Får jeg være vennen din?

Slutten på en helg, arbeidsdagen kaller om noen timer og batteriet i kroppen er tomt. Hodet er tomt etter en dag full av skriving og planlegging av både undervisning og kommende foreldresamtaler. Livet som barneskolelærer er hektisk, men godt. Mye annet er også på plass; godt gift, hus, katt og bil. Men når det hektiske livet endelig får en pause, kommer usikkerheten snikende. Er jeg egentlig fornøyd, lykkelig, på plass?

Siden jeg gikk ut fra videregående i 2007, har livet ført meg til mange ulike steder i dette langstrakte landet. Jeg fikk oppleve de utroligste ting, både faglig, sosialt og ikke minst musikalsk. Men hver gang jeg brøt opp fra et sted, pakket flytteeskene og satte kompasskursen, så mistet jeg noe. Det ble enda lengre hjem - ikke til familien, men til vennene. Venner fra videregående, fra studiene og koret.

Jovisst traff jeg fantastiske mennesker på min vei, men for hvert nytt veikryss ble denne sosialiseringsprosessen vanskeligere. Vonde tanker kom sigende, usikkerheten økte og dørstokkmila ble stadig vanskeligere å overstige. Så når helgen endelig stod for døren, så gjorde det litt vondt i hjertet. For utenom kollegaer står jeg nå uten noen nære venner som ikke bor på andre siden av landet. Dette er et savn og frykten for å slite ut de få relasjonene jeg har er overveldende. Så jeg trekker meg tilbake, våger ikke å spørre om noen vil finne på noe, vil ikke være til bry.

Jeg savner noen å drikke te med, å prate skit med, å være meg selv med, noen som er like kørka som meg, noen som har tid til meg (sånn innimellom)

Og slik går no dagan...

Her fant jeg inspirasjon