Koblingen mellom religion og film har ikke alltid vært en like selvfølgelig vinkling som man skulle tro. Temaet var rett og slett et ”ikke-tema” i lange tider, for på begge sider, både hos filmkritikerne og religionsforskere, virket det som om dette var et tema man ikke skulle bry seg om. Man vegret seg rett og slett for å ta det opp. Blant religionsforskerne fantes det dem som ikke ville beskjeftige seg med det av den enkle grunn at de anså det som for hverdagslig, ikke et akademisk tema som var verdig et studium. Hvorfor filmkritikerne ikke tok steget var nok at de så etter andre virkemidler og ideer enn religiøse. De ignorerte likegodt dem som studerte og jobbet med religionsvitenskap.
Men i dag har tematikken kommet frem i lyset, og hvis man går på biblioteket vil man finne en del bøker med titler som: «Screening the sacred», «Religion and film» og «Popular culture and religion». Dette viser at tematikken er på full fart inn på den akademiske arenaen, og derfor ikke lenger bør oversees.
Religion har siden begynnelsen hatt innvirkning langt utenfor den ”religiøse” biten av samfunnet, dvs kirken. Opp igjennom historien ser vi mange eksempler på troens makt over individet og samfunnet. Og selv om vi i dag lever i et «relativt» sekulert samfunn, så har ikke de religiøse virkemidlene forsvunnet.
For verden greier ikke å kvitte seg helt med tanker som har vært blant av grunnsteinene i mange hundre år, som har styrt livene til millioner av mennesker.
Kulturen slipper heller ikke unna, men hva er egentlig populærkultur? Det viktigste kjennetegnet er nok at begrepet er relativt, det er i stadig forandring. Hva som var populært i går, er ikke nødvendigvis det i dag. Men også ordet kultur i seg selv er forskjellig fra person til person. Personer høyt på strå vil nok karakterisere kultur som for eksempel et gourmetmåltid eller en konsert med et symfoniorkester. Det er hva vi andre dødelige sannsynligvis vil kalle høykultur eller finkultur. Denne uttrykkes gjennom skriften, mens den andre definisjonen, folkekultur, holder seg på den muntlige basis.
Og midt i mellom gourmetmåltidet og mammas kjøttkaker finner vi McDonalds dvs populærkultur…
Men hvilket rolle spiller religion for at en film skal bli en kassasuksess? Har det virkelig noe å si?
Svaret vil nok være et klingende JA, for når vi ser på de siste årenes suksesser finner vi stadig flere med små hint fra religionens verden.
Men først la oss prøve å finne svaret på hvorfor filmer som enten er eksplisitt religiøst inspirert eller leker med tanker om det overnaturlige får så stor suksess i dagens samfunn. Vekker det kanskje noe som ligger latent i oss? Noe vi har valgt å fortrenge?
Når man ser en film på kino, tenker vi ikke at ”sånn er det ute i virkeligheten”. Vi skiller mellom filmens fiksjon og den empiriske virkeligheten vi selv er en del av.
Men de siste 40 årene har det blitt stadig vanskeligere med dette skillet, og det har stadig blitt utfordret. Og det er her filmer med eksplisitt eller implisitt religiøst innhold går i bresjen. De utfordrer vår forståelse av grensene mellom fantasi og virkelighet, og filmene blir noe mer, de virker som «tåkeleggere», en bro som lett kan bringe oss fra den ene verden til den andre.
Men hvilket innvirkning har filmen på religionen og omvendt? Blir religionen mer tilgjengelig ved å bli brukt eksplisitt eller implisitt i en film? Man kan jo si at den gjennom å bli ”markedsført” gjennom det media som filmen er, blir spredd til nye områder. Men samtidig kan man få et feil inntrykk av religionen ved å basere seg på filmen. Man ser og tolker ting automatisk, og ikke alltid korresponderer det med virkeligheten.
Dog blir religion brukt som markedsføringsmiddel på lik linje med andre metoder og konspirasjonsteorier som inneholder et eller annet religiøst aspekt går som oftest rett hjem hos folk.
Uansett har religionens innvirkning på populærkulturen og visa versa har i de senere årene vært livlig diskutert både innenfor, men også utenfor akademia. Blant disse finner vi Andrew M. Greely, som spesifikt tar for seg religionens influens på filmer, og han påpeker at filmen blir i stadig større grad et medium hvor man kan treffe Gud. Han sier:
The film is the sacramental art per excellence; either as a fine or lively art nothing is quite so vivid as film for revealing the presence of God
For han har et poeng her, nemlig at vi blir mer åpen for hva andre kilder sier enn bare kirken. Vi vil ikke lenger ukritisk høre på de gamle autoritetene. Vi vil alle være opprørske ”ungdommer”.
Mer enn en religionsvitenskapstudent har tatt for seg Mircea Eliade, men et fåtall har nok fått med seg at han nevner filmen i sin mest kjente bok ”Det Hellige og det Profane”. Og han står på samme side som Greely og Postman i debatten, for han ser at TV og film har hatt en enorm slagkraft i forandringen av samfunnet. Han drar det så langt at han mener at mennesket søker religionen andre steder og finner den. Så man kan kanskje si at filmen kan være en moderne form for hierofani, der hvor det hellige ”åpenbarer seg”. Eliade ble under sin utdannelse påvirket av Emile Durkheim sine tanker, men forlot dem. Hvis han derimot hadde holdt seg innenfor den ”durkheimianske skolen” ville han nok påpekt det sosiale aspektet ved filmtitting., og at det er med på å binde gruppen sammen med felles holdninger og fungerer som lim for ”organismen”
Eliade kalte filmen og kinoen for ”drømmefabrikken”. Den er blitt en skaper av myter. De gir mennesket en mulighet til å tre ut av sin tid og inn i et annet univers, hvor man får oppleve mytene i ny drakt. For her finner man dem, enten åpenlyst eller skjult, og kanskje er det filmen som får rollen som ”den nye fortelleren”.
I den oppblomstringen rundt dette temaet i akademia de siste årene finner vi bla Robert Jewett og John Sheldon Lawrence, som tar for seg noe som kalles ”den klassiske monomyten”. Her brukes begrepet ”arketyper” (som vi vet stammer fra Carl Gustav Jung), om en heltehistorie, som man kjenner godt igjen: Helten (som selvfølgelig er uselvisk i all sin fremferd) får et kall, som han motsetter seg. Men etter hvert kommer han til fornuften og godtar kallet. Deretter konsulterer han en vismann og får evt litt hjelp med på veien av guden(e). Så må han gjennom en hel del prøvelser for å vise sin verdighet, og han feiler! Men i stedet for å godta nederlaget reiser han ved hjelp av sin nyvunne lærdom, og tilslutt redder han verden/får prinsessen og halve kongeriket.
”Superheltene i populær kulturen fungerer som erstattere for Kristus-figuren, hvis troverdighet har blitt tæret bort av den vitenskapelige rasjonalismen.
Men deres overmenneskelige ferdigheter reflekterer et håp om guddommelige, forsonende krefter som vitenskapen aldri har greid å utrydde fra befolkningens ”fantasi”
Men ikke bare superhelter, men helten på alle kulturelle scener. Fra operaens prins Tamino i Tryllefløyten, til Luke Skywalker i Star Wars. Eller Frodo…
På den andre siden kan man se hva religionen ”får” av populærkulturen
For religionen må i disse dager gå nye veier, tenke annerledes. Og da kan populærkulturen være en god ”ledestjerne”. På denne siden av diskursen finner vi Neil Postman, kjent for sin bok Amuzing ourselves to death: Public discourse in the age of show business. Her fremsetter han en teori om at Amerika, og kanskje verden ellers også, har gått fra en era han velger å kalle trykkdominert inn i den TV-dominerte era. Og i denne tidslader er underholdning det største gode, og alt som presenteres i det medium TV faktisk er blir automatisk omgjort til underholdning. Dette gjelder også religion. Men griper dette inn og forandrer religionens base og karakter?
Postman sier: ” Faren er ikke at religion har blitt et innhold i TV-show, men at TV-shows kan bli innholdet i religion
Med dette mener han nok at med TV-kulturen kommer også et markedsføringspress, tilhørerne blir et marked og evangeliene et produkt. Er dette problematisk og i så fall kan noe gjøres med det? For mange kan det virke problematisk, da det strider med hva religionen skal bestå av.
Men vi lever tross alt i TV-alderen, så hva kan vi egentlig forvente?
There is no business like showbusiness… som man sier
En film er en form for representasjon av noe annet, men i den senere tid har flere moderne teoretikere kommet til en forståelse av at mennesker oppfatter representasjonen som virkelighet, dvs det har foregått en sammensmelting.
Og her har vi kommet til et viktig poeng: Religiøse filmer blir ikke bare sett på som virkelighet, men får status som ikoner, en legemliggjøring av det hellige og det eteriske. Mange vil kalle dette et problem, siden filmen da har fått en rolle utenfor sitt ”domene”. På toppen av dette tillegges den krefter, feks muligheten til helbrede eller drepe.
Men det er ikke bare filmene som blir ikoner, men også skuespillere som får en ny mening. I ”Myth” av Robert Segal, påpekes det at de har blitt nærmest guder å regne for den vanlige dødelige. Bare språket vi bruker om dem, filmstjerner, indikerer at de er noe mer, noe opphøyet. De er skjermet fra virkeligheten og får dermed en ”aura” av noe mystisk over seg. Skeptikerne gremmer seg over denne sammenligningen, for stjernene kan godt være ”gud” på skjermen, men ikke i det private. Men det er her fansen ikke ser forskjell.
They have qualities so hyped as to be superhuman: not merely bravery but fearlessness, not mere kindliness but saintliness, not mere strength but omnipotence, not mere wisdom but omniscience (Segal, 2004, s. 140)
.
Mange føler at menneskets lover ikke gjelder for filmstjerner/rockestjerner, og at dersom de blir tatt for, som for eksempel Robert Downey Jr, narkotikamisbruk, blir man i høyere grad sjokkert enn om det var en annen vanlig person. Men fordi filmstjernen blir tilbedt, på linje med en gud i enkelte tilfeller, er det større sannsynlighet for at fansen vil se mellom fingrene. Man tror i det lengste at stjernen er uskyldig.
Flere ganger har ikonenes rolle i religionen vært debattert, for ofte blir tilbedelsen av dem så sterk at den grenser til gudsdyrkelse, dvs at den bryter med det 1. budet:
Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Så i begynnelsen av det 8. århundre ble denne type tilbedelse definert som kjettersk av pave Leo III. Denne holdningen ble etter hvert forlatt, men i splittelsen mellom katolisismen og protestantismen var dette en kampsak.
Vel, tilbake til temaet om sammensmeltningen av fiksjon og realitet for filmgjengeren.
Jean Baudrilliard, som er kjent for sine teorier om simulasjon, setter fingeren på at amerikanere flest sliter med å skille en simulasjon fra det ekte. Dette kommer spesielt godt frem i filmer med religiøst innhold. For deres styrke og appell finnes nemlig i hva som ligger rundt selve filmen i form av vandrehistorier/urban legender, lærdom og legender. Vel må filmen også ha en god historie. Men det er ikke alltid nødvendigvis tilfelle. Mange filmer blir publikumssuksesser selv om de er filmatisk dårlige. For det er tematikken som trekker.
Blant filmer med religion som bakgrunnsteppe er det vel først og fremst The Exorsist som bør trekkes frem.
Flere ganger har The Exorsist blitt kåret til den mest skremmende filmen noensinne laget, og en av grunnene er at den ikke er virkelighetsfjern. For den skal ha vært basert på virkelige hendelser, og dette hadde innvirkning på publikum.
Et annet moment med sannhet i seg er selve exorsisme-ritualet. For den katolske kirken gikk faktisk offentlig ut, og bekreftet at dette var den helt riktige metoden. Så dermed folkens, har dere oppskriften hvis dere noen gang kommer til å trenge den.
Men også historiene om hva som skjedde med filmsett og skuespillere underveis i filminnspillingen har hatt effekt på massens forståelse av filmens tematikk. Det ble senere referert til som ”The Curse of the Exorsist”
Settet brant ned av ingen åpenbar grunn, hovedrolleinnehaveren Linda Blair fikk mentalt sammenbrudd og ryktene sier at Djevelen selv prøvde å stoppe innspillingen. Og i Georgetown hvor filmens handling finner sted, gikk dødsraten dramatisk opp etter filmens lansering... Overalt i verden ble det rapportert om folk som døde av hjerteattakk på premierene.
Og denne typen publisitet er med på å gi filmen ”boost” og suksess.
For all publisitet er god publisitet, ikke sant?
Senere filmer har tatt i bruk denne taktikken med kommersielle tanker. Godt eksempel er Blair Witch Project. En urban legende ble skapt og dette var med på å gi den suksess.
Regissørene sa følgende da de ble spurt om sannhetsgestalten i filmen:
” We didn’t want to tell people that it was real, but we didn’t want to tell the people that it was fake, either.”
Og det fungerte. Filmens fremtoning fikk den til å virke som en dokumentar av noe som virkelig hadde hendt.
Men vil filmen ta over for den institusjonaliserte religionen? Eller vil de kanskje smelte sammen og danne en symbiose, et fellesskap der begge utfyller hverandre?
For hvis religionen senker ”guarden” og slipper filmen inn, kan det skje to ting:
1. Religionen blir mer kommersialisert (som vi har sett eksempler på i Neil Postmans teori)
2. Skillet mellom de to vil bli smalere og kanskje forsvinne
Hvem vet?
For forskningens del vil nok temaet vi nå har tatt opp, ikke miste sin relevans, men heller bli enda viktigere brikke for å kunne forstå religion i fremtiden
Og før vi avslutter vil jeg trekke en tråd tilbake til begynnelsen, hvor det ble kastet ut en teori om at dagens samfunn er sekularisert. Her må vi nok bite i det sure eplet, for det er en usannhet. For religionen har funnet nye nisjer, og den er blitt flinkere til å usett flette seg selv inn i forskjellige deler av samfunnet, som for eksempel film.
Posts
