Konsert utenom det vanlige

Jaja, så var det over for denne gang. Men gud så gøy det har vært å være en del av. Selvfølgelig snakker jeg om operagallaen, med det beste fra operaens verden. Torsdagens forestilling var fantastisk, men lørdagen var enda bedre. Solistene ga sitt ytterste, de fikk publikum til å ønske at det aldri skulle ta slutt.
Programmet forbedret seg etter at koret la inn det siste giret, og jeg skal være ærlig: jeg gråt min vei gjennom Slavekoret. Det var regelrett magisk!

Som korist er jeg jo pålagt å gå i helsvart, med laange skjørt, langermete skjorter og INGEN utringninger WHATSOEVER (dette gjelder damene....) Men siden det var operagalla, ga det meg en sjelden anledning til å være litt ladylike, så da var det rett på med mitt nydelige, viktoriansk-inspirerte skjørt med MASSE blonder og med en svart skjorte med den svarte sateng-underbusten over. Som om ikke dette var nok ble sminkingen på grensen til lovlig (se bildet over) Jeg hadde omtrent stått opp fra de døde etter å ha slitt med sterk feber og en hoste en tuberkoluserammet verdig gjennom hele uken. Men dette skulle eg IKKE gå glipp av, og ikke en gang 10 ville hester kunne holde meg unna Grieghallen disse dagene. Det car sikkert ikke lurt, men skitt au. Kan hvile når eg blir gammel....

Tilbake til konserten: Når man står bak scenen, sekunder før man skal ut for å synge ut alt det man har øvet på i eveigheter, ja da pumper blodet litt raskere enn ellers. Herlig og skremmende...
Og det er første gang jeg har opplevd at publikum gir stående applaus når vi kommer inn for ekstranummeret (som forøvrig var Brindisi). Da kan man ikke annet enn å smile :)

Av solistinnslagene vil jeg trekke frem Vissa d'arte som Frittoli sang slik at ikke et øye var tørt, verken blant publikum eller dem bak scenen. Når det gjaldt Prieto vil jeg si at hans skuespill på  Brindisien kan få et hjerte av is til å smelte og hans kjærlighetssorg på Una furtiva Lagrima var noe av det mest troverdige jeg noensinne har hørt fra en tenor. All ære!
Så alt i alt kan denne konserten rangeres på topp tre sammen med Verdis Requiem og Paukemessen.

Aviskritikk fra himmelen

Fantastisk operagalla!

Takk for en fantastisk operagalla!

 

 

"Den nye opera (DNO) og Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) inviterte til storstilt operagalla i Grieghallen torsdag kveld. Som solister var innhentet verdensnavn: Den italienske stjernesopranen Barbara Frittoli - rett fra de store operahusene i London og New York, og den unge tenoren Joel Prieto - med førstepris i Plácido Domingos verdensomspennende konkurranse i 2008. Det var duket for en festaften av de sjeldne. Og det ble det.

Barbara Frittoli trollbandt sitt publikum fra første tone. Med en sjelden klar og fin artikulering, og i tillegg en utstråling som åpenbar katalysator for sin utøving, gir Frittoli oss en svært minnerik kveld.

Men med all respekt for Madame Frittoli, så var det den unge tenoren Joel Prieto som nesten tok pusten fra anmelder. Det er ikke rart han er en av de mest etterspurte sangerne i sin generasjon. Makan til utøver. Med klarhet, karisma og overlegen frasering i en stemme med svært kontrollert vibrato, tør jeg mene at vi er vitne til et paradigmeskifte i operafaget. Hans fremføring av «Una furtiva lagrima» fra operaen Elskovsdrikken (Donizetti) tok meg inn i en ny musikalsk verden. Fantastisk!

Vi har et svært kompetent operaorkester i BFO. Denne operagalla står ikke tilbake for noe utenlandsk. Som perler på en snor får vi operaens stjernerepertoar levert langt inn i hjerteroten. «Intermezzo» fra Manon Lescaut (Puccini) var et orkestralt høydepunkt. Valg av tempo i innledningen av «Ouvertyre» til Tryllefløyten ble riktignok litt i roligste laget, noe som beklageligvis gikk ut over orkesterets presisjon og intonering. Det siste får Maestro Litton ta på sin kappe.

All ære til kormester Håkon Matti Skrede for solid arbeid med det store koret. «Slavekoret» fra operaen Nabucco (Verdi) var nydelig.

Kort fortalt, ble det en fantastisk aften i en smekkfull Griegsal. Konserten gjentas lørdag, og byens ungdom og andre operaelskere bør gå mann av huse om ikke annet enn å høre Joel Prieto. Det kan bli lenge til neste gang"

^{JAN L. JACOBSEN}

KONSERTTID!

Ja, så var generalprøven overstått, med manglende stemme, verkende hode og feber. Helt normalt med andre ord. Solistene våre er fantastiske og veldig langt fra noen kravstore primadonnaer. Barbara Frittoli gjør en utrolig innsats i å gjøre hver tone troverdig, og når hun synger Visse d'arte fra Tosca, da spretter tårene, for det er ekte.
Ved siden av henne står den staute tenoren Joel Prieto, som ikke kun er en vakker skapning, men og en habil sanger. Når han synger med Frittoli, balanserer han fint med hennes glassklare stemme og varmer hele fremføringen med sin silkemyke, manndige stemme. Man kan ikke unngå å elske dem.

Så har vi BFO i ledelse av maestro Andrew Litton. Her finner man både det lette og lekne, den dypeste sorg og alt innimellom. Litton gjør det han er best til, nemlig å få det beste ut av solister, kor og orkester. Når trompetene klinger gjennom Grieghallen i forspillet til Triumfkoret, da får man gåsehud og den holder seg gjennom hele konserten.

Så kom igjen folkens, dette bør dere IKKE gå glipp av!