Herregud så redd jeg er. Jeg føler at den virkeligheten jeg har flyktet fra, har innhentet meg og lagt det livet jeg kjente i grus. Jeg spør meg selv; hvorfor er jeg her? Er det en mening bak alt sammen, eller er det bare ren og skjer fantasi som jeg forteller meg selv hver kveld, for at jeg neste morgen skal våkne opp og føle at jeg trengs her iverden. Men hvis det bare er en illusjon, hva da? hvis jeg innser det, vil jeg kunne leve med det? Tror nok ikke det, for noe jeg har lært i løpet av mitt liv, så er det å skape seg et liv som passer deg, et sted du kan rømme til. et fristed for egne tanker om liv og død. Hvor ellers kan jeg få mulighet til utbrudd etter dette? Jeg føler meg som en vingeklippet fugl, bak lås og slå for alles forlystelse. Om kvelden, når ingen hører meg, kommer tårene. For da forstår jeg... at livet er et spill, et teaterstykke der alle er like usikker på sin egen rolle og ikke er klar over de andres. Men la meg få lide i fred...