29 May 2016

En søvnløs natt

Ligger her i min egen seng og stirrer på taket som besatt. Jeg får ikke sove! Hodet bare kverner rundt på alle slags tanker, men den som stadig dukker opp igjen er denne: vi må flytte igjen.
Jeg vet i mitt stille sinn at det problemet er lite på verdens målestokk, men for meg snur det opp ned på alt...igjen.
Jeg har etter 28 år på planeten kommet frem til at jeg trives best når ting er oversiktlige,  forutsigbare og vel planlagt. Og jeg vet likesågodt at brytes dette mønsteret, går verden i knas. Små filleting kan få meg til å bryte sammen og alt går da inn på meg. Jeg blir hypersensitiv.

Noen lurer på hva som er galt med meg - og når jeg tar meg selv i nærmere ettersyn, så lurer jeg på det samme selv.
ADHD? Asperger? Posttraumatisk stress?

Så her ligger jeg og får ikke sove. Det er snart morgen,  men jeg vil være utmattet av enda en søvnløs natt.

1 November 2015

That's life

Frank Sinatra once sang a song with that title, and those words have got stuck in my mind. It reminds me of not giving up on yourself z even when life is as cruel as life can be.

I struggle every day. With thoughts and words drifting through my mind, trying to break me. I have nightmares nearly every night and I wake up screaming - oh how I wish the pain would go away.  That kind of pain that doesn't have a cure. Ripped apart inside, a soul in pieces. I want to cry, but I can't.

Please, give me some relief from life. To be able to enjoy the silence once more.

9 April 2015

Du må ikke sove



Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm
-og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite,
hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro,
hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod
!Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater
,og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære
-du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

19 March 2015

Taxtime

2 days away from my 27th birthday, and I'm flabbergasted and a bit spooked. Not about the upcoming day, but another step into adulthood: tax
Yup, I have seriously no idea how to fill in the different boxes in the form, and that's why I'm spooked: What if I make a terrible mistake??
Hopefully my wonderful boyfriend, parents and friends can help me, because when I see anything resembling bureaucracy, I get week in my knees and I get totally lost.
Fingers crossed....

28 January 2015

The life of the teacher

It has been a long time since I wrote something here, and I've felt a bit guilty not doing so.
There are two reasons for this:

  1. Writing is my form of therapy when I have no one else to turn to. So quite a bit has been bottled up since my last post...not at all healthy
  2. I don't have many readers, and it was never my intention to have so. But those who know and then stumble upon my blog deserves something new now and then.
The first few months as a teacher has been tough. Yup, I admit it. But they have also been rewarding in the most peculiar ways. 
I'm in charge for 11 pupils between 11 and 13 years old, and some of them struggle in different subjects. It is my job and and my privilege to show  them a different way to knowledge. Every child learn in its own specialized way, and my it's hard to accommodate that sometimes. I've been sleepless several nights pondering the different difficulties and trouble in my class. I've been running breathless, and may I say: unprepared, to class and still being able to smile and give them a good time. 
Sometimes being a teacher is like being an improvisational actor...you have to react there and then...a second later will be to late.

So I think this picture sums it all up...


12 October 2014

To you

One moment I feel like a balloon ready to burst, and in the next I feel as empty as empty as emptiness itself. Alive and dead at the same time, hot and cold. But all I know within this mixture of sensations is that I love you more dearly than anything or anyone I have ever loved before. You make me feel whole, like you were the last piece of the puzzle they call "Life".
Thank you for being who you are, thank you for being mine.

23 July 2014

Back in business

Long time no see...but now I'm back to conquer the world.
Moved into my new apartment yesterday after a long and tedious busdrive from Bergen where I have spent my vacation this year. I have so much to do before I start work in August at the sweetest Waldorf School; Aalesund Waldorf School. Plenty of furniture to click back together, so when I'm finished and settled I can finally be a couchsurferhost again. Really missed it.

But it's time for an update. In the last 2 months I've passed all my exams with flying colors nonetheless, spent the summer with my familiy and not in Ireland, and moved to Aalesund to start my new life here. Going to be a norwegian-, english-, history and religion-teacher....big butterflies are flying around in my mind, and I'm a tiny bit scared too....A big change in my life is about to happen: I'm turning from student into an independent, adult, responsible woman. Hopefully it will bring many wonderful things into my life.

And now: I'm going to explore my new hometown

9 May 2014

Avoiding my deadlines and exams

14 April 2014

A JOB!



Ok I have to spill the beans....I've got my first proper, longterm teacher job!!!!! And even better: at a Waldorf School
Going to be teaching plenty of subjects, be the classteacher for 6-8th grade, a do what I have been dreaming about for ages
Today I feel blessed :D

Wonder what will happen next....

17 March 2014

Dear Ireland

I'm writing this because you have earned it. You've earned in the most peculiar ways a place in my heart. Deep within me there must be a drop of some irish (perhaps green) blood, that have turned my life upside down.
It started with something innocent, just a melody from a fiddle. And the seed was planted, I was hooked. So your melody led me unto a path I could not see the magnitude of. 13 years after that melody, I'm still wandering along that road with nothing to lead me but my heart. And at every bend, I've discovered something new. Some things wonderful, some things that makes me feel ashamed, some things makes me angry and some makes me laugh and smile.
Why, Ireland, have you captured my heart? With your history, your language, culture, music and people. Are you secretly trying to make me into an Irish woman?

Any ways: thanks for the company so far and happy St Patricks Day