Soon...too soon

The time is flying, and I can't really understand that it is November already. What does it all mean? Well, let me tell you:
*My exams are coming closer; which means: I will have no life for the next month. This happens EVERY TIME. I tell myself in the beginning of the semester to be a good student, read properly throughout the whole semester, make notes and hope for the best. It's only the latter I'm good at; because I read like a maniac the last month before my exam, and cross my fingers. I have so far been rather lucky, and passed all my exams...but how long will it last with such a tactic?
I'm gonna mix up everything! Put the definition about diaspora and identity into the exam where I should be answering stuff about new age and folklore...

But even if the days are passing by, and the evenings get darker faster and faster, some things are amazingly great at the moment. Because it isn't just my exams that are closing up; also the Christmas concert with Bergen Philharmonic Choir, Orchestra and students from the Grieg Academy. The plan was to sing "Belshazzar's Feast" by William Walton, but when it proved to hard because of the lack of three important things; men, brass and money, the orchestra decided for something else that has turned out to be addictive:
"Dona Nobis Pacem" by Ralph Vaughan Williams (1872-1958)
Seriously, I can't stop humming to it!
Much of the text is actually poems by Walt Whitman (1819-1892); a poet I'd wish more people could appreciate. His "Beat! Beat! Drums!" gets a life of it's own through the music of Vaughan Williams. It strokes, caresses you, before it attacks with a terrible force.
This cantata (as it is being called) was written in 1936, and one can hear the war in the background. The reason for this was that Vaughan Williams had experienced the horror of the First World War, when he partly worked as a stretcher bearer in the trenches in France.
But "Dona Nobis Pacem" also reflects a fear that such a gruesome thing could happen again, and a hope that it won't.
But as we know....it did.
It's divided into 6 parts (well, actually 5, but one often separates the last part which consist of a quote from a speech by John Bright, written trying to prevent the Crimean War and a mixture of Bible-passages)
I remember when I listened through it for the first time, a feeling of peace struck me. I think this happened because of how the piece is built:

Dona Nobis Pacem: it starts with a soprano-soloist....softly...softly...repeating the words "Dona Nobis Pacem", which means "Grant us peace"...she's pleading...the choir is responding is a most amazing way. The frustration and fear are building itself up and the sound is shattered by the next movement....

"Beat! Beat! Drums! Blow, bugles! Blow!: This can be resembled with the "Dies Irae" part in Verdi's Requiem. It tears out everything peaceful and leaves both the singer and the listener with a feeling of shock, fear and anxiety. Here we encounter the  brilliance of Walt Whitman for the first time, and even when it gets unpleasant he manage to drag us back into the horror of the war. We cannot look away. He portrays the civilians meeting with the war, with its wild and illogical being. And when it is over, one can barely breath

Beat! beat! drums! -- blow! bugles! blow!

Make no parley -- stop for no expostulation,

Mind not the timid -- mind not the weeper or prayer,

Mind not the old man beseeching the young man,

Let not the child's voice be heard, nor the mother's entreaties,

Make even the trestles to shake the dead where they lie awaiting the hearses,

So strong you thump O terrible drums -- so loud you bugles blow.

"Reconciliation" - This movement works as the perfect opposition of what we've just heard. It gives me the impression of something magical, and a friend told me that when he heard this part it reminded him of the soundtrack from LOTR. It is very melodic, and tender. One can feel the moonlight through the words and the music, and it gives the listener a chance to relax. In this movement one will hear both the baritone-soloist and the soprano; underlining the theme of tranquility.

Word over all, beautiful as the sky,

Beautiful that war and all its deeds of carnage must in time be utterly lost,

That the hands of the sisters Death and Night incessantly softly wash again

and ever again, this soiled world;

 

"Dirge for 2 veterans": This movement tends to stick in the memory of those who hear it. It's a funeral-march over father and son who fell together in the war (I would bet he was talking about the Civil War, but the motive is everlasting). Even if it should be sad, one can hear the drums pounding in the background together with the trumpets calling new men to the war:

I see a sad procession,
And I hear the sound of coming full-key'd bugles,
All the channels of the city streets they're flooding,
As with voices and with tears.

I hear the great drums pounding,
And the small drums steady whirring,
And every blow of the great convulsive drums,
Strikes me through and through.

For the son is brought with the father,
In the foremost ranks of the fierce assault they fell,
Two veterans son and father dropt together,
And the double grave awaits them.

Now nearer blow the bugles,
And the drums strike more convulsive,
And the daylight o'er the pavement quite has faded,
And the strong dead-march enwraps me.

 

Though, one has to take into account that this movement was actually written already in 1914 at the outbreak of a war that would shatter Europe for the next 4 years. But even if it is portraying a tragic event, it still clings to the hope in the last "verse":

The moon gives you light,
And the bugles and the drums give you music,
And my heart, O my soldiers, my veterans,
My heart gives you love.

The last movement starts with this quote: "The Angel of Death has been abroad throughout the land, you may almost hear the beating of his wings.". A mighty mental image; isn't it?

It continues like this: 

"There is no one, as when the first-born were slain of old, to sprinkle with blood the lintel and the two side-posts of our doors, that he may spare and pass on; he takes his victims from the castle of the noble, the mansion of the wealthy, and the cottage of the poor and lowly"

This is a clear reference  to the Angel of Death in the Old Testament, that wandered through Egypt and killed all the firstborn. But against this gloomy image of death, both the choir and the soprano comes back with the pleading and desperate "Dona Nobis Pacem"
The next part is an interesting compilation of Bible-quotes; mostly from the Book of Jeremiah. Though, one can always here the echo of the "Dona Nobis Pacem" in the background.
 Here's the parts that leaves the strongest mark in my soul:

"The snorting of his horses was heard from Dan: the whole land trembled at the sound of the neighing of his strong ones; for they are come, and have devoured the land, and all that is in it; the city, and those that dwell therein."

Jeremiah 8:16

And the magic lingers in the room after the somber voice of the soprano-soloist has sung her last note...the music just slowly fades away.
That's the trademark of good, music when it leaves something in your soul and heart, that cannot be erased.

 

Enjoy!

RAMMSTEIN

It's the day after the concert with Rammstein at Koengen, I have a splitting headache, but I know I have to let you know how it was last night. One word:

AWESOME!

These guys knows how to thank their fans; by giving them them most amazing, breathtaking, crazy show EVER! This was a perfect mix of old and new material, and many of their biggest hits were included.

And when they struck up "Du Hast"...you could almost get religious. EVERYBODY was singing along, EVERYBODY! There is a reason why I use so many capital letters in this post. It is because that nothing Rammstein ever do is small. It is always big, over the top and totally amazing. Their names will go down in the history of rock as something special, so breathtaking and shocking that you can still feel it pulsing inside your system, hours, days and weeks after they have given you your required dose. Rammstein is like drugs, it's highly addictive and you cannot get enough of it. I had some secondthoughts about going to this concert, but I'm glad I did :)

THANK YOU RAMMSTEIN FOR AN AMAZING CONCERT
I'M NOW OFFICIALLY ADDICTED 

To Germany

Good evening Europe, and a special welcome to you; Germany
I want to thank you for a wonderful song and an amazing artist. She really held her head high during the whole thing, and she is a worthy winner.
Now I cannot wait until next year, when the final is in....GERMANY!!!



PS: a small congratulations to Ireland too...you beat the UK, and we loved you no matter what tonight
Cheers for Germany and Niamh Kavanagh!!

The Heart of the Ocean

 

Candlelight dies at the window
And the night wind blows soft from the sea
Though I lie in your arms, I'm a thousand miles away
On the waves sailing fast, sailing free

Now I'm bound for the heart of the ocean
I'm riding the sea in my soul
In the dark and the deep
She will rock me to sleep
Down below... where the black waters roll

When the sea birds cry out in the morning
And the sun lays it's kiss on the sand
I'll be drawn to the shore
Like so many times before
As I long to be far from the land.

Now I'm bound for the heart of the ocean
I'm riding the sea in my soul
In the dark and the deep
She will rock me to sleep
Down below... where the black waters roll

I can still hear your voice on the trade winds
I can still taste your tears on the foam
But the lure of the tide that I'm feeling inside
Will not rest till my heart finds it's home

Now my heart is the heart of the ocean
There are storms from the sea in my soul
I'm restless and deep
And before I can sleep
I must go... where the black waters roll

This song is one of the most beautiful by Gaelic Storm. It's like the ocean itself that speaks to you while listening to this melody and this lyrics

Gåsehud

Ifølge visse kilder får mennesket gåsehud av både behagelige og ubehagelige ting. Det kan være kulde, frykt og behag. Kveldens innlegg skal dreie seg om det sistnevnte, for undertegnede var på konsert i Bergens domkirke, hvor KorVest disket opp med erkebritisk musikk, vel ledet av Simon Halsey. På programmet stod både nytt og gammelt, fra Orlando Gibbons til John Rutter.
Først noen ord om kveldens dirigent. Simon Halsey er et sånt menneske man ikke glemmer. Inkluderende og genuint interessert i at både publikum og sangere skal ha det bra. Han holdt en relativ uformell tone, men mistet aldri grepet om koret. Og hvilken kontroll dette koret fremviste! Fra første tone var jeg grepet av noe jeg ikke kan sette fingeren på, noe magisk. Gåsehuden var vel berettiget for det ble bare bedre utover.Det kan sikkert kalles et sjakktrekk å begynne med Orlando Gibbons "Almighty and everlasting God", acapella, for her måtte koret vise sine virkelig myke sider, og balansere på knivseggen når det kom til klangfarge og egenart. KorVest består kun av profesjonelle røster, og da kan det avogtil skje at en og annen stemme (dessverre) stikker seg ut fra korklangen. Men på akkurat på dette stykket viste de at kan når de vil.
Så kom det slag i slag, med innledning fra Halsey. John Taverner's "The Lamb" var nesten så langt unna Gibbons ømhet vi kunne komme, men også her viste koret sine ferdigheter. Akkurat dette stykket viste seg for meg som et pustende legeme, med en hårfin balanse mellom kontraster og harmonier. Man trodde at det gikk an å definere det hele, men det forble som noe uhåndgripelig. Vakkert og sterkt!
Thomas Weelkes "Alleluia, I heard a voice" gav meg atter en gang gåsehud, i en kombinasjon med eufori. Hvordan er det mulig å komponere og ikke minst synge noe så vakkert? Mulig at det har vært himmelsk inspirasjon inni bildet her...

Det er veldig spennende å få et innblikk i hva som rører seg på den engelske komponistarenaen for tiden, og koret taklet sine oppgaver med varierende hell. Her er hva som ble sunget:

• John Blow - Salvator Mundi
• Antony Pitts - Adoro te
• Henry Purcell - Jehova, quam multi sunt hostes - SVÆRT IMPONERENDE! Utfordrende å synge, men koret gjør en svært god figur her. 
• Jeremiah Clarke-  Trumpet Voluntary - En klassiker av dimensjoner, og flott spilt av Jon Behncke

• C.H.H. Parry - My soul, my country - Her fikk vi vite litt om bakgrunnen Halsey. Stykket ble skrevet i 1915, under 1. verdenskrig og man kan føle den sorgen som komponisten må ha følt siden han ikke lenger kunne møte sine tyske venner. Han stod på livets terskel, og undret på om Gud virkelig fantes og om denne brydde seg om menneskeheten. Det som kommer til uttrykk her er drømmen om et bedre sted enn denne verden som menneskene har en så lei tendens til å ødelegge på alle mulige måter.
• James McMillan - In slendoribus sanctorum -.egentlig skrevet til påsken, men passet godt inn i kveldens setting, for både påske og advent er den tiden man venter på at noe stort skal skje, og de er tett knyttet sammen. Korets klangfarge kunne nesten beskrives som gregoriansk, selv om verket ble skrevet kun noen få år tilbake. Tenorene må passe på her, for innimellom kommer solistinstinktet til overflaten og enkeltindividet høres. Overraskende kanskje, unngår sopranene denne fellen med stil. Her får og trompeten bidra opp mot korets klang og det funker kjempefint.
• C.V. Stanford -  Beati quorum via - Her vil jeg skryte litt av bassene for en gangs skyld. For her stråler de virkelig. Jeg fant ikke en eneste skarp kant, og det var en nydelse og høre deres jordnære toner under de andre stemme. Gratulerer med den!
• Kenneth Leighton.- Paean - Organistens store øyeblikk. Spenstige rytmer og slagkraftige harmonier. Som en vill ulv, lokkende, skremmende og umulig å fange. Godt gjort av organisten å ikke lage floke av sine egne hender
• Benjamin Britten - Rejoice in the Lamb - kveldens lengste stykke, med 4 solister. Teksten hadde blitt skrevet av Christopher Smart, som var "gal" og kastet på asyl hvor han levde med katten sin Jeoffrey. Dette stykket er en lovprisning av Guds godhet gjennom forskjellige "talspersoner". 4 av disse kommer til uttrykk gjennom de 4 solistene, hvor sopranen portretterer katten, alten tar for seg musen, tenoren er blomstene og bassen får, kanskje det aller rareste, bokstavene i alfabetet. Mens jeg satt og hørte på dette, gled tankene raskt over på Sweeney todd, for tonalt var det likheter. Kanskje Stephen Sondheim er inspirert av Benjamin Britten? Who Knows? Av de fire solistene; Anna Carina Sundstedt, Lise Davidsen, Håkon Matti Skrede og Harald Bakkeby Moe, vil jeg gratulere Håkon Matti med en svært god solodel. Dette virker som det perfekte for hans stemme, og jeg ble atter en gang hensatt til vakre mentale bilder. Så kjære herr Skrede; keep up the good work.
• Howard Goodall - The Lord is my shepherd (Kristin Mulders - solo) Her stod koret opp ved orgelet, og ikke overraskende funket det strålende. Kristin Mulders er en veldig spennende sanger med et vidt repertoar, og hun løste solooppgaven godt. Koret ble kanskje litt skarpe til tider, men hva kan man egentlig si når det sannsynligvis står forte i notene? Stykket er også en skikkelig godbit og vel kjent for britiske tilhørere. Det var nytt for meg, men falt godt i smak. Verdt å sjekke ut neste gang man setter kursen for YouTube
• John Rutter - Christ the Lord is risen again - kveldens siste stykke, og hvilket stykke det var! John Rutter står for mange som en av de aller beste moderne, engelske komponistene. Hans verk er kjent fra USA til Japan, fra Canada til Sør-Afrika. Og det er en grunn til det: han greier kunsten å tenke både nytt og gammelt SAMTIDIG. 

Det ble en mektig avslutning på en fantastisk konsert. Dette viste at det vokser og gror i sangermiljøet i Bergen og at det er ingen fare for at vi kommer til å kjede oss til døde med det første. KorVest er i all hovedsak et ungt kor, så det skal bli spennende å følge de enkelte sangerne videre. Uansett vil jeg nok si at det er en verdifull erfaring å ha sunget i KorVest, og hver og en vil nok se tilbake på det med et smil.
Og jeg håper for Bergens befolkning at det blir flere slike konserter, for man blir rett og slett inspirert
Terningkast 6!

Velklingende 90-åring

Bergen Filharmoniske Kor er 90 år i år, men har ikke trukket frem gåstolen helt enda. Man kan karakterisere koret som friskt og full av energi (minimalt angrepet av svinepesten)
Såvar tiden kommet for den STORE konserten i Domkirken, med Luigi Cherubini's "Requiem" på programmet, det samme verket som ble fremført i 1919. Folk strømmet til, og nervene var på høyspenn da de første tonene klang ut i kirkerommet sammen med ordene "Requiem æternam dona eis, Domine", nesten ikke hørbart. Publikum satt som naglet til kirkebenkene, ventende på fortsettelsen. Kveldens store overraskelse kom i "Dies Irae"-satsen, som også i Cherubinis samtid gjorde inntrykk og førte til heftig debatt: Et gong-gongslag av proposjoner. Det smalt med andre ord og ga oss i koret en skikkelig boost frem mot beskrivelse av helvetes ild og andre lystigheter. Så kom den ene godbiten etter den andre, og rygger verket og stemmer ble sårere og sårere. Men dette skulle vi gjennomføre, på død og liv. Det munnet ut med Agnus Dei, guds lam, og vi kunne nesten ikke fatte at vi hadde greid det. Vel, en liten liten ting gjenstod før seieren var sikret: "I himmelen" av Grieg, ACAPELLA! Dette er en livsfarlig form for synging, for det er forferdelig lett å synke og dermed blir det SURT. Men vi greide det med bravur.

Skal sitere fra BT's anmeldelse av konserten:
"Med 90 år i ryggen inviterte Bergen Filharmoniske Kor til jubileumskonsert med historisk sus i Domkirken. Koret har aner helt tilbake til etableringen av Musikselskapet "Harmonien" i 1765 (!), og vanligvis ser vi de 90 koristene i ulike samarbeid med Bergen Filharmoniske Orkester. I går sto koret alene i sentrum for begivenheten. Det bør de gjøre oftere, for dette lover virkelig bra.
Konserten ble innledet med Luigi Cherubinis "Requiem", slik koret gjorde i Domkirken i 1919. et flott requiem, ikke av de vanskeligste, men absolutt meget hørverdig. Allerede fra første tone forstod vi at noe kvalitativt godt var i vente. Koret har gjennomgående fin og stor klang, og balansen er meget bra. Litt å gå på i herrenes renhet og intonasjon generelt, og ditto i sopranens øvre register, mens altene etter min mening fremsto som korets melodiske trygghet og stabilisator. Dirigent Håkon Matti Skrede har de siste år åpenbart arbeidet målbevisst og godt, og resultatene uteblir heller ikke. Dette lover bra! På grunn av korets plassering på galleriet, nær orgelet, ble dessverre koret tidvis overdøvet, særlig i svake styrkegrader, der koret utvilsomt har sin styrke. Og koret måtte, av samme grunn, jobbe helt på bristepunktet i de sterke styrkegradene. Dette skjemmet litt, men i områder hvor balansen kunne kontrolleres, lød det imponerende bra.
Korets tidligere dirgent, Edvard Grieg, skapte visstnok strid i byen da han etter sigende "avskjediget" en gjeng unge damer som gikk på ball i stedet for å møte til generalprøve. Sikkert fornuftig den gang, men idag ville nok Grieg latt seg begeistre av remførelsen av hans egen "I Himmelen". Her var kormester Skrede solist, og koret viste seg fra sin aller beste a capella-side. Aldeles nydelig, var det. Dette ble en av de konsertene man tar med seg på hjemveien. Med BFK har byen et nytt og stort kvalitetskor på gang."

Jan L. Jacobsen

KONSERTTID!

Ja, så var generalprøven overstått, med manglende stemme, verkende hode og feber. Helt normalt med andre ord. Solistene våre er fantastiske og veldig langt fra noen kravstore primadonnaer. Barbara Frittoli gjør en utrolig innsats i å gjøre hver tone troverdig, og når hun synger Visse d'arte fra Tosca, da spretter tårene, for det er ekte.
Ved siden av henne står den staute tenoren Joel Prieto, som ikke kun er en vakker skapning, men og en habil sanger. Når han synger med Frittoli, balanserer han fint med hennes glassklare stemme og varmer hele fremføringen med sin silkemyke, manndige stemme. Man kan ikke unngå å elske dem.

Så har vi BFO i ledelse av maestro Andrew Litton. Her finner man både det lette og lekne, den dypeste sorg og alt innimellom. Litton gjør det han er best til, nemlig å få det beste ut av solister, kor og orkester. Når trompetene klinger gjennom Grieghallen i forspillet til Triumfkoret, da får man gåsehud og den holder seg gjennom hele konserten.

Så kom igjen folkens, dette bør dere IKKE gå glipp av!

Tungekrøll

In the merry month of June, from me home I started
Left the girls of Tuam nearly broken-hearted
Saluted father dear, kissed me darlin' mother
Drank a pint of beer me grief and tears to smother
Then off to reap the corn, leave where I was born
Cut a stout blackthorn to banish ghosts and goblins
A brand new pair of brogues rattlin' o'er the bogs
Frightenin' all the dogs on the rocky road to Dublin

Chorus (after each verse):
One two three four five
Hunt the hare and turn her
Down the rocky road
All the way to Dublin
Whack fol lol le rah

In Mullingar that night I rested limbs so weary
Started by daylight me spirits bright and airy
Took a drop of the pure, keep me heart from sinkin'
That's the Paddy's cure whenever he's on for drinkin'
To see the lassies smile, laughin' all the while
At me curious style 'twould set your heart a-bubblin'
Asked if I was hired, wages I required
'Til I was nearly tired of the rocky road to Dublin

In Dublin next arrived, I thought it such a pity
To be so soon deprived a view of that fine city
Well, then I took a stroll all among the quality
Bundle, it was stole all in the neat locality
Somethin' crossed me mind when I looked behind
No bundle could I find upon me stick a-wobblin'
Enquirin' for the rogue, said me Connacht brogue
Wasn't much in vogue on the rocky road to Dublin

From there I got away, me spirits never failin'
Landed on the quay just as the ship was sailin'
The captain at me roared, said that no room had he
When I jumped aboard, a cabin found for Paddy
Down among the pigs, played some funny rigs
Danced some hearty jigs, the water 'round me bubblin'
When off Holyhead, wished meself was dead
Or better far instead on the rocky road to Dublin

The boys of Liverpool when we safely landed
Called meself a fool, I could no longer stand it
Blood began to boil, temper I was losin'
Poor old Erin's isle they began abusin'
"Hurrah me soul," says I, my shillelagh I let fly
Galway boys were nigh and saw I was a-hobblin'
With a loud hurray, joined in the affray
We quickly cleared the way for the rocky road to Dublin

Hunt the hare and turn her
Down the rocky road
All the way to Dublin
Whack fol lol le rah
Whack fol lol le rah
Whack fol lol le rah

You NEVER beat the Irish (part 1)

In 1167 they came to Ireland on the make

they were followed by invasions and by

conquests in their wake

the kings and queens of England

made our land a battle ground

they took our land, by fraud defeat,

by poison murder and deceit

Murder plunder faugh a balla clear the way
cheating stealing diddle idle de
ducking diving faugh a bala clear the way
diddlily i dle de di diddly idle do

By the 15th century they held precariously to The Pale
the invaders were more Irish than the Irish that's the tale,
a fat greedy king called Henry
his dick was bigger than his brain
imposed on us his Reformation
confiscations and usurpation

You'll never beat the Irish
no matter what you do
you can put us down and keep us out
but we'll come back again
you know we are the fighting Irish
and we'll fight until the end
you should have known
you'll never beat the Irish

Then the virgin Queen Elizabeth brought
war and turmoil to our land
she decimated Munster scorched the
earth and all at hand,
then James 1st and Charles the mad
brought out other greedy bands
they took the land of Ulster killed the
chieftains poisoned plundered

Murder plunder faugh a balla clear the way
cheating stealing diddle idle de
ducking diving faugh a bala clear the way
diddlily i dle de di diddly idle do

By fraud and defective titles they
cheated Connaught and the west
across the seventeenth century
from war we had no rest
for the curse of Cromwell plagued the land
till our towns were red with blood
then the Battle of the Boyne was fought
by William, James and foreign hoards

You'll never beat the Irish
no matter what you do
you can kill us off and put us down
but we'll come back again
and exterminate us too
we are the fighting Irish
we'll fight untill the end
you should've known
You'd never beat the Irish

You will NEVER beat the Irish! (part 2)

At the Siege of Limerick
Patrick Sarsfield won the day
but they Irish they were cheated
when his army went away
Queen Ann and her successors
forced on us those Penal Laws
denying the rights and liberty
of religion lands and property

Murder plunder faugh a balla clear the way
cheating stealing diddle idle de
ducking diving faugh a bala clear the way
diddlily i dle do di diddly idle de

Then came the three mad Georges
and they had us nearly fooled
they couldn't speak the lingo
of the countries that they ruled
puppets of the ascendancy they kept the Irish down
and the rebels and the whiteboys had
their armies on the run

And You'll never beat the Irish
no matter what you do
you can put us down and keep us out
but we'll come back again
you know we are the fighting Irish
and we'll fight until the end
you know you should have known
you'll never beat the Irish

Then famine Queen Victoria
came to rule us by and by
she was on the throne so bloody long
we thought she'd never die
she presided over hunger
famine poverty and disease
she drove the people from their home
to their deaths or to land beyond the seas

Murder plunder faugh a balla clear the way
cheating stealing diddle idle de
ducking diving faugh a bala clear the way
diddlily i dle do di diddly idle de

All Across the 19th century we fought oppression
with great zeal
O'Connell spoke his blarney
for emancipation and repeal
Young Ireland and the Fenians
tried with dynamite and gun
Parnell, the Men of Sixteen died, then Michael Collins
had them on the run

You'll never beat the Irish
no matter what you do
you can and put us down and keep us out
but we'll come back again
you know
we are the fighting Irish
and we'll fight untill the end
you know you should've known
You'd never beat the Irish

Murder plunder faugh a balla clear the way
cheating stealing diddle idle de
ducking diving faugh a bala clear the way
diddlily i dle do di diddly idle de (x2) 

Tidløs musikk

Man lærer så lenge man lever og på de underligste steder. Dagens visdom kom i form av en historie som Andrew Litton fortalte BFK da han kom innom for å høre hvordan fremgangne på operamaterialet gikk. For de som ikke har fått det med seg, er vi blitt trukket inn i operagallaen som skal finne sted 29. og 31. oktober. Der skal vi synge tre ting: Brindisi fra La traviata, Gloria al'Egitto og Slavekoret fra Nabucco. Alle er fantastiske på hver sin måte, men den med den sterkeste historien er definitivt Va Pensiero, som Slavekoret heter.

Da denne ble skrevet lå Italia under Østerrisk herredømme, og drømte om et liv i frihet. Verdi's mest kjente korkomposisjon (utenom Requiem) beskriver  de jødiske slavenes drøm om et hjemland, et drøm om frihet. Det er såvidt de tør ytre ordene, så vidt de tør synge. Ordene og drømmen er forbudt...

Etterhvert som sangen tar til vokser den og i styrke, blir den en trasshandling mot dem som undertrykker. Den reiser seg som en bølge av kjærlighet til sitt uoppnåelige hjemland og mot all grusomhet.

Når man vet dette kan man forstå at den ga gjenklang i italienernes hjerter. Etter premieren brøt det ut opptøyer, og i det lange løp fikk Italia drømmen oppfylt: frihet

Dette er et stykke musikk som fremdeles har gjenklang i verdens befolkning. For overalt undertrykkes folk for sine ideer, tro, hudfarge o.l. Drømmen vil leve videre, denne stille protesten.

Så nå står det svart på hvitt i mine noter: Syng som om du stod på barrikadene i Dublin i de fatale påskedagene i 1916. Syng som nordmennene i sin kamp mot sin storebror i øst; Sverige.

Syng for alle dem som døde i kampen for et fedreland, som aldri mistet håpet eller drømmen

Come out ye black and tans!

I was born on a Dublin street where the Royal drums do beat
And the loving English feet they tramped all over us,
And each and every night when me father'd come home tight
He'd invite the neighbors outside with this chorus: 

Oh, come out you black and tans,
Come out and fight me like a man
Show your wives how you won medals down in Flanders
Tell them how the IRA made you run like hell away,
From the green and lovely lanes in Killashandra.

Come let me hear you tell
How you slammed the great Pernell,
When you fought them well and truly persecuted,
Where are the smears and jeers
That you bravely let us hear
When our heroes of sixteen were executed. 

Come tell us how you slew
Those brave Arabs two by two
Like the Zulus they had spears and bows and arrows,
How you bravely slew each one
With your sixteen pounder gun
And you frightened them poor natives to their marrow. 

The day is coming fast
And the time is here at last,
When each yeoman will be cast aside before us,
And if there be a need
Sure my kids wil sing, "Godspeed!"
With a verse or two of Steven Beehan's chorus.

Musikk og en historie

Som historiestudent får man se side på side med grusomheter, mot mennesker og verden som sådan. Man kan bli rent depressiv av slikt, og det å se at historien gjentar seg om og om igjen, er alt annet enn hyggelig. Jeg er ikke politisk aktiv og skal derfor unngå å rote meg inn i valgkampen som pågår for tiden i vårt langstrakte land. Men er det mulig da? Å unngå det fullstendig? Jepp, for jeg er en mester i digresjoner og i å snakke om svært urelevante ting. Jeg vet ikke hvem jeg skal stemme på, så vi lar det bli med det, OK?

Vel, dagens blogginnlegg skal dreie seg om et requiem og Athenry . Så la oss begynne.

Requiem

Koret mitt, Bergen Filharmoniske Kor har nådd den anselige alder på 90 år, og må derfor feire seg selv ved å oppføre Cherubinis Requiem 14. november... vent.. det er jo rett etter innleveringen av den helsikes BA-oppgaven.. dette kan aldri gå bra. Vel, uansett er det et veldig vakkert requiem, uten solister og kun med et orgel i tillegg til koret. Håper at folk vil komme å høre på :)

Athenry

Grunnen til dette er en sang som ble foreslått til min bestefars begravelse. Jeg hadde blitt spurt om å spille noe irsk på fiolinen min. Det var da lettere sagt enn gjort, og jeg spurte "The Dublin Correspondent" om hjelp. Han satte meg på sporet av en svært vakker sang som heter "Fields of Athenry" som handler om hungersnøden i Irland på 1840-tallet etter at potethøsten hadde slått feil. Selv om sangen ikke ble den jeg valgte, ble den hengende fast i underbevisstheten min.

By a lonely prison wall
I heard a young girl calling
Micheal they are taking you away
For you stole Trevelyn's corn
So the young might see the morn.
Now a prison ship lies waiting in the bay.

Low lie the Fields of Athenry
Where once we watched the small free birds fly.
Our love was on the wing we had dreams and songs to sing
It's so lonely 'round the Fields of Athenry.

By a lonely prison wall
I heard a young man calling
Nothing matter Mary when your free,
Against the Famine and the Crown
I rebelled they ran me down
Now you must raise our child with dignity.

Low lie the Fields of Athenry
Where once we watched the small free birds fly.
Our love was on the wing we had dreams and songs to sing
It's so lonely 'round the Fields of Athenry.

By a lonely harbor wall
She watched the last star falling
As that prison ship sailed out against the sky
Sure she'll wait and hope and pray
For her love in Botany Bay
It's so lonely 'round the Fields of Athenry.

Low lie the Fields of Athenry
Where once we watched the small free birds fly.
Our love was on the wing we had dreams and songs to sing
It's so lonely 'round the Fields of Athenry