That's life

Frank Sinatra once sang a song with that title, and those words have got stuck in my mind. It reminds me of not giving up on yourself z even when life is as cruel as life can be.

I struggle every day. With thoughts and words drifting through my mind, trying to break me. I have nightmares nearly every night and I wake up screaming - oh how I wish the pain would go away.  That kind of pain that doesn't have a cure. Ripped apart inside, a soul in pieces. I want to cry, but I can't.

Please, give me some relief from life. To be able to enjoy the silence once more.

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm
-og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite,
hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro,
hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod
!Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater
,og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære
-du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Taxtime

2 days away from my 27th birthday, and I'm flabbergasted and a bit spooked. Not about the upcoming day, but another step into adulthood: tax
Yup, I have seriously no idea how to fill in the different boxes in the form, and that's why I'm spooked: What if I make a terrible mistake??
Hopefully my wonderful boyfriend, parents and friends can help me, because when I see anything resembling bureaucracy, I get week in my knees and I get totally lost.
Fingers crossed....

The life of the teacher

It has been a long time since I wrote something here, and I've felt a bit guilty not doing so.
There are two reasons for this:

1. Writing is my form of therapy when I have no one else to turn to. So quite a bit has been bottled up since my last post...not at all healthy
2. I don't have many readers, and it was never my intention to have so. But those who know and then stumble upon my blog deserves something new now and then.

The first few months as a teacher has been tough. Yup, I admit it. But they have also been rewarding in the most peculiar ways. 

I'm in charge for 11 pupils between 11 and 13 years old, and some of them struggle in different subjects. It is my job and and my privilege to show  them a different way to knowledge. Every child learn in its own specialized way, and my it's hard to accommodate that sometimes. I've been sleepless several nights pondering the different difficulties and trouble in my class. I've been running breathless, and may I say: unprepared, to class and still being able to smile and give them a good time. 

Sometimes being a teacher is like being an improvisational actor...you have to react there and then...a second later will be to late.

So I think this picture sums it all up...