningssans. Men som den stabeisen jeg er ville jeg finne frem UTEN å spørre noen om veien. Dette resulterte i mye flakking mellom gater, og fortapt glaning på veiskilt i ALLE kryss. Men fikk da oppleve Oslo fra turistenes synspunkt, og det viste seg å være ganske kult :) fikk se den bygningen som alle har snakket om, nemlig den nye operaen. Kjempestilig byggverk, får ta omvisning neste gang, det er jo grenser for hvor mange kulturinntrykk hodet mitt kan ta inn i løpet av en dag.
Ihvertfall var det en ting eg skulle få med meg mens jeg var i denne byen som det er fullt mulig å gå seg vill i, og det var konsert med Moving Day. Men å finne frem til Maridalsveien var lettere sagt enn gjort....
Kom meg frem etter mye virring, og fikk meg en guinness og fantastisk musikk :)
Skal ikke mye til for å gjøre meg lykkelig....

Hvil i fred, Janemil

Jeg ble kjent med Janemil Kolstø mens jeg gikk på mitt 3. semester på Universitetet i Bergen. Jeg hadde beveget meg ut på ukjente veier da jeg valgte religionsvitenskap, men semesteret ble fantastisk. Hvordan var det mulig? Jo, gjennom Janemils stødige styring av en ellers vilter seminargruppe. Med påtatt streng mine geleidet han oss gjennom de mørke krikene og krokene i religionsvitenskapen, men smilet var aldri langt unna. Han var et oppkomme av kunnskap, og fikk interessen vår for faget til å blomstre.
Alle skulle gjennom den obligatoriske emnepresentasjonen, og undertegnede var blant de siste som skulle i ilden, med sitt tema "Religion og populærkultur". Da det var overstått kom Janemil med forslaget om at jeg kunne omskrive presentasjonen til en artikkelen og få den publisert. Som sagt som gjort, men all ære til Janemil som "dyttet" meg over kanten, inn det ukjente territoriet av religionsvitenskap.

Nå er du borte, men minnet om deg vil leve videre.
Du vil bli dypt savnet

Litt sommerlige vibber

Idag er dagen, da Bryn Terfel og Sissel Kyrkjebø skal synge i Nygårdsparken for Bergens befolkning. Dette blir stoooooort!
Ellers har en annen melodi sneket seg inn i hjernebarken, og bitt seg godt fast; Hayseed Dixie med Green Days låt "Holiday"
Blir i svært godt humør av slikt, så jeg legger den ut her:



ENJOY!