Akademisk rot

 Måtte ha noe å smile av

Jaja, så gikk den planen i vasken. Jeg blir IKKE ferdig med bachelorgraden på de normerte 3 årene. Det som har skjedd er at jeg har rett og slett har møtt veggen :( Dermed utsetter jeg bacheloroppgaven ett semester for å ta meg selv inn igjen, og fokuserer fullt og helt på hekseprosessene dette semesteret ;)
Både foreleser og fakultetet viste forståelse, og det skal de berømmes for.

And now for something completely different: IRLAND
Dykker til stadighet ned i deres herlige sangskatt og denne gangen har jeg funnet en liten godbit: The rocky road to Dublin. Jeg begynner å smile hver gang jeg hører den, og det håper jeg du gjør og...

Gratulerer med dagen!

Idag er Éamonn Ceannt's fødselsdag, og jeg roper tre ganger tre hurra for ham 

Les mer om denne merverdige mannen her 

Slainte!

Mandags morgen

Enda en ny uke står for døren, men det er ikke synonymt med å være klar for hva som kan skje. Mandag morgen er nok Guds lille spøk ovenfor oss hardtarbeide maur. Det er en sann pine å rive sitt legeme ut av drømmeland for å, i sovende modus, helle i seg en kopp glovarm kopp kaffe og så kaste seg etter bussen, som for øvrig er alt for tidlig ute. Når du endelig har satt deg, er det stor sjanse for at du sovner og dermed våkner med et rykk når bussen har kjørt FORBI der du skulle av. Seolvfølgelig regner det (Bergen vet du...) og du er sent ute. Kan det bli bedre enn dette? Suksessen fortsetter med kaffen du kjøper deg på veien (fremdeles ikke våken), for den er lunken og smaker DØD. Etter mye strev har du kommet deg opp på en av lesesalene på Nygårdshaugen, og du synker inn i bøkene. Men roen varer ikke lenge, for det viser seg at alle skal ha fatt i deg utover morgenkvisten, og du kommer ikke igang med noe som helst før klokken har passert 15.

Hvordan kan du nå si at "sånn er det bare", når vi vet at dette er en stor guddommelig konspirajon ;) ???

Lykke til i jakten på åpenbaringen, mens jeg surrer rundt i lav høyde oppe på Nygårdshøyden

Lysglimt

Det er ikke kun høsten som er mørk, men og mitt indre. Et slikt ugjennomtrengelig mørke, som kun har til hensikt å sluke meg, med hud og hår. Men jeg vil ikke la det skje, jeg har ikke krefter til å falle på trynet igjen. Jeg vil ikke mer, etter år med fornektelse og skam. Jeg vil vise den sanne 'meg', ikke skjule meg bak en maske. Stå frem og vise at tiden i fryktens grep er over. Jeg vil leve, og med det ha et fullverdig liv. Kjenne på hvert minutt, ikke synke inn i en døs det blir vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Det skal skjer, og det skal skje NÅ!

It never happened to me....

It never happened to me

beneath denial and silent screams.

Hoping of darkness

in the dreams,

bleeding,

dying.

Hope to die, sleep forever

and forget the pain

from yesterday

Floating in a wasteland,

mixing darkness and light

for the perfect drink.

Deadly....

To sleep, 

die,

and be forgotten

is the answer

in my nightmares

and maybe the story ends like this

...

Deadly dream

Staring at the stream,
strong, wild, tempting.
One more step and nothing more,
falling backwards into a dream.

One last shot, stop and stare
at a burning jigsaw-puzzle
of a long forgotten past.

Hiding behind a smile,
a song of lies.
Hope of being seen
before it is too late

Valgnedtur

Det gikk ikke helt som planlagt....

VALG!!

Ja, så har da undertegnede også gjort sin borgerplikt dette året også, og lagt sitt bidrag i urnen slik at de borgerlige IKKE skal få rasere det vakre landet vårt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg kun har fulgt med på de siste ukers intensive valgkamp med et halvt øre, men da jeg stod i valgavlukket var det ikke det minste tegn av tvil: Her blir det venstresiden, og da ikke av den mest moderate delen...

Krysser med andre ord fingre og tær for Torstein Dahle og Raudt!

Come out ye black and tans!

I was born on a Dublin street where the Royal drums do beat
And the loving English feet they tramped all over us,
And each and every night when me father'd come home tight
He'd invite the neighbors outside with this chorus: 

Oh, come out you black and tans,
Come out and fight me like a man
Show your wives how you won medals down in Flanders
Tell them how the IRA made you run like hell away,
From the green and lovely lanes in Killashandra.

Come let me hear you tell
How you slammed the great Pernell,
When you fought them well and truly persecuted,
Where are the smears and jeers
That you bravely let us hear
When our heroes of sixteen were executed. 

Come tell us how you slew
Those brave Arabs two by two
Like the Zulus they had spears and bows and arrows,
How you bravely slew each one
With your sixteen pounder gun
And you frightened them poor natives to their marrow. 

The day is coming fast
And the time is here at last,
When each yeoman will be cast aside before us,
And if there be a need
Sure my kids wil sing, "Godspeed!"
With a verse or two of Steven Beehan's chorus.

The bleading shamrock

Once more, I've been diving into the Irish history. I've seen the films "The Wind that shakes the barley" and "Hunger". They portray two very different parts of irish history, but both has similarities: Extreme use of force against innocent people. I got so shocked some times, that I had to look away.
Well, we can discuss how innocent all those who sat in the Maze in 1981 was, but still; they were humans. What they were put through were humiliating, nothing more nothing less. How can people torture and murder? They define the "others" as a threat, something less then human.

Back to the films. "The wind that shakes the barley" tells the story before and after the irish partition, into the Freestate and Northern Ireland in 1921. We meet the black and tans, feared for their ruthlessness. They were known for their several attacks on irish sivilians, and among their actions during their stay in Ireland was the burning of Cork, 11. december 1920. They were called black and tans because of their "uniform", which was kaki-coloured trousers and  a  black/blue jacket. These men were former soldiers, brought into Ireland to support The Royal Irish Constabulary.
Our man in the field is Damien, a promising irish boy going away to London to become a doctor. But things don't always go the way we like them to go. To make a long history short: He changes his mind (why: check out the film...) and joines his brother in the fight for Irish independence. In the end the brothers stand on different sides, Damien has become a true republican, who will not bow down an inch for the Britains. His brother fights for what he believe is right, the treaty they got in 1921, were Ireland got divided. The irish people must still listen to what is coming from London.

"Hunger" is maybe one of the most disturbing films I've seen in a long time. The year is 1981, and the place is the famous Maze-prison in Northern Ireland. Margaret Thatcher (may she burn in Hell!) has decided that paramilitary prisoners (read: IRA) is that no more, they are criminals like anybody else inside the walls. That means that they are being robbed for some crucial rights.

But let's not forget that this protest was nothing new, because the IRA-inmates had since mid-70's made their statement clear.

When we talk about the hunger-strike in 1981, we cannot forget Bobby Sands. In the film is Michael Fassbender portraying the man, who became a hero during the strike. And Fassbender is doing a mighty fine job. What happened in the Maze will for always be burnt into the collective memory of everyone who has anything to do with Irish history or Ireland in general.
I could have written much more about the history and the film. But I hope that this has given you a taste and will inspire you to read more, dig deeper into the Irish soul and history.

Erin go Bragh!