The bleading shamrock

Once more, I've been diving into the Irish history. I've seen the films "The Wind that shakes the barley" and "Hunger". They portray two very different parts of irish history, but both has similarities: Extreme use of force against innocent people. I got so shocked some times, that I had to look away.
Well, we can discuss how innocent all those who sat in the Maze in 1981 was, but still; they were humans. What they were put through were humiliating, nothing more nothing less. How can people torture and murder? They define the "others" as a threat, something less then human.

Back to the films. "The wind that shakes the barley" tells the story before and after the irish partition, into the Freestate and Northern Ireland in 1921. We meet the black and tans, feared for their ruthlessness. They were known for their several attacks on irish sivilians, and among their actions during their stay in Ireland was the burning of Cork, 11. december 1920. They were called black and tans because of their "uniform", which was kaki-coloured trousers and  a  black/blue jacket. These men were former soldiers, brought into Ireland to support The Royal Irish Constabulary.
Our man in the field is Damien, a promising irish boy going away to London to become a doctor. But things don't always go the way we like them to go. To make a long history short: He changes his mind (why: check out the film...) and joines his brother in the fight for Irish independence. In the end the brothers stand on different sides, Damien has become a true republican, who will not bow down an inch for the Britains. His brother fights for what he believe is right, the treaty they got in 1921, were Ireland got divided. The irish people must still listen to what is coming from London.

"Hunger" is maybe one of the most disturbing films I've seen in a long time. The year is 1981, and the place is the famous Maze-prison in Northern Ireland. Margaret Thatcher (may she burn in Hell!) has decided that paramilitary prisoners (read: IRA) is that no more, they are criminals like anybody else inside the walls. That means that they are being robbed for some crucial rights.

But let's not forget that this protest was nothing new, because the IRA-inmates had since mid-70's made their statement clear.

When we talk about the hunger-strike in 1981, we cannot forget Bobby Sands. In the film is Michael Fassbender portraying the man, who became a hero during the strike. And Fassbender is doing a mighty fine job. What happened in the Maze will for always be burnt into the collective memory of everyone who has anything to do with Irish history or Ireland in general.
I could have written much more about the history and the film. But I hope that this has given you a taste and will inspire you to read more, dig deeper into the Irish soul and history.

Erin go Bragh!

Skål for Skottland!

Som om det ikke var nok med en stor historisk hendelse idag, så har jeg gravd frem en annen hendelse som er verdt å skåle for:  The Battle of Stirling Bridge. Her fikk den engelske hæren den banken de fortjente, etter å ha bøllet med Skottland i laaang tid. 11. september 1297 møttes den skotske hæren, under ledelse av William Wallace og Andrew de Moray, og den engelske hæren ledet av Hugh de Cressingham og  John de Warenne, 7th Earl of Surrey. Det så ut som det kom til å gå Englands vei, for de hadde mellom 9000 og 12000 mann mot skottene som talte rundt 2300. (Dette tallet varierer veldig; bla. 15000 mot 50000) Men skottene var ganske lure, for engelskmennene måtte over broen, og da gikk det bare 3 i bredden. Dermed tok det lang tid for dem å re-organisere seg på andre siden. Tapene på¨engelsk side ble på denne måten betydelige, mens skottene slapp godt unna.


Denne hendelsen har i ettertid blitt en av de viktigste milepælene i skotsk historie, og William Wallace en helt uten sidestykke. Så skål for ham, og skottene!
Dermed blir det Braveheart og whiskey ikveld ;)

Gratulerer med dagen... hæ?

Ja, jeg vil benytte anledningen til å gratulere folk med dagen. Idag er det 2000 år siden romerske tropper fikk seg en nesestyver av de sjeldne i Teutoburgerskogen. For å si det som det var, det var en massiv nedslaktning av 3 romerske legioner. Og hvem stod for dette? Jo, Arminius (Hermann) med sine trofaste germanske krigere.
Og som vår foreleser, Ingvar Mæhle, sa så fint: "Dette åpnet for at "fredelige" germanske folkeslag kunne bedrive sitt, og tilslutt bli vikinger" Dette utsagnet vekket allmenn forlystelse blant studentene, som dermed fikk en litt bedre start på dagen enn forventet.
Gratulerer med dagen!

Folkelig magi og sykdomsforestillinger

I dagens samfunn kan vi med ganske stor sikkerhet forklare hvorfor og hvordan folk blir syke. Dette henger sammen med den store revolusjonen legevitenskapen har opplevd de siste 200 årene. Jeg vil ikke si at legekunsten før 1800 var dårlig, den manglet kun den kunnskapen vi sær på som elementær idag, om bakterier og hvordan ting smitter oss. Dette temaet kan kanskje virke litt merkelig fra min hånd, siden jeg er en historiestudent med forkjærlighet for det overnaturlige. Men når man ser på sykdomsforestillingene i renessansen, bør det ikke overraske en at det var magi inne i bildet.
Det fantes tre grunner til sykdom:
1) Fra Gud:  Da hadde du åpenbart irritert hans "høyhet" og fikk betale for det inntil du skjønte alvoret og fikk bedt om tilgivelse. Og hvis han der oppe var i godt lynne skulle dette være nok til å bli frisk som en fisk igjen.
2) Fra de døde: Hvis du ikke var snill med dine forfedre kunne de gjøre helvete hett for deg gjennom å gi deg den ene sykdommen verre enn den andre. Slik "overtro" finner man fremdeles rundt om i verden, så ikke kom hit å si at dette er et utdødd "problem"
3) Fra hulderfolket: Dette kan kanskje virke som noe særnorskt, men de aller fleste kulturer har tilsvarende firgurer i deres folklore. Det kan være alver, underjordiske og vesener som kun den villeste fantasi kan skape.
4) Fra trollfolk: All form for sykdom som ikke var "naturlig" var sannsynlig kastet på offeret av en trollkyndig person. Mange av heksesakene dreier seg rundt dette, for innenfor begrepet "maleficium" faller også sykdom på mennesker og dyr. Og det skulle ikke mye til for å kunne komme drassende med beskyldninger om trolldom. En liten nabokrangel kunne være det som trengtes, og ut fra kildematerialet virker det som at en del hadde et horn i siden til hverandre, og dermed ikke hadde noen skrupler med å anklage den andre.
Men det må taes med at folk levde innenfor et "magisk" univers. Ikke i den forstand at det lå en trollmann under hver en busk, men at folk trodde på at noen mennesker hadde evner som var unaturlige. Disse kloke menneskene virker som en naturlig syndebukk og perfekt som brennmateriale, men kun 10% av alle sakene dreide rundt slike mennesker. Samfunnet på den tiden (15-1600-tallet) var vant med "magi". Man leste over de syke, man gjennomførte spesielle ritualer gjennom hele dagen (banke i et bord o.l) og man var rett og slett bevisst på det fantes krefter man ikke kunne forstå eller kontrollere.
Kanskje en av grunnene til at de "kloke" ble til en viss grad skånet for hekseanklagen, var at de var en viktig brikke i lokalsamfunnet. det var som oftest henne/han som hadde kunnskap om hvordan sykdommer kunne kureres, og vedkommende hadde dermed en del makt over sine sambygdninger.

Men det var ikke alltid at det var kun ord og handlinger som hjalp. Man fikk også hjelp av enkelte gjenstander som hadde en tilnærmet magisk betydning. Vi kaller det overtro idag, men det var dødsens alvorlig for de menneskene på den tiden. Tegn ble lest i det meste og man kan si at det semiotiske univers var større enn idag. Når det gjaldt disse gjenstandene, kan enkelte av dem virke svært så barbariske for oss.
*Blodet til en halshugget ble gjerne samlet opp i et tørkle. Dette kunne brukes mot epilepsi. Grunnen til dette var nok troen på at siden vedkommende (sannsynligvis en forbryter) ikke hadde dødd en naturlig død, ville blodet hans/hennes inneha noen overnaturlige krefter.

*Tyveri i gamle dager var en svært alvorlig forbrytelse, og hvis du ikke ble hengt for det, ble du ihvertfall brennmerket. Og hvis du hadde slik uflaks at du ble hengt, kunne du ikke bli tatt ned før du datt ned for egen maskin. Men fingrene dine var svært ettertraktet, du hadde jo vært langfingret. Så mens ingen så på ble de hugget av en etter en. Disse ble solgt på hva vi kan kalle "svartebørsen", og da for høye summer. Disse hadde ord på seg for å få ting til å vokse, og hvis du brygget øl kunne det være greit med en tyvefinger, for da ble ølet både bedre og sterkere.
*Sist, men ikke minst: Har du tenkt deg ut på fisketur og da spesielt med usikt for å få deg en kveite, bør du skaffe deg det beste agnet: menneskekjøtt. Da vil fisken bite villig ;)

Det finnes sikkert en og annen person (les: FrP-politiker) som ingen vil savne, og som sikkert blir godt agn...

1845-1852

Irland har alltid vært en jordbruksnasjon, det er ikke å komme bort fra. Men de har ikke akkurat blitt behandlet veldig bra opp igjennom årene med engelsk overherredømme. Deres rettigheter har blitt tråkket ned i sølen, ja de hadde INGEN rettigheter. Fordrevet fra gård og grunn slik at noen engelske pamper kunne ta den beste jorden. Den irske befolkningen ble presset opp i et hjørne, uten sjanse til å ta igjen. Og det var alt annet enn lett å overleve. Jorden på vestkysten var skrinn og mange kunne kun dyrke poteter. Dermed var katastrofen et faktum da potethøsten sviktet totalt i 1845. Det var ikke bare mangel på poteter som kunne spises, men og settepoteter. Regjeringen i London løftet såvidt på øyelokket, hva er vel noen tusen irer fra eller til? Og da de endelig innså hvilken grusom hendelse som utviklet seg rett foran øynene deres, var det for sent.
Mellom 1845 og 1852 hadde befolkningen sunket med ekstreme 25%, og de som ikke døde av sult reiste over havet til det "lovede land"; Amerika.
Er det egentlig noe rart at irene hater England? Jeg bare spør...

Fremdeles har ikke Irland kommet seg helt etter hva som ble en milepæl i irsk historie. Før hungersnøden bodde det ca 8,1 mill. på The Emerald Isle. Selv når det verste var over, pakket folk sammen det lille de eide og søkte lykken andre steder; USA, Canada og Australia. Det var først i 2006 at befolkningen igjen var stabilisert på vestkysten, og idag bor det 4,3 mill i Republikken Eire. Vil de noen gang nå tilbake til gammel storhet? Det får bli et annet kapittel.

Det øverste bildet (fra nord-Irland) forteller litt om hvordan irene ser på britenes rolle, og skyld oppi det hele. Når de trekker sammenligninger med Holocaust, sier det noe om hvor sterkt historien sitter i den irske kulturen. Debatten "hvem har skylden" er fremdeles særdeles opphetet og reell.

By a lonely prison wall
I heard a young girl calling
Micheal they are taking you away
For you stole Trevelyn's corn
So the young might see the morn.
Now a prison ship lies waiting in the bay

Dette er et vers fra sangen "The fields of Athenry", og man får en viss idé om hvordan forholdene var. Og vi må ikke glemme å fortelle irenes historie til den oppvoksende slekt, for hva de gikk gjennom må ikke gå i glemmeboken

The good men of 1916

During history, people come and go. Some of them are worth remembering; either because their thoughts were revolutionary and new or because they were good people, who believed in the goodness of people, and faught injustice with all the means they had. Some people just knew the right way, wouldn't sit still and watch friends, family or just fellow countryman die by the hand of men that used force to suppress the dream of freedom. These men you can find all over the world, the suppresser and the fridomfighter.

These men, that gave their life for their homeland, will always be remembered through tales and songs. Today, let's remember those who died during the Easter rising, 1916. You may say that we should remember them only on the actual day, but I say: Let us see the history everyday, because we are a part of it. History isn't just yesterday, but also today and tomorrow. History knows no boundaries, and cannot be put into a box, hidden from the sunlight.

Foggy Dew

As down the glen one Easter morn to a city fair rode I
There Armed lines of marching men in squadrons passed me by
No fife did hum nor battle drum did sound it's dread tatoo
But the Angelus bell o'er the Liffey swell rang out through the foggy dew

Right proudly high over Dublin Town they hung out the flag of war
'Twas better to die 'neath an Irish sky than at Sulva or Sud El Bar
And from the plains of Royal Meath strong men came hurrying through
While Britannia's Huns, with their long range guns sailed in through the foggy dew

'Twas Britannia bade our Wild Geese go that small nations might be free
But their lonely graves are by Sulva's waves or the shore of the Great North Sea
Oh, had they died by Pearse's side or fought with Cathal Brugha
Their names we will keep where the fenians sleep 'neath the shroud of the foggy dew

But the bravest fell, and the requiem bell rang mournfully and clear
For those who died that Eastertide in the springing of the year
And the world did gaze, in deep amaze, at those fearless men, but few
Who bore the fight that freedom's light might shine through the foggy dew

Ah, back through the glen I rode again and my heart with grief was sore
For I parted then with valiant men whom I never shall see more
But to and fro in my dreams I go and I'd kneel and pray for you,
For slavery fled, O glorious dead, When you fell in the foggy dew.

So let us remember them as long as we live. They woke the dream again for the Irish, a dream that still lives and flourish.
1 minute of silence for:

James Connolly
Patrick Pearse
Thomas Clarke
Thomas MacDonagh
Sean MacDermott
Joseph Plunkett
Eamonn Ceannt

Erin go Bragh!